E-postkjærlighet – stormfullt uten klisjeer

2014-01-21 18.54.59-1

Jeg skal ikke si at jeg kan sitte i timesvis og se på disse omslagene, men de er så rolig, så uanfektert av følelsene som vi leser om inni bøkene…

Emmi og Leo møtes på veven da Emmi ved en feil prøver å si opp et  abonnement på Leos private e-post. Replikkvekslingene går frem og tilbake, det tar ikke lang tid før e-postene blir dagens høydepunkt både for Emmi, som er gift, og Leo, som prøver å komme seg over en eks-kjæreste.

Daniel Glattauers første roman om Emmi og Leo kom ut på norsk i 2010 og het Mot nordavinden, mens oppfølgeren kom i 2011 med tittelen Den syvende bølgen.

Historien om Emmi og Leo er formatmessig veldig annerledes enn andre kjærlighetsromaner jeg har lest. E-postene er som skrives og sendes er som dialoger, med både kort og lange svar. Både Emmi og Leo er god på å skrive, selv om forfatteren har gitt de hver sin tydelige stemme så er det klart at de også er fra samme sted, samme kultur og jeg vil tro at de har noenlunde lik bakgrunn.

Emmi er krevende og nesten sjalu, Leo spørrende. Intensiviteten øker, de planlegger et møte, men er det egentlig en god ide? Mange av epostene er viser mennesker som reflekterer, jeg har stor sans for hvor lite de snakker om hverdagen. Her er de selv i fokus, det blir stilt mange spørsmål, svarene er i mindretall. På internett kan du være den du vil, men vi aner snart konturene av Emmi og Leo, skjult bak vittige kommentarer og filosofiske tanker.

Å føle er aldri svik, kjære Emmi. Først når man lever ut følelsene slik at en annen må lide under det, har man handet galt.

En rød tråd spesielt gjennom den første boka er grensen. Den der grensen for når det man gjør ikke lenger er greit, når skal man sette en stopper. Når går en flørt over til noe annet. Emmi og Leo blir etter hvert utrolig sårbare, hvor skal det ende? Her setter Emmi ord på hva de holder på med:

Det vi driver med her, det vi snakker om, er privatsfære, privatsfære og ikke noe annet enn privatsfære, og det har det vært fra første mail og i jevnt stigende kurve frem til nå. Vi skriver ikke et ord om jobbene våre, ingenting om interesser, ikke om hobbyer engang, vi later som kultur er noe helt fremmed, for ikke å snakke om politikk, ja vi klarer oss faktisk så å si uten betraktninger om været. Det eneste vi gjør, og som skyver alt annet til side: Vi trenger inn i privatsfæren til hverandre, du i min og jeg i din.

Kjærlighetshistorien vi får servert i disse to romanene er intens, gjenkjennelig, tidvis stormfull men uten klisjeer. Den handler om to mennesker som møtes og kommer i prat, i en dialog der de selv tror de setter rammene. Men vi vet det alle sammen, når kjærligeten banker på døra (eller plinger på skjermen) blir vi alle veldig sårbare.

Andre som har skrevet om den første boka er Randi, MettemorKasiopeiia, Solgunn og Gro.
——–
Bøkene er kjøpt selv. På salg.

Reklamer

Fire kjappe: Dødsmerket, The Blue Castle, Ethan Frome og A Good Man in Africa

Fire kjappe anmeldelser i dag – tre favoritter, en gjenlesning, en ny favoritt og en favoritt som ikke nådde helt opp.

the blue castleThe Blue Castle av L.M.Montgomery
Den kanadiske forfatteren av serien om Anne fra Bjørkely skrev også bøker for voksne. Den populære The Blue Castle er fortsatt veldig populær og går dagens chicl.lit. forfattere en høy gang. Vi møter den 29 år gamle Valancy som er ugift og blir (sosialt) kuet av sin altfor selvhøytidlige storfamilie. Ved en feil får Valancy beskjed av sin doktor om at hun har en hjertefeil og at hun når som helst kan falle om og at ett år er det beste hun kan håpe på. Det gjør at Valancy tar mot til seg og flytter hjemmefra og det tar ikke lang tid før hun frir til stedets sære ungkar. Jeg har skrevet om denne boka før og som sist elsker jeg denne vittige og sarkastiske stilen til Montgomery. Historien er enkel, miks inn en mystisk forfatter og en rik arving så har vi det hele, men det er Montgomery sin skarpe penn som gjør boken særdeles leseverdig. Jeg humret og lo meg gjennom hele boka, til tross for Montgomery ikke er nådig med disse grådige og nesten kontrollerende familiemedlemmene til Valancy som tror de vet best og mener de kjenner Valancy best. En herlig feel-good roman som får selv den mørkeste dagen til bli fin.

Miljøet vil nok mange kjenne igjen fra Anne fra Bjørkely, første gang jeg skrev om denne boka skrev jeg at Valancy nok kunne vært Annes storesøster, den samme tungen har de i alle fall. Mens Anne bruker store deler av livet på tilpasse seg miljøer hvor hun kanskje ikke alltid føler seg komfortabel og prøver å la være å si altfor mye feil bruker Valancy skarpe tunge til å bryte ut av den sosiale settingen hun aldri egentlig har likt. Felles for de begge er at de har en indre styrke og gjør mye av de selv mener er best, er god «inni» – ja, det er vel ikke uten grunn at vi (jeg) drømte om (Gilbert) å være Anne i min ungdom.

Dødsmerket av P.D.James
Andre bok om Cordelia Gray, James sin kvinnelige privatdetektiv og som kom ut første gang på engelsk i 1982 . Hun blir invitert til å være med en kjent skuespiller til en privat øy for å beskytte henne mot trusselbrev og andre ubehageligheter. Dessverre så blir ikke oppholdet som ventet, skuespilleren blir drept og Cordelia Gray skjønner etter hvert at en av de i det lille selskapet må stå bak. Skildringene av miljø og steder som P.D.James alltid er god på klarte ikke fenge meg denne gangen, lesingen gikk uvanlig trått og jeg hadde hele tiden følelsen av at dette har jeg lest før. Tross dette må jeg innrømme at de siste femti sidene var forrykende så avslutningen var det ingenting i veien for.

Ethan Frome av Edith Wharton
Ethan Frome, lengdemessig nærmere en novella enn en roman, var mitt første møte med Edith Wharton. Jeg bare sier det rett ut, for et møte! Vi møter Ethan Frome og får høre hans livshistorie og skjebne. Boka innledes og avsluttes med  en tilreisendes  historie i en fiktiv liten by i fjellene i New England.  Der gjør et kort møte med den slitne Ethan han nysgjerrig og etter ei stund får han muligheten til å høre Ethans historie, som alle i byen kjenner til og hinter vagt om. Kanskje høres det kjedelig ut, men denne romanen har et driv som jeg knapt har opplevd i en bok som egentlig er ganske stillestående. Språket er nydelig, frodig samtidig som det er realistisk. Edith Wharton altså, hun skal det leses mer av.

He did not know why he was so irrationally happy, for nothing was changed in his life or hers. He had not even touched the tip of her fingers or looked her full in the eyes. But their evening togehter had given him a vision of what life at her side might be, and he was glad not that he had done nothing to trouble the sweetness of the picture.

goodmanA Good Man in Africa av William Boyd
Boyd er også en favoritt her på bloggen, jeg har skrevet om fem eller seks av hans bøker tidligere. Han er en dreven historieforteller som gang på gang tar med meg til nye steder. A Good Man in Africa kom ut første i gang 1981 og går for å være en av hans beste.

Morgan Leafy er en britisk diplomat  nærmere førti år som er stasjonert i Kinjanja og som ikke er særlig interessert i hverken Afrikas kultur eller politikk. Jobben hans er ikke særlig utfordrende men han øyner sjansen til å gjøre en innsats når sjefen hans ber han følge med på et lokalt valg og avgi rapport. Dessverre går det ikke som planlagt og Leafy ender blant annet med å bli utsatt for utpressing. I tillegg må han hjelpe sjefen med å bli kvitt en død lokal ansatt som ingen vil ta i da hun ble drept av lynet og overtro tilsier at ingen må røre henne.

A Good Man in Africa er en fantastisk god beskrivelse av et bedrevitende expat miljø i utlandet. Det er tidvis fascinerende hvordan noen mennesker kan være så lite i interessert i det som faktisk skjer rundt dem. Leafy skildres men en brutal ærlighet (kan man si dette når det er fiksjon?) og realisme som gjør at jeg tror på historien, det er dette som er Boyd sin store styrke som forfatter i mine øyne.

Under lesingen av romanen får man ganske sterke vibber til romaner som Den dypeste grunn av Graham Greene når det kommer til beskrivelsene av miljøet og Doris Lessing sin debut Det synger i gresset på relasjonene mellom de hvite og afrikanerne. De var/ er gode disse britene når de beskrev sine egne i Afrika.

The problem was that they hated each other. There had been no overt hostility, no bitter confrontation, no single act that set off the conflict. It was an understanding that they both seemed to reach quite spontaneously, entirely natural and unsurprising, as if it were som unique genetic accident that had brought about this animosity. Morgan sometimes thought it was quite mature of them to tacitly acknowledge it in this unfusy wat, it made co-existense less complex.

———
Alle bøkene er kjøpt selv.