«Beleiringen» og «Sviket»

Jeg har lest britiske Helen Dunmores to historiske romaner fra St. Petersburg. Og jeg må bare si det med en gang – her kommer superlativene til å sitte løst. Disse to romanene tilhører bøker man putter i hyllene merket med litteratur med stor L.

Beleiringen
beleiringenAnna bor sammen med sin far og lillebroren Kolja når tyskerne beleirer Leningrad i 1941. Annas mor døde da Kolja ble født og Anna har satt sitt eget liv og utdannelse på vent mens hun er Koljas mor og styrer husholdningen. Faren har resignert, som forfatter har han ikke i følget styresmaktene tatt de riktige valgene og har derfor sluttet å skrive. Da faren var i hæren ble han kjent med en ung lege ved navn Andrej som stadig kommer på besøk. En vennine av faren Marina dukker også opp og blir værende gjennom vinteren.

Selv om Anna er hovedpersonen er dette en roman hvor fokuset skifter. Vi får blant annet lese utdrag fra farens dagbok og etterhvert som situasjonen i Leningrad tilspisser får vi også deler av historien til han som bestemmer hvor mye man skal gi i rasjoner. Dunmores evne til å nesten ubemerket skifte fra fugleperspektiv til et individperspektiv er fantastisk. Hun viker ikke fra sin historie, samtidig som hun utvider vår leseforståelse.

Byen har ennå ikke blitt bombet. Den svever under sensommerhimmelen, holdt oppe av lyset som later til å stige like mye opp fra Østersjøen som det skinner fra oven. Flytende, lyriske, mirakuløse Petersburg, laget av ingenting av en tsar som ville ha alt og som ikke brydde seg om hva det kostet. Peters vindu mot Europa, som lyset skinner gjennom. Her har du skjønnheten bygget på bein, klassiske fasader som rommet revolusjonen, som omgitt av vinter.

 

Kontrastene er store mellom Dunmores nydelig, nesten lekende språk og sulten og kulden som hun beskriver. Jeg fryser nesten der jeg sitter en stekende vårsolsdag, for hun skriver så levende. Hun skriver som hun selv hadde vært tilstede, som hun selv hadde vært med på stjele ved fra en fordums ballsal.  Det kollektive vi-et forsvinner når sulten er på sitt værste, her overlever kun den sterke. Gjennom Annas øyne der vi hva som skal til for å klare seg – og hva som skjedde med de som ikke var blant de heldige.

Annas valg, hennes bitterhet mot moren som døde fra dem og ga henne et barn, er også sterk kost. Anna lærer om sine foreldre den første vinteren under beleiring men hvilken historie skal hun tro på?

Sviket
sviketKrigen er over, året er 1951, det er mat å få kjøpt og Kolja er blitt tenåring. Anna og Andrej har ikke fått egne barn noe som preger de begge. Anna jobber i en barnehage, men sjefen hennes vil at hun skal ta mer utdanning. Anna ønsker ikke så søke på universitet fordi hun er redd for at farens historie skal komme frem i tillegg til at hun ønsker å prioritere familien. Andrej er en dyktig og godt ansett lege på et sykehus men kommer opp i problemer når en person som har et navn som kun kan hviskes kommer med en syk sønn. Andrej blir stilt i en umulig situasjon og hans handlinger får konsekvenser for hele familien.

Det handler fortsatt om å overleve. Under krigen måtte man være sterke, stikke hodet frem og kreve sitt. Nå handler om det å overleve ved å være så usynlig, ikke tirre naboer unødvendig, være akkurat flink nok på jobb…. Å overleve gjør man kun ved å ikke bli sett, nå er det andre som bestemmer hvem som skal overleve. Anna og Andrej, ja til og med Kolja, kjenner spillereglene, de har innrettet seg deretter.

Uroen som russerne må ha kjent på beskriver Dunmore sterkt. Andrej blir en av partene i et spill hvor noen han aldri kan bli en vinner, vi ser hvordan nettet alltid blir snørt sammen av noen lengre oppe. Alltid. Selv ikke Stalin levde evig.

«Din Brodskaja hadde forbindelser til disse jødiske nasjonaliske forbryterne, viser det seg». Brodskaja: Det er altså det som er forbindelsen, fordi Brodskaja er jødisk. Hun passer inn i en slik konspirasjon. Hvis hun er «din» Brodskaja, betyr det at Andrej kan passe inn et annet sted.

Midt oppi dette lever Anna. Anna kommer mye tydligere frem i denne romanen, vi blir nesten venner Anna og jeg. Du må dra hvisker jeg til henne, men hun hører ikke på meg.

Anbefales!
——–
Bøkene er lånt på biblioteket.

Reklamer

2 thoughts on “«Beleiringen» og «Sviket»

Kommentarer?

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s