The Age of Innocence av Edith Wharton og Northanger Abbey av Val McDermid

To veldig korte omtaler i dag, en klassiker og en ny versjon av en klassiker.

The Age of Innocence av Edith Wharton (lydbok)
the age of innocenceEtter å ha blitt veldig begeistret for flere av Edith Whartons romaner så ble denne en nedtur. Hovedpersonen er Newland Archer, en ung mann fra New York som i 1870-årene er forlovet med May Welland. De kommer begge to fra den ypperste eliten i New York og dette er på flere måter tegnet til å være en god match. Newland blir usikker når Mays søskenbarn grevinne Olenska kommer til New York. Hun har forlatt sin polske ektemann og ønsker nå å skille seg. For Newland blir grevinne Olenska ett uromoment, for han var jo egentlig klar til å gifte seg?

Whartons beskrivelse av sosieten i New York er ypperlige, jeg liker av og til de syrlige kommentarene til karakterene eller de treffende beskrivelsene som Newland observerer. Utfordringen min blir at jeg ikke klarer å engasjere meg i forholdene, hverken Newlands dilemma, Mays riktighet eller Olenskas umulige valg gjør noe med meg. Og slutten – den ble for sentimental, selv for meg.

Northanger Abbey av Val McDermid

arrivals_3

Joda du leste helt riktig. Krimforfatteren Val McDermid er en av forfatterne som i forbindelse med The Austen Project har kommet med en ny versjon av Northanger Abbey som foregår i disse tider. Og jeg, jeg skal slutte å si at jeg skal holde meg til originalene, for det klarer jeg tydeligvis ikke.

Uansett. Sosietetslivet i Bath er skiftet ut med festivallivet i Edinburgh. Prestedatteren Cat Mourland blir invitert med til Edinburgh av noen venner av familien. Cat har knapt vært utenfor Dorset, elsker fantasy-bøker og tror alltid det beste i folk. I Edinburgh møter Cat Henry Tilney, en ung advokat med en svært streng far (general og krigshelt fra Falklandskrigen) som besitter den gigantiske eiendommen Northanger Abbey.

Historien er kjent, McDermid viker ikke en tomme fra Austens originale roman. Det blir nesten litt slitsomt og krampaktig når McDermid holder seg så tett opptil originalen. Boken har sine høydepunkter, men jeg synes likevel at McDermid godt kunne ha overlatt litt mer til fantasien, stolt litt mer på at vi lesere klarer å lese litt mellom linjene. Jeg er heller ikke sikker på at det er et pluss at jeg nesten er mer opptatt av å lese videre for å finne ut hvordan McDermid løser settingene i nåtid. Men jeg fikk veldig lyst til å besøke Edinburgh igjen da, det skal sies!

——-
Begge bøkene er kjøpt selv.

 

Jane Austen – da og nå

Etter å ha hørt ferdig Pride and Prejudice i forrige uke gikk det plutselig opp for meg at jeg var ferdig med mitt lille prosjekt med å høre ferdig romanene av Jane Austen på nytt. I en slags abstinasjonsfase så jeg filmen Austenland. Filmen handler om en tretti og noe amerikansk jente som drar til temaparken Austenland for å møte sin mr. Darcy komme over sin besettelse av en av Austens tydeligste helter. Filmen anbefales ikke, selv om den hadde tilløp til humor fra tid til annen.

sense trollope

Enkelt omslag som jeg liker godt, vurderer å kjøpe boken kun for omslaget.

Jeg fortsatte derfor med lydboka Sense & Sensibility av Joanna Trollope. Trollope er kjent britisk forfatter som jeg aldri har lest noe av fordi ei engelsk venninne av meg en gang sa at hun skrev romaner for mødre. 15 år senere og med en god dose innebygd tvil til spin-off-verker til Austens legendariske bøker er jeg nå godt over halvveis i boka.

Trollope holder seg helt opp til originalen, faktisk så nær at jeg begynnelsen var svært overrasket. Vil dette fungere? Ja og tja. Karakterene fungerer, styrken i romanen ligger i Trollopes nøkterne men svært gode beskrivelse av hovedpersonene. Handlingen er for så vidt godt «oversatt» til nåtiden, men det er et punkt hvor romanen svikter. For meg som i alle år (ubevisst) er indoktrinert med den sosialdemokratiske arbeidslinjen skurrer det at det vokser opp unge personer som ikke har tenkt/ikke ønsker/ikke forventer å gjøre et dagsverk. Etter mor og døtre må forlate Norland Park, klarer Elinor som snart er ferdig med arkitektstudiene å få en jobb. Den yngste, Mags som hun kalles, går fortsatt på skolen, men Marianne er det ingen som har noen forhåpninger å få ut i arbeidslivet. Hun er for vakker, for upraktisk, for drømmende til å jobbe og ingen forventer at hun skal bidra til husholdningen. Ei heller moren vil jobbe, som for øvrig er mye mer synlig i Trollope sin roman enn i Austens.

Vel, jeg henger med. Nå har Wills (Willoughby) akkurat avvist Marianne på en bryllupsfest i London, en avvisning som blir ultimat da den blir filmet og lagt ut på youtube.

Originalene er best, det er det ingen tvil om.

Pride and Prejudice var altså siste bok ut. Den har i de siste årene vært min favoritt, men etter å ha lest (hørt) Persuasion på nytt var jeg usikker på hvor mye jeg egentlig vil like Pride and Prejudice. Austens første forslag til tittel var jo som kjent First Impressions, en tittel jeg for øvrig synes ville vært svært passende.

prideandprejudicePride and Prejudice har kanskje Austens tydeligste helt? Selv om jeg er begeistret for både kaptein Wentworth og Henry Tilney så er Mr. Darcy den karakteren som står frem som en helt, etter en noe ruskete start that is.

Jeg fascineres over følelsene som er i omløp i Pride and Prejudice. Jeg har inntrykk av at noen synes Austen skrev romantiske komedier, andre henviser til hennes ironi. Disse to sidene ved hennes forfatterskap, for jeg synes begge delene er representert, møtes godt i denne romanen. Ja, faktisk synes jeg at de møtes veldig godt da Elizabeth er innom Pemberley sammen med sin tante og onkel. Avsnittene fra denne ferieturen som blir så brått avrundet er fantastiske. Er det Pemberleys prakt som gjør at hun ser Darcy i et nytt lys eller er det hushjelpens rosende og ærlige begeistring for sin arbeidsgiver som får henne til å endre mening? Elizabeth innrømmer senere at det var på Pemberley da hun så dets prakt at hun skjønte at hun faktisk hadde veldig varme følelser for Darcy.

Likevel. Elizabeth likte nok Darcy før hun skjønte det selv. Vi kjenner den litt dirrende følelsen av personer som er litt for demonstrative mot hverandre tidlig i romanen. Denne gangen ble historien om Elizabeth Bennet og Darcy så veldig tydelig for meg, alle andre ble bare statister.

PS! I forbindelse med The Austen Project så har krimforfatteren Val McDermid skrevet Northanger Abbey på nytt. Jeg er nysgjerrig og etter å ha lest et utdrag så tror jeg nok at den kommer til å lest også.
——
Begge lydbøkene som er omtalt her er kjøpt selv.

Sense and Sensibility av Jane Austen

sense og sensibilityFor 15 år siden avskrev jeg Sense and Sensibility som Jane Austen kjedeligste roman. Enten var jeg i svime på tiden eller så har jeg endret syn på hva som er kjedelig. For Sense and Sensibility er langt fra kjedelig, den er humoristisk og spinner rundt det evige spørsmålet om man skal velge (partner) ut fra fornuft eller følelser.

Søstrene Elinor, Marianne og Margerete blir sammen med moren, Mrs Dashwood, tvunget til å forlate sitt hjem da faren dør og broren tar over Norland Park. De flytter til et lite hus i Devonshire hvor de snart blir blir kjent med flere som bor i området, blant annet Colonel Brandon som får et godt øye til Marianne. Elinor savner brorens svoger, Edward Ferrars som hun kom godt overens med i den siste tiden på Norland Park. Marianne derimot blir ganske fort trukket mot den kjekke Willougby som dukker opp for besøke sin eldre tante som bor ikke langt fra jentene.

Fornuft eller følelser?

Er ikke det et evig spørsmål?

Søstrene Elinor og Marianne er svært forskjellig, Marianne er åpen, følsom og med et kreativt sinn. Elinor er mer vaktsom, praktisk,  følelsene er ikke like tydelig selv for de som står henne nærmest. Heldigvis, både for Elinor og Marianne er ikke valgene like svart/hvitt.

Det trenger kanskje ikke å være enten eller?

Heldigvis ikke og det viser Jane Austen godt med slutten på sin bok. Selv en romantisk sjel som Marianne kan velge med fornuft og likevel ende opp med varme følelser. Eller kanskje er det en person som legger fra seg ungdommens naïvitet Austen skildrer?

Sense and Sensibility har flere episoder som jeg vil kalle episke. Ganske tidlig i boka er det en samtale mellom jentenes bror og hans frue, hvor de diskuterer hvor mye jentene og moren skal få å leve for. Hadde det vært et teaterstykke kunne akten hatt undertittelen «Grådighet satt i system».

Forviklinger måtte det ha vært mye av tidligere – spesielt når ting ikke kunne sies rett ut. I en liten periode tror Mrs Jennings (er det ikke?) at Elinor er forlovet med Colonel Brandon, Elinor og Mrs Jennings holder en lengre samtale hvor de snakker om helt forskjellige ting. Jeg ble rent fnisete, jeg må innrømme at Sense and Sensibility overrasket.
——–
Lydboka er kjøpt selv.

Huset Longbourn – Tjenestefolkets historie (Stolthet og fordom)

huset longbournEngland – begynnelsen av 1800-tallet. Elizabeth, Jane og deres tre yngre søstre er mest opptatt av gifteklare, kjekke menn som er på besøk i området. Hjemme på Longbourn er tjenestefolket mest opptatt av å få dagene til å strekke til med matlaging, husvask, sying og ærender. Ekteparet Hill leder den lille tjenerstaben. Sarah og den lille Polly er tjenestepikene, begge to foreldreløse med kun herr og fru Hill til å stole på. En dag blir staben utvidet. Den mystiske, men hardtarbeidende James blir ansatt og han gjør Sarah urolig. Følelser vekker en av tjenerne hos Bingley også, en langt mer utadvendt og beleven ung mann enn James.

Jeg må innrømme at det er ikke sikkert jeg hadde lest denne boka om det ikke var for koblingen til Jane Austens Stolthet og Fordom. Ironisk nok er spørsmålet jeg stiller  meg selv etter at jeg ble ferdig med boka er om historien hadde stått best på egenhånd?

Jo Baker har skrevet en solid historisk roman, historien er god og rammene rundt historien føles autentisk. Det føles ekte. Historien er krydret med detaljer som vi så lett glemmer når vi ser historiske drama på tv, vi glemmer for eksempel luktene og mangelen på relativt enkle legemiddler som alle husholdninger i dag har liggende.

Det er Sarahs historie som står i fokus og det er først og fremst hennes historie som drives fremover i første halvdel av boka. I andre halvdel snur dette litt og det overrasker leseren. Vi går tilbake i tid og vi blir til og tatt med ut av England, ja kanskje til og med litt ut av komfortsonen, men jeg liker det at forfatteren har gjort dette grepet. Jeg synes historien blir mer intens og mer menneskelig, jo hardere livet blir jo bedre skimter vi menneskene i denne historien.

Det er ikke til å komme bort fra at det er de lavmælte kjærlighetshistoriene som står i fokus i denne boka. Her er det ingen overraskende ordgyteri av frieri, ingen svulstige kjærlighetserklæringer i brevform. Samtidig er det det de jordnære og gjenkjennelige følelsene som Baker best beskriver i sin bok.

Så det var en frisk og fin morgen at Sarah skulle hente bøtten og oppdaget at den var tom, og hun gikk ut til engen så hun en rekke med hvite tøybleier som som flagret på klessnoren, som skipsflagg, som et signal om betingelsesløs overgivelse. James stod og hente opp den siste, og da han merket at noen så på ham, og hvem det var, fikk han et fårete uttrykk i ansiktet, men han gjorde seg likevel ferdig med å henge opp linrutene.
«Det var snilt,» sa hun og gikk bort til ham.
«Hendene dine så helt røde ut».
Sarah kunne ikke hlet si hva det var som gjorde det, men hun fikk tårer i øynene, og det prikket i nesen, og hun måtte snu seg vekk og løfte opp kurven. Side om side gikk de tilbake til til huset, og i de korte sekundene kjent hun en letthet og en avslapphet som hun først senere skjønte hadde vært glede, rett og slett.

 

Parallellt hører vi litt om Elizabeth og Mr. Darcy og de andre vi kjenner så godt fra Stolthet og fordom. Disse små historiene fungerer ikke alltid og man får av og til følelsen at de er plantet, de er for tydelige. Skrevet inn for å gjøre meg nysgjerrig eller for at jeg skal kunne nikke gjenkjennende.

Jeg tenker derfor at historien om Sarah hadde fungert like godt på egenhånd, men spørsmålet er om den da hadde fått like mye oppmerksomhet?
——-
Omtalen er basert på et lese-eksemplar som jeg har fått fra forlaget mot en ærlig anmeldelse.

Emma

emmaJeg fikk meg en liten overraskelse da jeg hørte Emma . Jeg trodde jeg likte Jane Austens roman Emma. Jeg har lest den to ganger tidligere og har sett filmen fra nitti-tallet med Gwyneth Paltrow, en film jeg synes gnistrer. Lydboka varer i over 16 timer og jeg var godt over halvveis før jeg følte at historien virkelig satte seg.

Historien er velkjent, Emma er en privilegert jente som bor sammen sin far som for sin del er mest opptatt av sitt eget ve og vel. Hennes søster er gift og bor i London, men søsterens svoger, den kjekke Mr. Knightley er ofte på besøk. Han og Emma har kjent hverandre siden hun var lita jente, han er en god del eldre.

Emmas favorittsyssel er å blande seg i andres forhold. Hennes tidligere guvernante har nylig giftet seg med Weston og både Emma og faren er lei seg for at hun ikke lenger bor hos dem, selv om de ser henne daglig. Mrs. Westons stesønn Frank Churchill dukker opp og skaper litt liv i Emmas krets av venner og bekjente.

Hva er det så med denne karakteren Emma?

Alle er enige om at hun er bortskjemt. Hun gjør som hun vil og det kan virker som hun ikke ser at hennes evner ikke strekker til å når hun skal leke Kirsten Giftekniv.

Er Emma så ille?

Jeg synes ikke det. Jeg må innrømme at jeg liker Emma bedre enn Emma. Emma er egenrådig, ja eller kanskje selvstendig? Hun har også vokst opp uten mor. Etter at søsteren har giftet seg har hun styrt husholdningen i hjemmet. Hennes far er krevende, han minner meg faktisk litt om Annes far i Persuasion. En viss grad av selvinnsikt har hun da også, på et sted kommer det frem at hun tenker at hun ikke trenger å gifte seg for å ha sitt eget hjem og sin egen husholdning, hun har allerede det hos faren. Sannsynligvis har hun det friere der også, spesielt med en sånn hengiven far som ikke ser hennes feil.

Emma vil ikke gifte seg, men når hun tror hun holder på å miste Mr. Knightley så skjønner hun hva hun føler for denne stødige karen. Likevel er utgangspunktet at de ikke kan gifte seg før faren er død. Hennes omsorg for faren er rørende.

Emma har en lojal krets rundt seg, med blant guvernanten og mannen hennes, vennen Harriet Smith som hun prøver å gifte bort, og Miss Bates og hennes mor. Hun er ikke alltid snill mot disse, hun skyffler Harriet hit og dit og på en utflukt er hun direkte ufin mot Bates. Likevel, hun godtar at de er der, og hun blir lei seg og opprørt når hun skjønner at hun har tråkket over streken.

Emma er annerledes enn den «typiske» romanen av Jane Austen. Emma må ikke gifte seg, hun har heller aldri opplevd de store, brusende følelsene. Romanen er nesten (befriende) fri fra pengesnakk og Emma blir fornærmet når noen foreslår at hun skal dra til Bath.

Emma er også en annerledes heltinne. Jeg vet ikke om det er fordi Emma er trygg på sin status på de rundt seg eller fordi hun ikke har sosiale ambisjoner, men Emma gir litt mer blaffen i hva andre mener. Det er morsomt å høre hvordan hun flørter med Frank Churchill. I mange av Jane Austen sine romaner er mange av karakterene enkelt sagt gode eller slemme. I Emma er ikke det nødvendig alltid så klart og det synes jeg gir en ekstra dybde i romanen.

Neste bok ute i prosjektet med å høre meg gjennom alle Jane Austen sine romaner på nytt tror jeg vil bli Sense and Sensibility.
—–
Lydboka er kjøpt selv.

 

I Jane Austens univers

image

Sengelektyre er for tiden Jo Bakers roman Huset Longbourn. Her møter vi tjenestefolket til familien Bennet fra Stolthet og fordom. Boka kom ut på norsk nå i år og jeg har fått et leseeksemplar fra forlaget. Perfekt lesing i disse dager hvor jeg hører alle Austen sine verker på nytt. Nå hører jeg på Emma til og fra jobben – jeg er overraskende nok ikke oppslukt. Men jeg har fortsatt ti timer igjen. Men nu, nu skal jeg lese videre om tjenestejenta Sarah.

Mansfield Park av Jane Austen

Jeg har lyttet meg gjennom nesten 15 timer med romanen Mansfield Park av Jane Austen. Som alltid er det en leseglede å tilbringe tid med Austen sine verk, men jeg må innrømme jeg ikke er helt overbevist om at jeg forstår hva og hvor hun ville med historien om Fanny Price.

mansfield park

Denne engelske lydbokutgaven er lest av Frances Barber. Jeg likte innlevelsen, men personene var veldig karikerte. Av klassikere som dette finnes det alltid flere alternativer så sjekk om du eventuelt skal kjøpe lydfila på audible.co.uk

Ti år gammel blir Fanny Price sendt til tanten og onkelen for å bo der. Lady Bertram, Fannys tante, har gjort et betraktelig bedre giftemål enn søsteren og tar nå til seg Fanny for å hjelpe. På Mansfield Park bor Fanny sammen med Lady Bertram og Sir Thomas og deres fire barn som alle er eldre enn henne. De er ikke direkte slemme mot Fanny, men de passer på at hun alltid vet at hun ikke er en av dem. Den yngste broren i familien Edmund er den som tar seg av henne og deres vennskap er bokas røde tråd.

Åtte år senere er hele familien opptatt av giftemål og det sosiale liv, men Fanny har allerede skjønt at for henne finnes det bare en mann og det er søskenbarnet Edmund. Dessverre er han mest interessert i Mary Crawford som er på besøk i nabolaget.

Jeg stopper der. Mansfield Park er en innholdsrik roman, det skjer mye hele veien. Selv om rød tråd er Fanny og hennes følelser for Edmund, synes jeg at det er noen episoder og dialoger og noen av karakterene som er høydepunktene i boka, ikke boka eller historien i sin helthet.

Mrs. Norris er Lady Betrams søster og dermed også Fannys tante. Hun er nært knyttet til familien Betram og har mer enn et ord med i husholdningen. Hun er spiss, egoistisk (selv om hun mener hun aldri gjør noe for seg selv) og har svært bestemte meninger om Fannys oppdragelse og oppførsel. I hennes øyne må Fanny være svært takknemlig for at hun i det hele tatt får puste den samme luften som Betramsfamilien. Mrs. Norris søster er altså den pene, men svært bedagelige anlagte Lady Bertram. Hun er kun interessert i velstående og vakre mennesker og gjør som mannen eller søstren sier. Når Fanny utover i boka blir kurtisert av Mary Crawfords bror kommer hun med uttalelsen «what a beautiful familiy we are». Ja, for sannelig var ikke Fanny vakker også, det måtte bare en velstående beiler til for at de skulle se det. Mary Crawford er selve motstykket til den uskyldige Fanny. Samtidig ser vi at det bor mer i Fanny enn vi kanskje ville ha trodd, hun hadde mot til å si nei Henry Crawford flere ganger. Hun ser hans negative sider, mens de andre ser kun sjarmen og pengene.

Romanen viser så godt hvordan de privilegerte jobbet kontinuerlig med å holde de under seg på plass. Det både var og sikkert er hardt arbeid å utmerke seg sosialt. Mansfield Park viser så godt at det ikke alltid var lidenskap og kjærlighet som veide tyngst når giftemål skulle inngås, penger og posisjoner var også tunge faktorer. Fannys mor giftet seg hverken til den ene eller andre p’en og hennes liv ble ikke enkelt får vi vite.

Neste roman i Jane Austen-prosjektet mitt tror jeg må bli Emma. Jeg hadde tenkt å lese den, men jeg merker at romanene fungerer veldig godt i lydbokformat. Jeg koser meg godt med den ironiske stilen, karikerte personene og relasjonene.
——-
Lydboka er kjøpt selv.

Tanker om Persuasion og Northanger Abbey

2014 skal bli året der jeg leser eller hører alle av Jane Austen sine romaner på nytt. Jeg leste alle hennes romaner på slutten av videregående og da jeg bodde i Moskva året etter videregående. Akk, det var tiden for klassikere.

Jeg hadde glemt hvor stort inntrykk Persuasion gjorde på den gangen. Jeg hadde (nesten) glemt at det er en roman jeg tror jeg elsker. Og det er ikke så ofte jeg bruker slike ord. Kanskje er Pride & Prejudice Austen sin beste, men Persuasion den slår meg nesten ut.

persuasionAnne Elliott er i slutten av tjue-årene, ugift. 19 år gammel sa hun ja til å gifte seg med den kjekke Frederick Wentworth. Dessverre var hverken familien hennes eller nære venner av familien særlig begeistret da han hadde hverken riktig slektstre eller penger. Hun blir overtalt til å bryte med Wentworth. Åtte år senere går det økonomisk dårlig med Anne Elliotts far, det blir bestemt at familiens eiendom Kellynch Hall skal leies ut. Leietagerne viser seg å være Wentworths søster  med mann og det tar ikke lang tid før Frederick Wentworth er tilbake i Annes sfære.

Både Persuasion og Northanger Abbey ble utgitt etter at Jane Austen døde. Hun døde i 1817, bøkene kom ut samme år, men er daterte 1818. Felles for de begge er at deler av handlingen foregår i Bath, et sted hvor man dro for å bli sett  med de riktige folkene. Selv føler jeg litt at likheten stopper der. Persuasion er bitende ironisk, samfunnskritisk og ganske humoristisk. Det overfladiske samfunnet blir beskrevet gjennom Annes familiemedlemmer; hennes to søstre og faren, som lever på sitt navn. I Northanger Abbey synes jeg Austen går mer inn på enkeltmenneskenenes iver etter status og svik, hva de er villig til å gjøre for å klatre høyere. Her er kort utdrag fra Persuasion:

«My idea of good company, Mr Elliot, is the company of clever, well-informed people, who have a great deal of conversation; that is what I call good company.»

«You are mistaken,» said he gently, «that is not good company; that is the best. Good company requires only birth, education, and manners, and with regard to education is not very nice. Birth and good manners are essential; but a little learning is by no means a dangerous thing in good company; on the contrary, it will do very well.

Uansett, Anne Elliott er en karakter jeg liker. Hun er intelligent, samtidig som hun er omgjengelig og en støtte for mange. Frederick Wentworth kommer tilbake som kaptein Wentworth, han har gjort det godt.

Midt oppi Austen sine bitende betraktninger om sosietetens regler og sedvaner, er Persuasion kanskje en av de fineste kjærlighetshistoriene i litteraturen. Wentworth kunne ha blitt han som glapp. Han kunne ha blitt han som hun alltid tenker på, alltid funderer på -hvordan livet deres kunne ha vært sammen. Slutten er kjent, heldigvis går det bra, Wentworths brev til Anne på slutten tar nesten pusten fra meg: Tell me not that I am too late, that such precious feelings are gone for ever. I offer myself to you again with a heart even more your own than when you almost broke it, eight years and a half ago.

Hvor mange har gått glipp av kjærligheten fordi de har hørt på gode råd?

Hvor mange har latt være å ta initiativ fordi man har vært redd for samfunnets kollektive øyne?

northanger abbeyCathrine Morland har et åpent sinn. Ung, fantasifull og ivrig bokelsker, en slukhals av de gotiske romanene som var så populære på Austen sin tid. Disse romanene bruker hun nesten som en veiledning på hvordan livet skal være. Et rikt vennepar av familien tar Cathrine med til Bath. I Bath finner hun alt hjemstedet ikke kan by på, men dessverre så kjenner de ingen. Cathrine blir etter hvert introdusert til Henry Tilney (eller introduserer han seg selv?), en ung mann med interessante tanker om mye. Samtidig dukker Cathrines bror opp, James, sammen med en venn ved navn John Thorpe. John har også ei søster, Isabelle, som viser stor interesse for James da søskenparet John og Isabella tror at Morlandfamilien er svært rike. De prøver å ødelegge Cathrines vennskap med Henry og Henrys søster Eleanor som også er kommet til Bath, men lykkes ikke. Når oppholdet i Bath går mot slutten blir Cathrine invitert med hjem til Henry og Eleanors Northanger Abbey hvor Cathrine virkelig lar fantasien løpe løpsk.

Handlingen i Northanger Abbey er dramatisk. I begynnelsen var jeg forvirra, jeg synes en del av scenene i Bath er litt for rotete. Når Cathrine ankommer Northanger Abbey synes jeg romanen får et mye mer driv og det er vanskelig å la være å bli revet med når Cathrines fantasi tar overhånd. Dialogene i Northanger Abbey er herlige, romanlesing har stor plass og referansene er mange.  Jeg har aldri kommet meg gjennom The Mysteries of Udolpho av Ann Radcliff, men nå vet jeg i alle fall hva John Thorpe snakker om da han sier at han kun liker The Monk….

Henry Tilney er fornuften i Austens fortelling, spesielt når Cathrine utnevner seg selv til en heltinne under besøket på Northanger Abbey. Henry Tilney er veldig annerledes enn mange av de andre mannlige karakterene vi møter i Austens univers. Jeg oppfatter han nesten som å være litt nerdete, han er kunnskapsrik om mangt og har lest mye. Han snakker like mye til Cathrine som med henne. Han innehar også en skarp observasjon av menneskene rundt han og hans tanker rundt bruken av ordet nice i alle mulig situasjoner er i alle høyeste grad relevant i dag – nesten 200 år etter at boken kom ut!

Som alltid når jeg leser Jane Austen slår det meg hvor tidløst hun skrev, hvordan temaene hun skriver om fortsatt er aktuelle 200 år etter.

Apropos, ved nærmere ettertanke har jeg funnet ut at jeg aldri har sett en filmatisering av disse to bøkene. Jeg ser at Persuasion er filmatisert i 1995 og i 2007, i 2007 kom det også en film basert på Northanger Abbey. Noen som har noen anbefalinger?
———-
Begge lydbøkene er kjøpt selv.