Noe av det som er mest vanskelig med å være en leser er å legge fra seg alle forventningene. Putte de ned i en skuff og lukke den. Diane Setterfield bergtok mange lesere med sin debutroman Den trettende fortellingen. Meg inkludert. Romanen var en herlig blanding av mystikk, hemmeligheter og bøker.
I 2013 kom roman nummer to Bellman & Black. Det tok ikke lang tid før jeg så et mønster i anmeldelsene – romanen er grei nok, men den er ikke Den trettende fortellingen. Vi lesere er sannelig ikke enkle, vi klager når forfattere kopierer sin egen suksessoppskrift fra gang til gang og vi klager når de prøver noe nytt.
Med nedtonet forventninger i spedd et ørlite håp begynte jeg å lese Bellman & Black. Femti sider uti var jeg solgt.
William Blake er ti år når han skyter en kornkråke. Han vet det ikke selv, men det kommer til å endre livet hans. William Blake vokser opp med sin mor. Faren stakk av ikke lenge etter at han ble født og han har ingen kontakt med farens familie som eier et spinneri i byen de bor i. Senere, da William er en ung mann, spør onkelen om han vil bidra i den daglige driften av spinneriet – og etter en kort betenkningstid begynner han å jobbe med onkelen. Det tar ikke lang tid før det viser seg at han forretningsteft, han er høyt og lavt og når onkelen dør overtar han driften.
William gifter seg, får fire barn og lykken smiler til han. Så banker en livsfarlig feber på døra og William allierer seg med en svartkledd mann som stadig dukker opp.
Bellman & Black er en nesten litt vanskelig å beskrive, det er en roman som har en god dæsj av mye. Historien er satt på tidlig 1800-tallet og jeg likte godt beskrivelsene av både livet rundt spinneriet, samt Bellmans videre forretninger i London. Setterfield hopper fra hendelser til hendelser, men når hun forteller så er det detaljert. Hun er god på stemninger og spesielt stemningsskifter.
Historien har noe mørkt og dystert over seg, ja jeg synes ikke at William sin oppførsel er helt normal før den store tragedien skjer heller. Det er nesten så det er noe unaturlig med William, måten han ordner alt på og hvordan han klarer å se alt. Overmenneske?
Jeg liker godt hvordan forfatteren har lekt seg med teksten. Den har en fortellerstemme som av og til kommer frem, jeg funderer på om det er kråkene? Jeg liker denne lekingen, jeg liker de korte avsnittene om kråkene og den repiterende avslutningen på disse kapitlene. Av og til brytes også teksten opp med setninger som Dette har skjedd. Som leser blir man da ekstra spent, hvilke hendelser er det som er så viktig at de må markeres?
Stemningen er mørk, romanen har mange gotiske trekk. Kråkene er sterk symbolikk, forandring, endring, døden. De løse trådene er også mange! Disse kunne ha irritert meg men her føler jeg uvanlig nok at hele poenget er å ikke å vite alt.
Hva handler den egentlig om? At kråkene aldri glemmer? At vi mennesker tror at vi kan gjøre godt med penger? Jeg er sannelig ikke sikker, jeg – men jeg likte den. Svært godt. Det er ingen tvil om at Setterfield er god på å fortelle historier.
Andre bloggere har også lest boka, Tine synes den var ok underholdning, ble fascinert av de historiske elementene men kunne ha spart seg for kapitlene med kråkene, mens Lena på bloggen Les mye ble skuffa men anbefaler den. Andre som har lest den?
——-
Boka er lånt på biblioteket.
Hysj! Lesing pågår 
Nå ble jeg glad! Jeg elsker Den trettende fortellingen, og har gledet meg lenge til ny Setterfield- roman, men siden jeg har bare lest og sett relativt lunkne og helt negative anmeldelser av denne boka, så har jeg drøyd med å plukke den opp. Når jeg nå leser din anmeldelse så får jeg gåsehud og det kribler forventningsfullt i meg – det er et godt tegn :-).
Men, jeg har også kun leste bare lunkne omtaler, selv om de fleste sier at den egentlig er bra, men osv…. Men altså, vi er alle forskjellig, jeg jobbet med meg selv i begynnelsen og så ble jeg ganske bergtatt:-)
Jeg skal få lest den i løpet av året :-).
🙂
Så flott at du likte den. Kjekt å bli nevnt 🙂 Ha en strålende onsdag!!
Ja, jeg synes den var super. Morsomt å se hvor ulikt man kan se på bøker:-)
Den Trettende Fortelling fikk meg gjennom maraton i september så jeg ble først veldig glad da jeg så at hun hadde kommet med ny bok, meen så var det disse negative omtalene da. (og akkurat alt det Silje sa.) Takk for balansen. Nå skal jeg plukke med meg lydboka med det samme jeg ser den.
He he, kjenner at jeg det er litt rart at alle er lunkne, ingen sier den er dårlig. Men den traff meg altså, den er nok litt lik den Den trettende også, den har ikke sånn supermettet handling, men jeg synes Setterfield er skikkelig god på stemninger.