Se, døden på deg venter

Så, endelig var det tid for en ny roman av Maria Lang. Se, døden på deg venter er den femte romanen om hobbyetterforskeren Puck og kriminalkommisær Christer Wijk. Har du ikke lest de foregående bøkene? Da synes jeg du skal gjøre det – og kanskje komme tilbake til denne omtalen når du er ajour.

Puck kjeder seg hun, hun står fast i sin avhandling om feministen og forfatteren Fredrika Bremer. Mannen Einar jobber masse og mest interessert i historiske dokumenter.

En dag møter Puck tilfeldigvis en gammel venn på gaten. Paul Sandvall har fått seg jobb som  intendant på Drottningsholmteater og han inviterer Puck til å tilbringe tid sammen med de som skal stå på scenen på den gamle operascenen. Sandvall har fått med seg flere kjente svenske stjerner, men med på kjøpet har han også fått intriger og begjær så det holder. Det tar ikke lang tid før en av stjernene blir funnet drept.

Puck bistår naturligvis politiet med mordsaken, men det tar ikke lang tid før hun selv er i fare. Vil Christer Wijk rekke å komme hjem fra ferie i tide?

Faste lesere av denne bloggen vet at jeg digger Maria Lang sine krimromaner, det er som å få godis i posten når en ny bok kommer. Denne boka føler mye av oppbyggingen som man kjenner fra før av, Puck roter seg stadig bort i et nytt miljø, et mord skjer og Christer kommer til hennes unnsetning.

Mer spennende enn selve mordmysteriet, som i denne boken er ok men ikke så mye mer, er Lang sine oberservasjoner og miljøbeskrivelser. Jeg synes hennes beskrivelser av hva som skjer har enn viss skarphet over seg. Beskrivelsene er enkle, men jeg har ikke problemer med å se det hele for meg. Beskrivelsene av noe så enkelt som karakterenes klær levendegjør det hele for meg.

Likevel, Lang er kanskje best på forholdet mellom mann og kvinne. Hun klarer å formidle mye bare ved hjelp av noen få setninger, og som tidligere er denne boka spekket med begjær. Puck og Einar har nå vært gift en stund og la oss si det slik at det må jobbes med den store gnisten. Jeg merker at Puck og Einar og hva som skjer videre er en av grunnene til at jeg venter på neste bok i serien.

——–
Omtalen er basert på et leseeksemplar jeg har fått fra forlaget.

Lesehøsten er i gang

Noen kaller det bokhøst, jeg kaller det lesehøst. Til syvende og sist er det leseopplevelsene som står i fokus og de tror jeg det blir mange utover høsten.

Jeg er allerede godt i gang med forberedelsene til det jeg tror blir en av høstens store opplevelser. Herbjørg Wassmo er i år ute med en ny roman Disse øyeblikk. Jeg har alltid likt det jeg har lest av Wassmo spesielt bøkene om Dina og Det syvende møtet. Når jeg leser Wassmo så føler jeg at hun griper tak i meg som leser inn og tar meg med inn i den verden hun beskriver. Dessverre, og med ganske stor skam, har jeg aldri lest trilogien om Tora. Det skal jeg gjøre nå før jeg starter med årets roman.

I går kom en ny roman av Maria Lang og Puck i posten. Høstens utgave heter Se, døden på deg venter. Jeg digger de bøkene jeg har lest av Lang tidligere, lettlest, god underholdning og et klassisk mysterium. Du skal ikke se bort fra at boka er utlest i løpet av et par dager.

Jeg planlegger også noen sporadiske temauker på bloggen min. Om ett par uker kommer den første, og den vil være dedikert sprett opp-bøker, eventuelt pop-up-bøker om du foretrekker den engelske klassifiseringen. Jeg vil i løpet av en uke presentere en ny bok hver dag. Jeg elsker disse bøkene, bøker trenger ikke bare å ha et godt innhold de kan godt være vakre å se på også.

Helga Flatland nye roman står også på leselisten. Hun avslutter sin trilogi om en bygd i sorg etter at tre sambygdninger ble drept i norsk tjeneste i Afghanistan. Omtalene i riksmedia har vært positive og jeg er spent. Jeg ser at hun fra tid til annen sammenlignes med en annen stor favoritt her i huset nemlig Carl Frode Tiller. Hans avslutning i trilogien Innsirkling hadde gjort lesehøsten komplett, men det ser ut til at vi må vente litt til. Den som venter på noe godt venter ikke foregjeves og alt det der, jeg tror nok den dagen vi sitter med den romanen i hånda vil det bli nok en rystende leseopplevelse.

Andre norske forfattere som skal leses er Roy Jacobsens og hans De usynlige. Jeg har likt en del av det han skrevet før, for eksempel var halve Seierherrene og Frost utrolig gode. Dessverre mistet romanene litt av » piffen» ved sceneskifte til henholdsvis Oslo og England. Jeg er uansett spent. Vidar Sundstøl er også ute med en ny roman Besettelsen, den virker interessant og skal definitivt leses. Forlagets omtale nevner drap og egyptisk historie så mon tro om det er en spenningshistorie vi får servert?

Så er det alle bøkene som jeg har liggende og de som jeg enda ikke vet jeg kommer til å lese (eller kjøpe!). Kanskje jeg til og med finner noen nye favoritter? Jeg håper i alle fall på mange gode leseopplevelser!

Har du hilst på Phryne Fisher?

– Har du hilst på Phryne Fisher?

– Ikke? La meg introdusere henne. Phryne, for dere kan likesågodt være på fornavn, er amatørdetektiv i Melbourne. Britisk, adelig og oppvokst i slummen. Phryne er ung og har god apetitt på unge, vakre menn. Tiden er slutten av 20-årene, jazzen svinger og Chanel har inntatt moteverden.

Jeg digger 20-talls klær og interiør og det var omslaget på en av lydbøkene i serien om Phryne Fisher som fanget interessen min en dag jeg surfet rundt på audible. Nysgjerrig som jeg er, bok nummer en havnet i handlekurven – og der var jeg hekta. Godt forfatteren Kerry Greenwood har skrevet 19 bøker så langt om Phryne. Jeg har hørt de tre første på lydbok og lest bok nummer fire.

Øh, nei, det var ikke dette omslaget jeg likte. Jeg tror dette omslaget kommer fra en TV-serie basert på bøkene.

Cocaine Blues
I et av farens middagsselskaper blir en av gjestene frastjålet et smykke. Phryne løser raskt saken ved hjelp av deduksjon og noen av gjestene blir så imponert at de ber Phryne om å dra til Melbourne for å finne ut hva som har skjedd med deres datter. Phryne er ikke den som sier nei til et eventyr, hun er lei av å dandere blomster hjemme hos faren og det tar ikke lang tid før hun er på båten til Melbourne.  Mysteriene, for det er alltid flere en ett, er ikke så fremtredende i denne boka. Greenwood bruker god tid på å introdusere oss for Phryne, uten at hun forteller alt. Etter fire bøker er det fortsatt kun vage hint om en utsvevende periode i Paris. Vi blir også kjent med flere av seriens faste karakterer, Phryne skaffer seg bekjentskaper over en lav sko. Bert og Cec er mine favoritter sålangt, taxisjåfører som ikke sier til et oppdrag. Boken var lett å høre på, jeg ble fenget fra første minutt, ja ganske enkelt sugd inn i en annen tidsepoke.

Now we’re talking!

Flying too High
Phryne bestemmer seg for å bli værende i Melbourne og flytter inn i eget hus med tjenerskap. Hun har begynt å få et rykte på seg som amatørdetektiv og blir nå oppsøkt av en mann som blir presset for penger. Hans datter er kidnappet! I tillegg må Phryne løse en mordsak og blir (som vanlig) involvert med en kjekk ung mann. Også denne boken hørte jeg som lydbok. Av de fire bøkene jeg har hørt og lest var denne desidert dårligste, mye av humoren og beskrivelsene som fenget i den første boken var kuttet ut og man fikk en følelse av at forfatteren bare ønsket å bli ferdig med boken. Jeg ble skeptisk, men siden jeg (kremt) hadde investert i noen av bøkene lenger ute i serien da det var salg på audible bestemt jeg meg for å gi Phryne en sjangse til.

Hmmm

Murder on the Ballarat Train
Og godt var det, for med bok nummer tre var Kerry Greenwood tilbake i god fortellerform. Phryne og hennes kammerpike er på vei til festligheter når hele toget blir bedøvd. Når de våkner opp blir en av passasjerene funnet død. Myrdet mer presist og Phryne må løse nok et mysterium. Romanen er definitivt inspirert av Agatha Christie sin klassiske mysterier, ja egentlig kan det godt tenktes at Phryne er en ung versjon av miss Marple. Ok, så kanskje er det eneste de har til felles et godt hode og god dose med menneskekunnskap, men det er noe klassisk over denne romanen. Greenwood har i løpet av de første bøkene introdusert oss for et knippe fine karakterer som jeg kjenner at jeg liker mer og mer. Som i Christie sine bøker finner vi også en fin dose humor mellom linjene, samtidig som vi får innblikk i et samfunn med rigide skiller mellom linjene. Rigide for alle andre enn Phryne, that is.

Jeg leste denne på Kindlen, men tror dere ikke at Kindleversjonen også hadde TV-serie omslag???!!!

Death at Victoria Dock
Klassesamfunnet er nettopp et av temaene i bok nummer fire om Phryne. På vei hjem fra en fest blir Phryne vitne til at en ung, vakker mann blir myrdet. Sløseri med unge vakre menn tenker Phryne og bestemmer seg for å finne ut hvem som har den unge mannens liv på samvittigheten. Morderne viser seg å være anarkister fra Latvia og det tar ikke lang tid før Phryne har involvert seg i Melbourne sin underverden (igjen!). Jeg likte denne boka utrolig godt, vinklingen med anarkister fra Latvia var underfundig spesielt når den er tilsatt en dose med et kreativt medium. Med et av bimysteriene viser Greenwood at bøkene tross den enkle og lettbeinte stilen er litt dystre også. Romanen viser også at Greenwood har gjort en del research for å kunne skrive denne serien. Phryne sin bakgrunn, hun og faren fikk titlene etter at tre unge menn døde under 1. verdenskrig, gjør at hun har både sett og gjort mye. Hun glir enkelt inn i de forskjellige sosiale settingene, men jeg får alltid følelsen av at hun egentlig liker seg best alene. Eller sammen med ung, vakker mann…

Jeg var spent på hvordan det ville være å lese en av bøkene etter å ha hørt de tre første som lydbok. Jeg trengte heldigvis ikke å engste meg, historiene fungerer veldig godt i skriftlig format også. Det kan være tilfeldigheter, men synes humoren kom bedre til syne i den siste boken.

Om jeg blir med til den (sålangt) siste boken om Phryne Fisher vet jeg ikke, men jeg skal definitivt lese og høre de neste. Greenwood har skapt engasjerende karakter og beskriver en tidsepoke som alltid har fenget meg.
——-
Alle bøkene er kjøpt selv.

Midnatt i Peking – Mordet som rystet det gamle Kinas siste dager

Er historien om et uoppklart mord på en ung jente i Peking på slutten av 30-tallet noe vi burde lese om i dag?

Definitivt ja.

En  januarmorgen i 1937 blir den unge Pamela Werner funnet død. Funnet er makabert, kroppen er åpnet og store deler av innvollene er fjernet. Liket er dumpet like ved det mystiske Revetårnet. Mordet skaper stor oppstandelse i Peking sitt internasjonale miljø. Etterforskningen blir betent, det er ubeleilig for alle parter at en ung, britisk statsborger har blitt drept.

Historikeren og Kinakjenneren Paul French har tatt utgangspunkt i Pamela Werner sin egen fars etterforskning på mordet. Den tidligere britiske konsulen E.T.C. Werner var allerede 70 år da hans unge fosterdatter ble funnet drept. Han slo seg aldri til ro med at morderen ikke ble funnet og brukte derfor store summer på å selv etterforske saken. Han skrev utfyllende rapportert til britiske myndigheter som ble neglisjert. Med utgangspunkt i disse dokumentene og med en solid bakgrunn i kinesisk historie har French klart å rekonstruere historien i dokumentaren Midnatt i Peking.

Pamela var kun 19 år da hun ble drept. Hun ble født i Peking av en russisk dame, men ble tidlig adoptert av Werner og hans kone. Hennes fostermor døde kort tid etter og hun vokste opp med en far som var fraværende.

De som kjente Pamela ga henne litt ekstra frirom. Hun var tross alt enebarn, morløs og med tilårskommen far som forlot henne i Peking lange perioder av gangen for å lete etter Djengis Khans grav i Mongolia, eller sjeldne arkeologiske funn i villmarken vestpå, i den muslimske delen av landet. Ikke undres på om hun var litt stri av seg.

Pamela vokste opp i den internasjonale delen av Peking, hvor det ikke var mulig for vanlige kinesere å bo. I motsetning til mange av de andre expatene som bodde der kunne både Werner og Pamela kinesisk, og begge to ferdet fritt rundt i byen. Werner var ikke en særlig sosial mann, han var opptatt av fag, ja i dag hadde vi kanskje beskrevet han som nerdete. Han stod ikke lenger på god fot med de som satt på toppen i den britiske legasjonen, samtidig som han fortsatt hadde innflytelse.

Det internasjonale Peking i 1937 bestod av et sammensurium av mennesker. Japan stod ved døren, uformelt hadde de allerede stor makt i byen. Mange vestlige hadde forlatt byen, samtidig som byen var full av statsløse russere som hadde flyktet fra kommunistene. Som i så mange expatmiljøer med god tid og gunstig valuta var det ikke bare rykter som florerte.

Etterforskning av mordet på Pamela Werner ble umiddelbar startet. Den ble ledet av en kinesisk etterforsker, mens en britisk politimann fra Tientsin blir oppnevnt som mellommann mellom kineserne og britene.

Innledningsvis beskriver French  Peking, han  Werner sitt hjem og familieforholdene. Vi får også høre om Pamela sine problemer på skolen, men Pamela er en diffus person gjennom hele boken. Videre i den første delen følger vi etter hvert den britiske politimannen Dennis. Han gjør sitt beste for å etterforske, men myndigheten hans var svært begrenset. Britene vil ikke ha en særlig stor etterforskning og det kinesiske politiet var ofte kjøpt og betalt av de som måtte beskyttes. All etterforskning ble gjort i den internasjonale delen, blant annet ble ingen løpeseddler hvor man etterlyste informasjon ble delt ut på kinesisk.

Det sier seg selv at etterforskerne ikke klarte å finne morderen. Tiden rant ut og saken ble ikke lenger omtalt. Werner starter derfor sine egen etterforskning og bruker enorme summer på sende ut agenter som skaffet informasjon. Det han finner ut skriver han ned i rapporter som ingen leser. Del to av boken har en helt annen stemme en den første delen. Der blir vi egentlig aldri sikre på hva faren til Pamela har å skjule, for få av de som ble intervjuet av politiet var ærlige. I den siste delen av boken har French rekonstruert en anelse av den sårheten som Werner nok har følt på kroppen og hans innbitte og svært metodiske etterforskning. Dette gjør at historien får et mer personlig preg og skaper et større engasjement i meg som leser.

Utover våren 1937 får innbyggerne i Peking andre problemer, og i slutten av juli 1937 ble Peking okkupert av Japan. Da var Werner allerede klar over hvem som var morderen og havner ironisk nok i samme fangeleir med en som stod bak mordet på hans egen datter.

Engasjerende og spennende, det er en bra bok French har skrevet. Jeg har ikke all verden erfaring med kategorien true crime, men jeg synes at French balanserer sannhet vs antagelser godt og viser respekt for offrene i denne boken.

Foruten å være en historie om far og en datter og deres kamp, så er dette også en interessant, historisk beskrivelse av en kanskje mer ukjent del av Pekings historie. Samtidig, og viktigere synes jeg, er dette også en beskrivelse på hva som skjer når politikk og politi blandes. Etterforskningen ble spolert av (hvite) menn som vil beskytte seg selv.

Midnight in Peking heter den engelske utgaven og kom ut første gang i 2011. Det ryktes om en serie basert på romanen, jeg tror dette er godt filmstoff. Den norske utgaven er godt oversatt av Erik Krogstad, jeg har faktisk lært flere nye (norske) ord ved å lese denne boken. Boken inneholder også bilder av Pamela og familien, men også av Peking fra 30-tallet. Det eneste jeg savnet under lesingen var et kart over med de viktigste stedene som ble nevnt i boken.

——-
Omtalen er basert på et leseeksemplar som jeg har fått fra forlaget.

Til døden skiller oss ad av Ingrid Elfberg

Forfatter Ingrid Elfberg gav meg en en nesten ekkel leseopplevelse da hun for noen år debuterte med romanen Se til meg som liten er. I år er hun tilbake og hun har tatt et stort sprang med sin nyeste roman Til døden skiller oss ad.

Erika er politikvinne og gift med en kollega. Göran er hyggelig og godt likt. Ingen tror at han slår og han har sakte men sikkert ødelagt for Erika både privat og profesjonelt. En kveld er det nok for Erika, etter at Göran har dratt på fest drar hun til Göteborg. Der har hun fått et vikariat. Dessverre klarer Göran å bli med på turen, om enn ikke fysisk i begynnelsen. Ryktene om pillemisbruk og lekkasjer til media er med og det tar ikke lang tid før Göran selv dukker opp.

Erika blir satt til å etterforske en forsvinnningssak. En mann har meldt sin kone savnet, hun har ikke kommet hjem fra et besøk hos sine foreldre. Etterforskningen viser at hun aldri var hos foreldrene og at hun har vært forsvunnet i mange dager. Den forsvunne kvinnen jobber som arkitekt på byens plan- og bygningskontoret og det viser seg at hun hadde en veldig spesiell metodikk for saksbehandling. Erika og hennes kollegaer har ikke problemer med å finne folk som mislikte kvinnen.

Jeg skulle til å skrive at forsvinningssaken forsvant litt, men det er ikke helt riktig. Denne delen festet seg ikke noe særlig, mens under lesingen følte jeg derimot at denne delen tok stor plass og alt dette med hus, husbygging og utbygging ble fort litt kjedelige. Jeg synes det ble for mange aktører og plottet unødvendig rotete.

Bismaken og den ekle stemningen som Elfberg leverte i debuten har hun tatt med seg også i denne romanen. Jeg er ikke mange sidene inn i romanen før beskrivelsen av Görans terror gjør meg urolig. Den psykiske og delvis fysiske krigen mellom mann og kone er definivt det som bærer hele romanen. Erika er redd og vi skjønner etter hvert at hun sitter på nåler og vente på hans neste trekk. Hennes eneste mulighet er å prøve å ligge i forkant.

Elfberg sin styrke er altså definitivt beskrivelsen av Görans terror og hva disse har gjort med Erika. Samtidig synes jeg at Elfberg beskriver godt hvorfor Erika ikke har gått fra Göran tidligere, det er alltid så lett å ha meninger om dette fra sidekanten. Like lett som det dessverre er å la være å blande seg i vold som skjer under naboens tak.

———
Omtalen er basert på et leseeksemplar fra forlaget.

Varsleren av Karin Fossum

Jeg hadde ikke akkurat mangel på lesestoff da jeg plukket opp Varsleren av Karin Fossum, men det jeg hadde med i ryggsekken føltes så uendelig tungt. Så da jeg fant denne romanen i en bokhylle der jeg overnattet brøt jeg grunnregelen i min krimlesning – kronolig er tingen. Jeg har lest romaner av Fossum tidligere, men det er noen år siden og Fossum er en produktiv forfatter.

Menneskene på et lite tettsted blir utsatt for stygge spøker. Et foreldrepar finner sin datter tilgriset av blod i vogna si, en syk mann får besøk av begravelsesbyåret som har fått beskjed om å hente en død mann.

Samtidig kjører en ung gutt rundt på sin røde Suzuki. Han er oppvokst i et hus, ikke et hjem, med sin alkoliserte mor. Han blir kun sett av sin morfar, som dessverre er trøtt etter et langt liv. Den unge gutten fascineres over menneskene, trekkene, hva vi mennesker gjør og hvordan han kan ødelegge og forstyrre liv.

Varsleren er definitivt krim med psykologisk dybde. Fossum er flink til å minne oss lesere på at balansen i livet kan være ganske skjør. Gjennom disse morbide spøkene blir liv ødelagt, ikke alle takler disse hendelsene godt.

Naturligvis eskalerer det. Naturligvis gjør det det, likevel blir aldri dette aldri enda en politikrim. Sejer blir for meg en litt grå bakgrunnsfigur, faktisk ser det ikke ut til at han gjør så mye. Kanskje er det fordi jeg ikke kjenner Sejer at jeg tenker slik, at jeg ikke oppfatter de få setningene om hans privatliv fordi jeg ikke har lest de foregående bøkene. Det er helt greit, styrken her er uansett handlingen.

Selv om det er roman med dybde og en handling som stadig overrasker, blir jeg ikke helt fortrolig med noen av karakterene. Paret som finner en blodig vogn for eksempel, der føles kvinnen veldig konstruert, egentlig føles hele forholdet deres konstruert. Som om de ikke hadde en fortid, selv det stadig referes til et tidligere liv. Jeg vet ikke, det føles som de er noen livløse dukker som er påkledd for anledningen.

Jeg likte uansett godt boka, den ble raskt slukt blant flytteeskene. Jeg ble overhodet ikke nysgjerrig på Sejer, men det er helt greit det også. Jeg har nok etterforskere som jeg ønsker å følge.

——–
Boka har jeg lånt privat.

2 x Maria Lang: «Ikke flere mord» og «Arven etter Alberta»

Maria Lang sier du, hvem er det? Maria Lang sier jeg, det var svenskenes svar på Agatha Christie, leng før nordisk krim ble et begrep. Fra 1949 og frem til hun døde i 1991 skrev hun et hopetall av bøker. Først og fremst er hun kjent for sin krimromaner. Gjennomgangsperson i romanene er den geniale kriminalkommmisær Christer Wijk, som alltid befinner seg i nærheten. Assistenter har han også, selv om de ikke er betalt av svenskenes skattepenger. I de første bøkene er det Puck og hennes mann Einar som bidrar, senere får han andre hjelpere.

Puck er litt som Nancy Drew, bare gøyere, morsommere og antagelig mindre preppen. Hadde jeg lest om Puk som tenåring hadde jeg hevet Nancy Drew og mysteriene hennes ut vinduet med stemplet kjedelig.

I Ikke flere mord er hun nygift med Einar. De inviterer Pucks far Johannes, arkeolog og egyptolog, med seg på ferietur til lille Skoga. Johannes blir med, men mord vil han ikke ha i nabolaget. De har knapt tilbragt ei natt i den koselige lille landsbyen før Johannes finner et lik utenfor huset. Stedets sorte får har kommet hjem, men ikke alle er like begeistret.

Maria Lang skrev bøker for oss som ville bli underholdt, det er kort, det er forførende og ting skjer fort. Driven i Ikke flere mord kommer nok mye av Puck sin karakter, hun er nysgjerrig, omgjengelig og er ikke redd, hverken for mordere eller for å ta seg selv høytidelig.

Lang sine beskrivelser, spesielt av lille Skoga og dens innbyggere, er tydelig inspirert av Agatha Christie. Finleser man Christie sin bøker finner man humor, i massevis, men Lang kommer det mye tidligere frem. Det sier seg kanskje seg selv, når man har en ung svensk jente i 20-årene som protesje kontra vår alles kjære Miss Marple.

Lang driver også litt gjøn med oss lesere i boken. Krimelskerne som sluker bøker, amatørdetektivene, Lang kommer med noen småstikk. I dag er jo krim blitt «big business», men krimgåter har alltid vært fascinerende for mange. Også for to eldre søstre i Ikke flere mord…

Å ja! strålte søsteren, som hørte at yndlingstemaet var på tapetet. – Lord Peter er bedårende. Men i grunnen liker jeg bedre bøker der det er litt flere mord. Ikke sant, professor? Minst fem-seks lik bør det være, og et par selvmord på toppen.

Lesingen av Ikke flere mord var som boka, heftig og kortvarig. Heldigvis for meg hadde jeg en annen bok av Lang liggende. Arven etter Alberta kom jeg over på loppemarked i fjor høst. Boken kom ut i 1974. Puck hører vi ikke noe om, men Christer Wijk lever i beste velgående.

Romanen er litt annerledes. En «tante» dør og etterlater seg både hus og penger. Hennes pleiedatter Polly er usikker, døde Alberta en naturlig død? Alberta sine niese og nevø kommer til å arve henne, det gjør også hennes bror og svigerinne. Broren er en fattig prest og svigerinnen er klar for å innrede prestegården med dyre møbler. Mangler penger gjør de egentlig alle sammen, men hvem drepte egentlig Alberta?

Romanen er kort og tar oss lesere litt på sengen. Jeg likte veldig godt vinklingen. I utgangspunktet var jeg skeptisk siden Puck ikke var med og jeg synes hun er en fin rød tråd i de to bøkene jeg har lest tidligere. Jeg trengte ikke å bekymre meg, Lang skrev fortsatt gode mysterier da 70-tallet kom.

Det er Silke Forlag som i Norge utgir Maria Lang sine romaner på nytt under betegnelsen Silkeperler og jeg har lest et leseeksemplar av Ikke flere mord. I fjor kom den første boka ut; En morder lyver ikke alene. Ikke flere mord er bok nummer tre, jeg er en anelse skuffet over at de har hoppet over bok nummer to. Uansett så gleder jeg meg over at de også har satt farge på innsiden av forsiden, jeg liker når design og omslag viser glede over bøkene og deres innhold. Arven etter Alberta har jeg altså kjøpt selv på loppis.