Jeg sitter her med en murstein av ei bok og jeg vet ikke helt hvor jeg skal starte. Jeg tror ikke dette innlegget blir en anmeldelse, mer en slags kort oppsummering av da jeg leste Andrew Solomons Langt fra stammen – Foreldre, barn og jakten på identitet. Jeg har også skrevet om boka tidligere.
Først noen fakta. Boka kom ut på norsk i 2013, men ble publisert i USA for første gang i 2012, hvor den blant annet ble kåret til årets sakprosa bok. Selve boka er på 1000 sider, men 200 av disse er kilder og bibliografi.
Solomon er journalist med identitetspolitikk som fagområde. Han bestemmer seg for å skrive en bok om familier med barn som har horisontale identiteter, det vil si at de har en identitet som de ikke deler med sine foreldre. Ti horisontale identiteter er omtalt i boka i kapitlene Døv, Kortvokst, Downs syndrom, Autist, Schizofren, Funksjonshemmet, Vidunderbarn, Voldtektsunnfanget, Kriminell og Transkjønnet. I løpet av en ti-årsperiode intervjuet han 300 familier og det er disse samtalene, samt research, som danner grunnlaget for denne boken. Jeg synes forlaget oppsummerer hovedtanken bak boka veldig godt:
Alle foreldre bærer på to umulige drømmer. Dels vil du at barnet ditt skal bli som deg: en videreføring av dine erfaringer og idealer, din identitet. Samtidig ønsker du at barnet skal bli seg selv – et uavhengig individ, et fritt lite vesen som forfølger sine egne drømmer og drifter. De to drømmene lar seg ikke forene. Så mye smerte, skuffelse og forvirring vokser ut av konflikten mellom disse to idealene – både for foreldre og barn. Hvordan kan vi lære oss å leve med disse motsetningene? Og hva kan de si oss om hva det er å være menneske?
Gjennom lesingen av boka så kom jeg stadig tilbake til foreldrenes valg, valg som for noen startet allerede før barnet ble født. For mange av foreldrene i boka ble valgene de måtte ta ekstreme,
En mor til jente som er kortvokst sier følgende: Jeg forguder Rose og kan ikke tenke meg et liv uten henne. Jeg ville ikke byttet henne ut med noe i verden. Men jeg er veldig høy, og jeg er tynn. Jeg har vært ballettdanser. Jeg så for meg den slags opplevelser for henne. Når du har et barn som ikke kan dele sånt med deg, sørger du over tapet av et innbilt liv. Men på den annen side har jeg nesten voldsomt lidenskalige følelser for den hun er. (s.145). Foreldrene til både døve og kortvokste har i boken måttet ta viktige, fysiske valg. Skal øreimplementater opereres inn? Skal barnet opereres for å få lengre bein? Jeg vet ikke hvordan dette er i Norge, men i USA er det også et stort skille mellom de som velger å la barna lære seg talespråk (lese på munnen) og de som bruker tegnspråk. En far forteller om datteren som var født døv og som lærte seg talespråk, hun gjorde det sterkt på en vanlig skole og i kunstløp. Da hun ble tenåring fikk hun være på OL for døve men der fant hun ut at hun ikke kunne kommunisere med andre døve – alt ble gjort på tegnspråk som foreldrene hadde valgt at hun ikke skulle lære seg. Hun valgte derfor senere å lære seg tegnspråk. Hun gifter seg, får barn som er døve og velger å lære barna kun tegnspråk, noe som gjør at besteforeldrene ikke kan ha en samtale med barnebarna. Slike historier gjør et enormt inntrykk. Valg med andre ord, valg og konsekvenser.
En mor med et barn som er autistisk sier følgende: Jeg er våken mesteparten av natten og gjør ting jeg kan gjøre alene i mørket, slik at jeg slipper å se folk holde på med vanlige ting som jeg ikke kan ta del i. Barn med spesielle utfordringer krever mye, noen av historiene vi hører om er rosenrøde, folk hiver seg rundt og danner støttegrupper og foreninger og hjelper andre. Andre er mer nøkterne, mens noen legger ikke skjul på at det er vanskelig. Slik var det kanskje aller mest utfordrende å lese kapitlene om autister og schizofrene, her måtte flere av foreldrene ta det valget om å la barnet bo et annet sted.
Spektret av familier som er intervjuet er stort, de aller fleste er i USA, men i kapitlet om barn som er voldtektsunnfanget er også kvinner fra Rwanda intervjuet. Mange velger å beholde barnet, men klarer aldri nærme seg det. Ofte blir barna også utstøtt i storfamilien. En mor sier følgende: Hvorfor klarer jeg ikke å klemme datteren min? Jeg elsker henne, men når hun tar på meg føles det som om hundrevis av barberbalder skjærer i huden min, som om jeg holder på å dø. Jeg forstår at jeg må la henne gjøre det, for hun er jo bare et barn. Så jeg lar det skje, men inni meg er jeg et helt annet sted. Og jeg vet hun merker det.
Forfatteren er veldig god på å trekke ut de store linjene av alle disse historiene. Han dømmer aldri, men prøver å få oss lesere til å forstå hvor komplekst det er å være foreldre. Ingen sitter på en fasit, veien blir til etter hvert som valgene taes og hvem kan forutse hva barna tenker om dette om 20 år? Hvor mye kan foreldre til vidunderbarn innen musikk pushe barna sine, hvor mye skal foreldre kontrollere?
Ingen foreldre vil at deres barn skal lide. Et foreldrepar med en funksjonshemmet datter søker derfor om å få fjernet datterens blindtarm, bryster og livmor slik at datteren ikke skal få vondt ved menstruering med mer. Datteren kan ikke snakke, ikke bevege seg, ikke spise selv. Da legene som utførte disse inngrepene offentliggjorde en artikkel om dette startet diskusjonene, og saken har vært utgangspunkt for store etiske og moralske diskusjoner.
Boka høres kanskje trist ut men det er et ord jeg ikke ville ha brukt. I stedet har alle disse historiene gitt meg enormt mye å tenke på, menneskelivet har mange nyanser. Noen av disse diskusjonene er man kjent med her i Norge også, for eksempel fosterdiagnostikk og dens konsekvenser. Andre identiteter som transkjønnet visste jeg knapte noe om før jeg leste boka, men nå har jeg i alle fall lært noe.
Solomon binder hele sammen med et innledningskapittel hvor han forteller om sin homofile legning og foreldrenes reaksjon på denne, og avslutter boken med et kapittel hvor han forteller om da han ble far. Jeg ser at det sies/skrives at dette er en bok alle foreldre bør lese, jeg leste interessant nok denne boka like mye som en datter som en mor.
Dette her er ikke en bok for spesielt interesserte, det er en bok for de som er interessert i mennesker.
Anbefales!
———-
Omtalen er basert på et lese-eksemplar fra forlaget.
Hysj! Lesing pågår 
Denne har jeg forlengst skrevet opp på ønskelista mi, helt siden første gang du skrev om boken. Virkelig interessant tema!
Håper du leser den!
Dette høres ut som en viktig bok, og jeg liker at den er en bok som passer for alle som er interessert i mennesker. Jeg tenker også at den vi være interessant for meg som lærer, i møte med barn som har har noen av disse utfordringene – da kanskje for å få en større innsikt i foreldre – barn – relasjonen, og større forståelse for utfordringer som ikke er så opp i dagen for oss utenforstående.
Jeg elsker utdragene du deler med oss også, så såre og hjerteskjærende.
Takk, Karin!
Les, les, les!
Jeg vil tro at som lærer vil du nok også finne det om foreldrenes forventninger ganske interessant, det at foreldrene i mange tilfeller ønsker å gjøre den identitet med utfordring mye mindre, ofte for enhver pris. Unntaket er nok vidunderbarna der de kanskje heller dyrker denne siden ved barna. Uansett hvilken hatt du har når du leser boka tror jeg nok du vil ganske mye å tenke på – og lære mye.