Barnemandag: Bergtatt – Portvokteren

Ukens barnemandag handler om en ny norsk fantasyserie for barn. For andre barnemandager – ser her.

Det skrives og utgis mye fantasy i vårt land i disse tider. Det gleder et lesehjerte, spesielt når flere av bøkene som kommer ut er beregnet på de yngre leserne. Jeg vet ikke hvorfor, men jeg innbiller meg at gode fantasyfortellinger kan være på med å skape ekstra gode lesestunder. Det er en egen lesemagi å bli tatt med inn i helt nye univers.

En av de siste tilskuddene på den voksende fantasystammen i Norge er Martin Fyrileivs debut Bergtatt – Portvokteren, en bok som i følge forlaget passer for barn fra 10 år. Ja, også sånne som meg da, som liker gode historier uansett hvem de er beregnet på. Boka er første del av en trilogi.

Einar har det ikke greit på skolen, han har ingen venner og blir mobbet av de andre. Faren er også fraværende, stadig ute på natten uten noen særlig gode forklaringer. En dag blir naboen Aslaug funnet død, drept av et rovdyr. Einar er ikke helt overbevist så han tar seg inn i huset til Aslaug. Der finner han en portal i kjelleren, en portal som tar han inn i en forrykende verden under Jotunheimen med blant annet dverger og troll.

Historien om Einar er en ganske klassisk fantasyhistorie, men utgangspunktet med norsk folketro er spennende. I begynnelsen av turen er Einar sammen med dvergene Ivalde og Fjaler:

«Det er lenge siden det er var troll på denne siden av Ginnungagap,»mumlet Ivalde. «Det er ikke normalt».
«Vi må til bunns i dette… Troll skal ikke forlate fjellet for å bergta mennesker».
Einar kjente at øyelokkene gled sakte igjen. Samtalene mellom dvergene ble lenger og lenger borte.

Som så mange helter før han finner Einar ut at han er laget av tøffere materiele enn han kanskje i utgangspunktet trodde. Einar følte seg nok ikke som en helt når han entrer en ukjent verden, men gjennom en rekke utfordringer vokser han med oppgavene, og som vi voksne liker å si, han finner ut hva som er viktig i livet. Forfatteren gjør ikke noe nummer ut av dette og lar handlingene tale for seg. Noe rusk i maskineriet er det, noen ord som gjentas for ofte her og der og det går litt fort på slutten.

Forfatterens bror, Andreas Fyrileiv, har illustrert boka. Disse tegningene utfyller historien veldig godt. Verdenen under Jotunheimen er godt beskrevet, men det kan ofte være vanskelig få med seg dimensjonene, hvor stort det er og hvor langt de går (at de skal bli slitne to ganger i løpet av turen sier egentlig ikke så mye). Tegningene viser oss litt uten å røpe for mye og det liker jeg.

Hos Bokelskerinnen kan du lese et intervju med forfatteren og hos Mari på bloggen Flukten fra virkeligheten kan du lese hennes anmeldelse av boka.
——–
Omtalen er basert på et leseeksemplar fra forlaget.

Reklame

Langt fra stammen – Foreldre, barn og jakten på identitet

Jeg sitter her med en murstein av ei bok og jeg vet ikke helt hvor jeg skal starte. Jeg tror ikke dette innlegget blir en anmeldelse, mer en slags kort oppsummering av da jeg leste Andrew Solomons Langt fra stammen – Foreldre, barn og jakten på identitet. Jeg har også skrevet om boka tidligere.

Først noen fakta. Boka kom ut på norsk i 2013,  men ble publisert i USA for første gang i 2012, hvor den blant annet ble kåret til årets sakprosa bok. Selve boka er på 1000 sider, men 200 av disse er kilder og bibliografi.

Solomon er journalist med identitetspolitikk som fagområde. Han bestemmer seg for å skrive en bok om familier med barn som har horisontale identiteter, det vil si at de har en identitet som de ikke deler med sine foreldre. Ti horisontale identiteter er omtalt i boka i kapitlene Døv, Kortvokst, Downs syndrom, Autist, Schizofren, Funksjonshemmet, Vidunderbarn, Voldtektsunnfanget, Kriminell og Transkjønnet. I løpet av en ti-årsperiode intervjuet han 300 familier og det er disse samtalene, samt research, som danner grunnlaget for denne boken. Jeg synes forlaget oppsummerer hovedtanken bak boka veldig godt:

Alle foreldre bærer på to umulige drømmer. Dels vil du at barnet ditt skal bli som deg: en videreføring av dine erfaringer og idealer, din identitet. Samtidig ønsker du at barnet skal bli seg selv – et uavhengig individ, et fritt lite vesen som forfølger sine egne drømmer og drifter. De to drømmene lar seg ikke forene. Så mye smerte,  skuffelse og forvirring vokser ut av konflikten mellom disse to idealene – både for foreldre og barn. Hvordan kan vi lære oss å leve med disse motsetningene? Og hva kan de si oss om hva det er å være menneske?

Gjennom lesingen av boka så kom jeg stadig tilbake til foreldrenes valg, valg som for noen startet allerede før barnet ble født. For mange av foreldrene i boka ble valgene de måtte ta ekstreme,

En mor til jente som er kortvokst sier følgende: Jeg forguder Rose og kan ikke tenke meg et liv uten henne. Jeg ville ikke byttet henne ut med noe i verden. Men jeg er veldig høy, og jeg er tynn. Jeg har vært ballettdanser. Jeg så for meg den slags opplevelser for henne. Når du har et barn som ikke kan dele sånt med deg, sørger du over tapet av et innbilt liv. Men på den annen side har jeg nesten voldsomt lidenskalige følelser for den hun er. (s.145). Foreldrene til både døve og kortvokste har i boken måttet ta viktige, fysiske valg. Skal øreimplementater opereres inn? Skal barnet opereres for å få lengre bein? Jeg vet ikke hvordan dette er i Norge,  men i USA er det også et stort skille mellom de som velger å la barna lære seg talespråk  (lese på munnen) og de som bruker tegnspråk. En far forteller om datteren som var født døv og som lærte seg talespråk, hun gjorde det sterkt på en vanlig skole og i kunstløp. Da hun ble tenåring fikk hun være på OL for døve men der fant hun ut at hun ikke kunne kommunisere med andre døve – alt ble gjort på tegnspråk som foreldrene hadde valgt at hun ikke skulle lære seg. Hun valgte derfor senere å lære seg tegnspråk. Hun gifter seg, får barn som er døve og velger å lære barna kun tegnspråk, noe som gjør at besteforeldrene ikke kan ha en samtale med barnebarna. Slike historier gjør et enormt inntrykk. Valg med andre ord, valg og konsekvenser.

En mor med et barn som er autistisk sier følgende: Jeg er våken mesteparten av natten og gjør ting jeg kan gjøre alene i mørket, slik at jeg slipper å se folk holde på med vanlige ting som jeg ikke kan ta del i. Barn med spesielle utfordringer krever mye, noen av historiene vi hører om er rosenrøde, folk hiver seg rundt og danner støttegrupper og foreninger og hjelper andre. Andre er mer nøkterne, mens noen legger ikke skjul på at det er vanskelig. Slik var det kanskje aller mest utfordrende å lese kapitlene om autister og schizofrene, her måtte flere av foreldrene ta det valget om å la barnet bo et annet sted.

Spektret av familier som er intervjuet er stort, de aller fleste er i USA, men i kapitlet om barn som er voldtektsunnfanget er også kvinner fra Rwanda intervjuet. Mange velger å beholde barnet, men klarer aldri nærme seg det. Ofte blir barna også utstøtt i storfamilien. En mor sier følgende: Hvorfor klarer jeg ikke å klemme datteren min? Jeg elsker henne, men når hun tar på meg føles det som om hundrevis av barberbalder skjærer i huden min, som om jeg holder på å dø. Jeg forstår at jeg må la henne gjøre det, for hun er jo bare et barn. Så jeg lar det skje, men inni meg er jeg et helt annet sted. Og jeg vet hun merker det.

Forfatteren er veldig god på å trekke ut de store linjene av alle disse historiene. Han dømmer aldri, men prøver å få oss lesere til å forstå hvor komplekst det er å være foreldre. Ingen sitter på en fasit, veien blir til etter hvert som valgene taes og hvem kan forutse hva barna tenker om dette om 20 år? Hvor mye kan foreldre til vidunderbarn innen musikk pushe barna sine, hvor mye skal foreldre kontrollere?

Ingen foreldre vil at deres barn skal lide. Et foreldrepar med en funksjonshemmet datter søker derfor om å få fjernet datterens blindtarm, bryster og livmor slik at datteren ikke skal få vondt ved menstruering med mer. Datteren kan ikke snakke, ikke bevege seg, ikke spise selv. Da legene som utførte disse inngrepene offentliggjorde en artikkel om dette  startet diskusjonene, og saken har vært utgangspunkt for store etiske og moralske diskusjoner.

Boka høres kanskje trist ut men det er et ord jeg ikke ville ha brukt. I stedet har alle disse historiene gitt meg enormt mye å tenke på, menneskelivet har mange nyanser. Noen av disse diskusjonene er man kjent med her i Norge også, for eksempel fosterdiagnostikk og dens konsekvenser. Andre identiteter som transkjønnet visste jeg knapte noe om før jeg leste boka, men nå har jeg i alle fall lært noe.

Solomon binder hele sammen med et innledningskapittel hvor han forteller om sin homofile legning og foreldrenes reaksjon på denne, og avslutter boken med et kapittel hvor han forteller om da han ble far. Jeg ser at det sies/skrives at dette er en bok alle foreldre bør lese, jeg leste interessant nok denne boka like mye som en datter som en mor.

Dette her er ikke en bok for spesielt interesserte, det er en bok for de som er interessert i mennesker.

Anbefales!
———-
Omtalen er basert på et lese-eksemplar fra forlaget.

En tigermammas kampsang av Amy Chua

Jeg fant denne boka i en tilbudskasse og ble litt nysgjerrig. Jeg husker jeg leste om denne ekstreme oppdragelsesmetoden da boka kom ut i 2011 og jeg tenkte at det kan være ganske fint å lese om hvordan man ikke skal oppdra barna sine.

Amy Chua er født i USA av kinesiske foreldre. Hun gifter seg med en amerikansk jøde, men de bestemmer seg for at de skal bruke en kinesisk tilnærmingsmetode til oppdragelsen av sine barn.

Dette er en historie om en mor, to døtre og to hunder. Den handler om Mozart og Mendelsshon, piano og fiolin, og hvordan vi klarte å komme oss til Carnegie Hall.

Det skulle egentlig vært en historie om at kinesiske foreldre er flinkere til å oppdra barn enn vestlige foreldre.

I steden ble det en bok om en bitter kulturkollisjon, om kortvarig heder og ære og om at jeg ble ydmyket av en trettenåring.

Hmm. En tigermammas kampsang viste seg å være hakket mer interessant enn jeg trodde. Chua ønsker å være en kinesisk mor og jeg synes hennes egen definisjon av hva en kinesisk mor viser essensen i boka så her er filsofien til kinesiske mødre

1) skolearbeidet alltid kommer først, 2) at karakteren A minus er en dårlig karakter, 3) at barna må ligge minst tå år foran klassen i matte, 4) at man aldri må gi barna kompliment i offentligheten, 5) at om barnet ditt er uenig med en lærer eller en trener, må du alltid ta part med læreren eller treneren, 6) at de eneste aktivtetene barna bør få lov til å være med på er de som til sist kan fære til en medalje og 7) at den medaljen må være gull.

Chua og mannen får to døtre og Chua satser ganske mye på å oppdra de to barna til å være veloppdragne og flinke. Det er ikke så mye Chuas holdning til skolearbeidet som er forstyrrende lesing, det er mer det som skjer etter skolen og i helgene. Eller i fritiden som vi andre kaller denne tiden. Chua bestemmer seg ganske fort at hennes døtre må ha hobbyer og hun ender opp piano til den eldste og fiolin for den yngste. Barna må fra ganske ung alder øve opp til fem timer om dagen, dette er naturligvis i tillegg til skolearbeid. Chua har et ekstremt engasjement i denne øvingen, til tider vil jeg si at det tar faktisk helt av.

Chua selv er ingen hjemmeværende fru. Hun har sin egen karriere som vi forøvrig får høre om, i dag er hun jusprofessor ved Yale Law School. Hennes egen stemme i boka er ganske tydelig. I begynnelsen synes jeg boka var litt stakkato og kanskje litt masende. Etter hvert skjønte jeg at skrivestilen speiler nok Chua sin egen stil, litt anmasende, ja, men ikke minst også ekstremt besluttsomt. Hvis hun ikke får det hun ønsker i første omgang jobber hun hardere for å få det ved neste runde.

Denne kinesiske tilnærmingsmetoden fungerte godt på hennes første datter, utfordringen kom med nummer to. Hun opponerte fra dag en. Bønn og trusler, alt som måtte til for at datteren skulle øve på fiolinen. Chua kunne bruke timesvis på  få datteren til å øve på fiolinen hver dag. Timesvis. Det er ganske mange minutter av dagen som går bort til krangling. Chua brukte også enorme ressurser på organisering av barnas hverdag og organisering av undervisning og privattimer. Når de er på reisefot krever krevde hun at døtrene skulle øve flere timer om dagen. En fiolin kunne man ha med seg i bagasjen, værre var det med å finne et tilgjengelig piano. Men Chua klarte dette uansett hvor de befant seg.

Jeg sa innledningsvis at boka var interessant og det var av flere grunner. En av grunnene var at jeg ble fascinert over innsatsviljen til Chua, ekstremt eller ikke, ingen skal si at hun ikke var dedikert til sine døtre. En rød tråd gjennom boka er også at hardt arbeid lønner seg, en kan komme langt selv om man ikke er noe naturtalent. Hardt arbeid bør man jo uansett noe man ikke bør kimse av uansett hvorfan man velger å oppdra barna sine.

Hun forteller  i boka om hvorfor hun gjør dette. Med bakgrunn i en teori om generasjonenes forfall ønsker hun at døtrene og dermed hennes egen familie ikke skal forfalle. Om et slikt argument er gyldig nok til å pushe barna dine så mye er et annet poeng som ligger i bakhodet gjennom hele boka.

Er alt tillatt når det gjøres for barna? Hvor går grensen? Hvor privat er egentlig en oppdragelse?

En bismak av utlevering kjenner man også, familien er på ingen måte anonymisert. På slutten av boka kommer det frem at boka ble et slags familieprosjekt, og at den yngste funderer høyt på hvordan boka kom til å ende. Nå er det forøvrig seg selv Chua utleverer og kanskje gjennom sin historie en mann/en far som jeg oppfatter som tidvis veldig fraværende. Et av mantraene til de kinesiske mødrene er at barna kan klare dette, altså de pusher barna til å få A fordi de mener at barna kan klare dette. Chua selv har en utrolig tillit til sine barn, at barna ikke skal kunne takle det presset de blir utsatt for streifer henne ikke slik som jeg oppfatter det i boken.

Tulleruska har også skrevet om boka.