Barnemandag: Gode historier på film

Dagens barnemandag vil handle om de gode historiene på film. For noen år siden ble jeg introdusert til den japanske regissøren Miyazaki og hans Studio Ghibli. Miyazaki og Studio Ghibli har i mange år levert barn i alle aldre en rekke fantastiske animasjonsfilmer. Chihiro og heksene, Prinsesse Mononoke, Det levende slott, Porco Rosso, Nausicaä – Prinsessen fra Vindens Dal, Ariettas hemmelige verden…. Listen over filmer han har laget er lang og nå har hans sønn tatt over staffettpinnen.

For sju år siden trodde jeg at animasjonsfilmer var for barn og kun barn. Og hadde jeg ikke møtt samboeren min på et juleverksted hos ei vennine for seks år siden hadde jeg sikkert trodd det enda. Jeg startet med fine Min nabo Totoro og det tok ikke mange minuttene før jeg var solgt.

totoroMin nabo Totoro handler om den fire år gamle Mei som flytter på landet sammen med sin storesøster og far. De ønsker å bo nærmere moren som er syk og bor på et sanatorium, vi snakker 30-tallet her. Mei er ei nysgjerrig jente og når storesøsteren går til skolen drar hun ut og utforsker skogen rundt huset de har leid. En dag følger hun etter noen dyr inn i den tette skogen og vips så havner hun ved siden av et stort sovende dyr. Slik er Mei sitt første møte med skogens konge Totoro som ikke kan sees av alle.

Som de fleste av Miyazaki sine filmer er også denne en blanding av realisme og fantasi. Historien om den lille familien som savner sin mor er naturligvis trist men optimistisk. Miyazaki er heldigvis ikke redd for å ta barn sine følelser på alvor. Og man er aldri tvil om hva karakterene i hans filmer føler. Tegnekunsten er stor, karakterene er levende, fargene er nydelig og alle detaljene gjør at det ikke gjør noe om man ser filmen for 50.gang. For det gjør man med barn i huset. Lyd er også viktig på film og her er det ingen skrål og store effekter, musikken som er lavmælt er med på å bygge opp om stemningen vi får gjennom bildene.

kikisSelv om jeg ble, og fortsatt er, begeistret for Totoro så er min favoritt Kikis budservice. Tid og sted er som vanlig litt ubestemt, samfunnet vi møter er en god miks av Asia og Europa når det kommer til skikker og arkitektur. Kiki er heks og når hekser fyller 13 år må de flytte hjemmefra i ett år for å livnære seg selv. Kiki er freidig, hun setter avgårde på morens gamle sopelime for å finne en stor by ved havet. Byen finner hun og etter først å ha opplevd storbyens kalde skulder blir hun en kjent med en baker som gir henne husly. Kiki bestemmer seg for å starte et eget budservice, men det er ikke alltid like enkelt å være en 13 år gammel heks i en helt vanlig verden.

Ett av de beste trekkene i de Miyazakifilmene som jeg kjenner til er at de har sterke personligheter i hovedrollene – og de er jenter! Jentene er følsomme, unge, nysgjerrige og gode, samtidig som de også gjør feil. Ja, Mei, Kiki og Ponyo er bekjentskaper man har lyst skal vare. Deres karakterer er lysår fra Disneyprinsessene som vi småbarnsforeldre i dag kjenner så altfor godt (de er jo overalt!) og hvor variasjon kun er fargen på håret. Ikke misforstå meg, jeg liker Disneyklassikerne, de er basert på gamle historier som har levd mange år før de kom til Walt Disney Studios. Men når filmen er ferdig og det lykkelige paret har ridd ned i solnedgangen så er jo strengt tatt det eneste man husker at prinsessen var vakker.

Det gjøres ikke noe stort nummer ut av at de er jenter, det gjøres faktisk ikke noe stort nummer ut av de er barn heller. Barnefilmer har de siste årene også blitt (mer) populære hos de voksne også, men ler vi av de samme tingene, ser vi den samme historien? Miyazaki sine filmer er befriende fri fra voksenkommentarer som «la oss gå og lage boller på rommet ved siden av». Filmene jeg nevner her tar barn på alvor, de får utforske sin nysgjerrighet og kreativitet uten særlig vokseninnblanding. Jeg og tre-åringen ser det samme når vi ser filmene hans, vi ser barn som utforsker verden.

ponyoPonyo på klippen av havet kom i 2008 og handler om gullfisken Ponyo. Hun har en sterk utferdstrang og havner i hendene til den lille gutten Sondre. Sondre tar vare på Ponyo og de blir gode venner, Ponyo elsker skinke, men han mister henne til havet igjen. Ponyo er fast bestemt på å finne igjen Sondre og bli menneske, men dette medfører naturligvis at havet gjør opprør.

Filmen foregår i nåtid og er den som har de flest realistiske hverdagsscener. Min favoritt er der Sondres mamma blir skikkelig irritert på faren som jobber på et skip fordi han må jobbe og ikke kommer hjem og hun derpå morser «dust, dust, dust» til han. Uansett.

Det magiske havet eller det skitne forurensede havet som Miyazaki poengterer ganske kraftig i filmen er alt annet en realistisk. Når Ponyo blir menneske blir det opprør av en annen verden, scenene er fantastiske, surrealistiske og det er spennende. Slutten kunne ha blitt en klisje, men det klarer de ved å holde seg til at det skjer et hell i uhell. Vi kan ha all verdens teknologi, men noe er større enn oss menneskene.

Jeg digger Ponyo, hun har fraspark. Tegnestilen er annerledes enn i de to andre filmen, den har ikke de samme nostalgiske detaljene. Detaljene er riktig nok der, her får man aldri følelsen av at det er spart på noe under produksjonen.

Dette er filmer jeg kunne ha bodd i. Jeg kunne tenkt meg å ha fått en klem av Totoro (eller gitt han en), tatt kattebussen med rottelys (episk), bodd i huset til den gamle damen som Kiki hjelper, spist en av bollene til bakeren Kiki bor hos eller hatt Ponyos evner.

Filmene finnes på DVD og Blue Ray, de som jeg har skrevet om her er alle dubbet til norsk og passer derfor barn i alle aldre. Og selv om det kanskje kan virke slik så er ikke dette innlegget sponset på noe vis. Jeg er bare en fan. Av gode historier.

Advertisements

4 thoughts on “Barnemandag: Gode historier på film

  1. Så fint om barnefilmer! Det er fint at barn får lese bøker og se på film på kino, ikke bare TV. Har lite erfaring med barnefilmer nå, da det er lenge siden jeg hadde små barn, og barnebarna bor slik til at jeg sjelden blir ned på kino. ( Men bøker leser vi!)

    • Balsam for sjelen, ja – helt enig.

      Howl’s moving castle eller Det levende slott har jeg sett ja, men bare en gang, kanskje på tide å se den igjen? Chihiro er den jeg kanskje har likt minst, jeg synes nesten den er for skummel! Ariettas hemmelige verden er også fin, vi har kun sett den et par ganger, tenker den blir mer poppis når lille frøken hysj blir litt eldre.

      En annen jeg liker veldig godt er Porco Rosso, den første Ghiblifilmen jeg så på kino.Jeg liker godt kjærlighetsdramaet i bakgrunnen der:-)

Kommentarer?

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s