Jeg ble liggende og lytte til hjerteslagene mine. Hvor mange har jeg til rådighet? Hvor stort er forrådet jeg tærer på? Hvordan vil de siste slagene være? Som en lyspære som lyser så vidt? Der glødetrådene støter uregelmessig sine siste glimt, for så å blafre hektisk opp, og endelig: krype sammen i mørket? Er det slik det er? Jeg kjente på pulsen i det venstre håndleddet.
Hmmmmm. Jeg har endelig fått lest romanen Balanse av Thorvald Steen. Romanen kom ut i 2012 og er en del av en trilogi, løst sammen satt sådan. Balanse kan egentlig godt leses uten å ha lest Vekten av snøkrystaller eller Det lengste svevet. Balanse står stødig på egne bein. Samtidig er de to første romanene så gode at de bør leses uansett.
Jeg-personen er syk, kroppen svikter på grunn av en muskelsykdom. Hans kone er død, deres eneste datter bor i Sør-Afrika. Han klarer ikke lenger å bo alene så han er plassert på pleiehjem med personer som er eldre enn han. Der må han være vitne til at kroppen fungerer dårligere og dårligere mens hodet fortsatt er på plass. Steens beskrivelser av en voksen mann som prøver å reise seg (bokstavelig talt) er vond. Det stikker litt, hva skjer med oss når kroppen ikke lenger fungerer? Å lese om personer som er hjelpesløse er ubehagelig, jeg tar meg i å tenke – hva om dette skjer med meg?
Finnes det en forfatter i Norge som har så klar og sår stemme i sine romaner som Thorvald Steen? Jeg vet ikke. Jeg vet heller ikke hvorfor folk ikke leser mer av Thorvald Steen. Han skriver så bra.
Språket til Steen er presist, sårt og spesielt i Balanse så er det et godt strøk med humor. Likevel kommer bitterheten til jeg-personen frem, bitterheten til en mann som ser at det bokstavelig talt er en hel klode mellom han og datteren. Det må føles ekstra vondt å føle at man ikke har muligheten for å prøve å gjøre godt igjen. Dette kommer godt frem når personalet på pleiehjemmet informerer han om at han har besøk, langveis fra. Skuffelsen innvending når han skjønner at det er en gammel venn og ikke hans datter, selv om han kanskje ikke trodde, kanskje ikke turde håpe på.
Å være syk i Norge i dag er ikke enkelt, å bli plassert med de som er eldre blir naturlig nok en belastning. Midt opp i ulykker, budsjetter og to-mannsrom møter vi (spesielt) en sykepleier. En av disse som jobber uttrettelig for at menneskene rundt seg skal ha verdige forhold. Så om ikke norske pleiehjem og kanskje norsk helsevesen er rosenrødt beskrevet, føler jeg litt at Steen hyller alle disse som hver dag gjør en utrolig viktig jobb.
Janicke på bloggen Jeg leser er likte også Balanse – og nevner blant annet de fine skildringene fra Oslo.
——–
Boka er kjøpt selv.
Hysj! Lesing pågår 