Looking for Anne of Green Gables

looking forAkkurat nå leser jeg historien om Anne fra Bjørkely. Irene Gammel har skrevet boka Looking for Anne of Green GablesThe Story of L.M. Montgomery and Her Literary Classic. Her er et lite utdrag fra boka:

Maud was thirty years old when she wrote Anne of Green Gables in 1905, and thirty-three when it was published. Already there was some gray in her hair, and the conflict between youth and agewas raging inside. She had been working like a Trojan to combat her feeling that she had failed in life. We know that Maud was an addictive diarist who nostalgically dwelled on the past, letting the it shape the present. But she was also ruthless in burning and discarding old letters, documents, diaries and notebooks. The documents we have  available today – journals, scrapbooks, photographs, and letters – do not contain the original notebooks that Maud used for her fiction writing. Only the distilled version that she wanted us to see was alloweed to survive. And yet she has also left a few clues behind, as if she wanted to be found out, teasing us with little snippets of revelations.

Dagbøker i stein

dagbøker i steinNår vi tenker på fortiden, har vi en tendens til å gå ut fra at folk var enklere i sine funksjoner den gangen, og at de var formet av grunnleggende krefter som ikke kunne fjernes eller reduseres. Vi tar det for gitt at våre forfedre var gjennomsyret av hensikter som var langt renere enn dem vi har nå for tiden, og at de var i stand til å konsentrere seg dypere om en ting av gangen – vi tror for eksempel at vitenskapsmennene i tidligere tider bedrev sin forskning med ufravendt «oppslukthet», og at kunstnerne arbeidet i flammen fra en eller annen evigvarende «inspirasjon». Men ikke noe av dette er sant. De som kom før oss, var akkurat like egensindige og uansvarlige og usadige i sine lengsler som folk er i dag. Den minste bris, enten den er seksuell eller psykologisk – til og med en virkelig bris, som bærer med seg oppfriskende oksygen og energi- har kraft nok til å avspore oss.

Jeg leser Carol Shields gjennombruddsroman Dagbøker i stein for tiden. I fjor leste jeg Kjærlighetens republikk som jeg ble vilt begeistret for. Jeg må innrømme at Dagbøker i stein som jeg fikk i bursdagsgave i fjor er hakket hvassere. Vi møter Daisy Goodwill som blir født i 1905 og får fortalt hennes historie. Romanen er en slags (selv)biografi hvor hun tar utgangspunkt i forskjellige hendelser gjennom livet.

Jeg har ikke kommet så langt men jeg er allerede ganske bergtatt. Fortelleren blir ofte fort avsporet, slik som i eksempel ovenfor, men det som beskrives er enten veldig levende eller til ettertanke.  I første kapittel blir Daisy født og vi får fortalt ganske billedlig om den store moren som står på sitt varme kjøkkenet og føder uten å være klar over det. Samtidig bli vi introdusert for faren, naboer og nabolag. Alt dette skjer uanstrengt, som leser blir vi bare med videre.

Jeg må innrømme at jeg sjeldent blir overrasket når jeg leser i disse dager – og desto mer gledelig er det å ikke vite hva som skjer på neste side. Dagbøker i stein er en bok jeg tror er fort kort, selv om jeg ikke er kommet halvveis enda.

Dance of the Happy Shades av Alice Munro

«Master of the contemporary short story»

Så lød begrunnelsen da kanadiske Alice Munro i år fikk Nobelprisen i litteratur. 14 bøker har hun skrevet så langt, noveller er hennes kjennemerke.  Bjørg bak bloggen mellom linjene arrangerer i dag en mini-samlesning i forbindelse med utdelingen av den gjeve prisen, så der kan du utover dagen finne lenker til flere omtaler av Alice Munros novellesamlinger. Alice Munro er forøvrig den 13. kvinnen som mottar Nobelprisen i litteratur, men når årets priser deles ut i Stockholm i dag er hun eneste kvinne blant prisvinnerne.

alice munro

Grønt er kult.

Dance of the Happy Shades kom ut i 1968 og inneholder 15 noveller. Utgivelsen var Alice Munro sin debut i bokform, men mange av hennes noveller hadde vært publisert ulike steder tidligere.

Med 15 noveller på litt over 220 sider sier det seg selv at novellene er korte. Munro skriver ikke om enkeltvise hendelser, de aller fleste av disse novellene rommer så mye mer. Vi blir kjent med personer, hun tar oss med inn i nye miljøer, hun forteller så mye med så lite.

Munro går rett på, hun tar oss direkte inn i situasjoner og miljø. Et eksempel er åpningen på novellen The Time of Death:

Afterwards the mother, Leona Perry, lay on the couch, with a quilt around her, and the women kept putting more wood on the fire although the kitchen was very hot, and no one turned the light on. Leona drank som tea and refused to eat, and talked, beginning like this, in a voice that was ragged and insistent but not yet hysterical: I wasn’t hardly out of the house, I wasn’t out of the house twenty minutes —

Stemningen er satt, som lesere kjenner vi allerede i det første avsnittet på ubehaget i det altfor varme, men mørke rommet. Ved å bruke benevnelsen moren blir skjønner vi at barn kan være involvert, hva har skjedd spør vi oss selv? Nysgjerrigheten er pirret, stemningen satt, vi lesere er allerede tilstede der det skjer.

Novellene i samlingen er egentlig ganske udramatisk, vi møter blant annet en far som tar med seg barna sine på besøk til fortiden, en jente som drikker seg full når hun er barnevakt, en mor som leier seg et kontor for å skrive, en søster som er  på besøk i barndomshjemmet og en ung mor som blir vitne til hvordan vi mennesker blir enige i (u)sannheter.

It turned out that Kay Stringer, who arrived on this scene only by accident, was exactly the person I needed. She loved a crises, particularly one like this, which had a shady and scandalous aspect and which must be kept secret from the adult world. She became excited, aggressive, efficient, that energy which was termed wildness was simply the overflow of a great female instinct to manage, comfort and control.
(……)
I am afraid – very likely are we both afraid – that the moment comes to goodbye, unless we are quick to kiss, and fervently mockingly squeeze each other’s shoulders, we will have to look into the dessert that is between us and acknowledge that er are not mereley indifferent; at heart we reject each other, and as for that past we make so much of sharing we do not really share it at all, each of us keeping it jealously to herself, thinking privately that the other has turned alien, and forfeited her claim.

Dybden i karakterene og deres relasjoner er novellenes absolutte styrke. Munro er effektiv, men ikke sparsommelig når hun beskriver karakterene sine. Selv en bikarakterer som Kay (se sitat ovenfor) klarer hun å levendegjøre, vi kjenner alle noen som Kay, vi kan se hvordan hun setter seg selv i førersetet og ordner opp.

Mellom to søstre skriver Munro ….. the dessert that is between us….. ørkenen mellom oss. En enkel metafor på avstand og tomhet som ingen av de ønsker å snakke om. I stedet sitter de på verandaen og drikker gin og unngår å snakke om det de tenker på.

Hun skriver om mennesker Munro, dybden hun bygger opp på noen få sider er spesiell. Selv om jeg kun har lest en novellesamling føler jeg at ordene til juryen til Nobelprisen i litteratur stemmer. Mester. Noveller.
——-
Boka er kjøpt selv.

Kjærlighetens republikk av Carol Shields

Nu folkens, skal jeg fortelle dere at det er på tide å børste støv av 90-tallshylla. Eller mer korrekt, av Carol Shields roman Kjærlighetens republikk.

carol shieldsByen er Winnipeg, en kanadisk by som er en anelse større enn Oslo. Hovedpersonene er Fay og Tom, vi følger de i annet hvert kapittel. Det starter med at Fay gjør det slutt med sin samboer, Peter, som hun også jobber sammen med. De to jobber på et museum for folkeminner hvor Fay er dosent og forsker på havfruer. Fay er 35 år og selv om det aldri blir sagt rett ut er det den store kjærligheten hun er på jakt etter. Tom er fem år eldre, skilt tre ganger og er radiovert. Hver natt fra mandag til fredag leder han sitt eget radioprogram. Selv om han nå har vært singel i noen år klarer han ikke helt å godta det selv.

Historien er som hentet fra Hollywood, Fay og Tom kretser i utkanten av hverandres bekjentskapskretser før de møtes. De knoter litt etter at den største stormen har stilnet før det, ja du skjønner sikkert selv hva som skjer.

Men, boka handler om så MYE mer. Så veldig mye mer.

Beskrivelsene av Winnipeg og Fay og Tom sitt miljø og omgangskretser er spesielt gode. De ytre omgivelsene blir ikke beskrevet særlig inngående, det er akkurat som om Shields bare nevner ting i forbifarten. Hun bruker ting til å fortelle noe om karakterene, noe som er utrolig passende da vi mennesker er veldig «tingete». Vi har alle våre gjenstander eller gjøremål knyttet til disse gjenstandene som forteller noe om oss. Jeg så det hele for meg, alle disse små hendelsene som man vanligvis ikke hører så mye om i romaner.

Shields er heller ikke redd for introdusere oss for en rekke av personer, de forsvinner ut og inn hele tiden, akkurat som i livet. Alle disse karakterene er med på gjøre boken veldig levende.

Men, selv om Shields er god på de ytre beskrivelsene ligger naturligvis rosinen i beskrivelsene av oss menneskene. Ja, jeg skriver oss for det er nesten som jeg er med i romanen. Det er akkurat som jeg sitter og observerer, på Fay sitt kjøkken, i foreldrene til Fays hus, i kantinen på museumet – ja, jeg er med overalt uten at det blir kleint.

Romanen kretser rundt kjærlighet i samfunnet, og kjærligheten og individet. Akkurat som Fay spør seg om havfruene (kan) finnes, finnes den store kjærligheten med gnistene som varer?

Men Fay har lagt merke til noe hun aldri har bemerket før. At kjærligheten ikke tas alvorlig, ikke noe sted. Den respekteres ikke. Det er den  ene tingen i verden som alle ønsker seg – det er hun overbevist  om- men av en eller annen grunn synes folk de må late som om kjærlighet er noe uvesentlig og litt komisk.

Etter at Fay og Tom endelig møtes, i noe så prosaisk som et barneselskap, blir jeg sittende å tenke mye på dette om kjærligheten. Om hvordan kjærligheten mellom to mennesker i realiteten ikke blir mellom to mennesker. Alle har noe de skulle ha sagt, og SUMMEN av disse ytringene påvirker oss. Jeg tror det er få av oss som er upåvirket av andres mening. Så, midt opp i alle tankene mine og lesingen kommer jeg til følgende avsnitt:

Problemet med kjærlighetsfortellinger er at elskerne alltid fremstilles isolert: to enkeltmennesker som plutselig gjøres mytiske ved temperaturen i sin lidenskap, en lidenskap som erklæres å være hemmelighetsfull og ellers ubegripelig for resten av den store, summende verden. Og i det øyeblikk kjærligheten gripes fatt i og nevnes ved navn, fritas de elskende på magisk vis for ethvert behov for tannleger, skatterådgivere, skoselgere eller andre som står utenfor deres umiddelbare, lidenskaplige sfære.

(…..)

Familiene deres, vennene til og med arbeidet deres og den enkeltes bakgrunn blekner ved siden deres ekstase, som ligger utenfor livet som ikke inngår i det. Smerten og forviklingene hos fiksjonens elskere tilhører bare dem selv, en lukket kretsen symmetri av lemmer og likelydende lengsler, et passende stort, avrundet univers med sine egne lover.

Men dette stemmer ikke. Verden trekker seg ikke tilbake. Den presser seg på, den byr på skuffelser, peker på varsler, kommer med dystre forutsigelser, hvisker advarsler.

Ja! Jeg utroper ikke boka til årets leseopplevelse, men det er en roman som gir innsikt, it makes you THINK. Som leser liker jeg å bli utfordret. Å lese bøker som dette er å starte en parallell prosess, lesingen gir rom for å samtidig reflektere over menneskets natur. Dobbelt HURRA!
———–
For en uke siden vil jeg ha insistert på at jeg ikke eide noen romaner av Carol Shields. Men det gjør jeg tydeligvis, i en eske med bøker kjøpt for maaaange år siden og som har stått hos mine foreldrene fant jeg denne.  Nå er jeg spent på hva mer jeg eier som jeg har (kremt) glemt.