Billie av Anna Gavalda

Jeg gleder meg alltid til å lese Anna Gavaldas romaner. Hun skriver så inderlig sårt om de menneskene som står litt bortenfor oss andre. Billie er en slik roman. Vi møter Billie, oppvokst i ett hjem hvor vold og misbruk av alkohol var hverdagskost. På skolen er hun usynlig, men så må hun øve på et skuespill sammen med Franck. Franck er en homofil gutt som heller ikke er blant skolens populære. De blir venner, ikke sånn med en gang, det skal renne vann gjennom elven. Over ti år senere er de på fjelltur sammen der Franck har et uhell. For å holde han våken forteller Billie historien om deres vennskap – og seg selv.

Ein dag, hugser eg, hadde eg smuglese i en brosjyre frå Folkehelsa noko om alkohol der det stod, ja, at ein ikkje måtte drikke, sjølsagt, men at viss du drakk deg skikkelig dritings ein kveld, var det som å tømme vatn rettpå tregolvet, ikkje det smarteste du kunne gjere, men sant, du vrir opp golvkluten eit par gonger og ferdig med det, gulvet er tørt, nok snakka, en alkoholisme, til og med skjult og under kontroll, til og med, det var som samanhengande drypp frå taket, og litt etter litt, drope for drope, stod der med hòl golvet. Same kor solid plankane var…

Og akkurat slik var det same med dei små slaga og dei små flekkene eg hadde hausta non stop frå eg var berre lita…. Det var ikke så ille at jeg hamna i avsinotisane eller i saksmappa på sosialen, men det boka hòl i hovedet på meg, og det det som gjorde meg så engstelig av meg: Kvart minste vindkast gjekk rett inn og sende meg langt uti kålåkeren, meir skulle ikkje til.

Billie forteller historien med korte avsnitt i ett muntlig og rått språk. Definitivt ironisk og med flere år på baken kan hun se oppveksten sin fra en annen side. Hun er brutalt ærlig, både med seg selv og andre – og etter hvert skjønner vi også at hun bærer på en stor dose med bitterhet. Uroen Billie har etter oppveksten er veldig tydelig, hun balanserer ofte hårfint for å holde seg oppe men faller av og til ned. Det er ingen lettvinte løsninger for å snu livet, det er en evig trøblete vei for Billie og som leser er vi med som følge på den veien.

For Billies historie er vond og det stikker, og av alle Gavaldas skakkjørte karakterer så er Billie i en egen liga. Problemet er selv om Billie er aldri så tøff og historien aldri så sår, så har jeg lest dette før. Den snerte, men såre muntlige fortellerstemmen kjenner jeg blant annet så altfor godt fra boka Saman er ein mindre aleine. Jeg synes bare det er vondt å sette merkelappen uorginalt på historien om Billie….

Vold i hjemmet, alkohol, prostitusjon og psykiatri, kulturelle og materielle klasseforskjeller, Bille har mange tema. Men Gavalda glemmer aldri karakterene og deres historier, de blir aldri «offer» for en forfatter som tydelig ønsker å peke på mange av utfordringene i dagens samfunn, hun lar karakterene fortelle sine historier.

Jeg skrev på min forrige blogg at Gavalda sin skrivestil gjør at man ser så mye mer mellom linjene, hun kan kunsten å beskrive et stort bilde med få ord. De ordene står jeg fortsatt ved.
——–
Boka har jeg fått i privat gave.

 

Reklame

Den ærlige bedrageren av Tove Jansson

Jeg har lest to bøker av Tove Jansson.

Jeg elsker Sommerboken, en vidunderlig melankolsk skildring av forholdet mellom et barnebarn og en farmor.

Så var det romanen Rent spill som jeg følte jeg ikke forstod.

Nei. Det er feil.

Jeg har nå lest tre bøker av Tove Jansson. Den tredje synes jeg ikke var noe særlig.

Den ærlige bedrageren handler om to svært forskjellige kvinner. Anna Aemelin som er en velstående forfatter bor i et hus som kalles kaninhuset. Katri, en ung og brutalt ærlig kvinne, flytter etter hvert inn til Anna sammen med broren sin Mats og en svær hund og tar over kontrollen over husholdningen. Boken kretser rundt hvem som bedrar hvem.

Det var ikke bare det at jeg ikke likte boka. Jeg synes ikke den var god skrevet heller. Mye av teksten føles unaturlig, jeg vet ikke om det var ordstillingen men jeg måtte ganske ofte lese flere av setningene høyt for å skjønne de. Det var setninger jeg rett og slett ikke forstod. Meningen forsvant i en mengde sammensatt ord som virket tilfeldig satt sammen. Kanskje var det oversettelsen? Vanskelig å si. Det er forøvrig en del skrivefeil også.

Jeg oppfatter heller ikke noe særlig stemning, ingen intensitet i forholdet mellom Katri og Anna. Historien blir platt, jeg klarer ikke å forstå hvorfor Katri gjør som hun gjør og det gjør at leseopplevelsen føles litt meningsløs.

Jeg er ikke ferdig med Tove Jansson. For en tid tilbake fikk jeg anbefalt hennes noveller av den finsk-norske bokbloggeren Reeta. Kanskje det blir neste gang blir det en novellesamling?
——–
Boka er kjøpt selv.

Hvordan ser et liv ut hvis man ikke har nok kjærlighet? Roman av Maria Zennström

Jeg er endelig ferdig med min sommerbok. Eller, endelig høres så negativt ut. Endelig ferdig, men det føles litt sånn også. Reisen har vært lang, jeg har brukt over en måned på denne boka. Den har også vært utmattende, utmattende fordi det jeg har lest har festa seg langt inne. Der inne, hvor man sjeldent blir påvirket av det man leser.

Jeg elsker omslagene fra forlaget Pelikanen. Gjennomførte og stilsikre, og jeg liker godt at de har droppet smussomslagene. .

Ensomhetsfølelsen i å ligge ved siden av en som sover, jeg holder det ikke ut. Jeg kan ikke tilgi den sovende at han sover.

Gjennom tekster skrevet i dagboksform møter vi Maria. Hun bor i Sverige nå, men kommer opprinnelig fra Russand, hennes foreldre emigrerte. Jeg har ingenting i felles med Maria, likevel treffer romanen meg. Maria er i midten av 40-årene,  barnløs og det ikke med ordet frivillig foran. Utover boka demrer det også for oss lesere at Maria drar med seg baggasje fra barndommen, en del av handlingen er lagt til møter og personer som hun møter i støttegruppen Håp.

Det er jeg som kjærtegner ham. Hundre ganger mer enn han kjærtegner meg. Det er tungt å innse.

I desperasjonen etter å føde et barn, mer enn å ha et barn får jeg inntrykk av, benytter hun seg av forskjellige metoder. En lunken kjæreste, en frivillig sæddonor, en uvitende sæddonor…. Karakteren Maria er så ekstremt tilstede i det hun gjør. Hun er en av få karakterer jeg har møtt (les:lest) hvor kroppen er like tilstedeværende som hodet og følelsene. Maria blir derfor skremmende levende.

Jeg klør på et utslett jeg har på halsen, kan ikke la være. Det er evig hovent, betent, mørkt, siden jeg ikke kan holde hendene borte fra det. Det hjelper meg til å føle meg uberørbar, stygg, umulig å lese. Jeg har alltid noe slikt. Flekker, hemmeligheter, urenheter. Mamma har det også. Hatpunkter på kroppen. Jeg venter meg til dem bestemte øyeblikk hver dag. Øyeblikk av tvil, uvisshet, tomhet.

Det er nettopp det med den «levendeheten» som jeg finner i en karakter som jeg ikke har noe mer til felles med enn at vi begge har vært på filmhøyskolen i Moskva, og ikke det en gang i samme ærend, som gjør at boka treffer meg så hardt. Maria Zennström beskriver så presist det ubehaget karakteren har at man selv blir påmint sine egen fysiske og kroniske sykdom. Språket er så tydelig, så observerende at selv om hun skriver om Maria, så kunne hun ha skrevet om mange andre.

Det sies at romanen har selvbiografiske trekk. Ja hovedpersonen heter også Maria og begge to kommer fra Russland,  men jeg er egentlig ikke det spor nysgjerrig på hva som er diktet eller ikke. For meg holder det at det er skrevet så utrolig godt. Vanvittig godt faktisk.

Romanen Hvordan ser et liv ut hvis man ikke har nok kjærlighet? kom ut på svensk i 2010 og på norsk nå i 2013. Boka er oversatt av Karl Ove Knausgård.

———
Boka er kjøpt selv.