Disse øyeblikk av Herbjørg Wassmo

Disse øyeblikk er Herbjørg Wassmos selvbiografiske roman. Vi møter en ung pike og følger henne gjennom ungdomstiden, studietiden, barna og ekteskapet og tilslutt som etablert forfatter.

Selvbiografisk eller ikke, jeg er utrolig glad for at Wassmo i sin tid kjempet for å tid og rom til å skrive historiene sine. Hun er en forfatter som får sagt mye, uten at det føles for kompakt og tungt. Best er de avsnittene der vi må lese gjennom linjene, hun hinter ikke, hun er ikke vag. Vi skjønnner det hun ikke skriver.

Kun noen få navn nevnes ved navn og det er kjente forfattere som gjennom livet betyr mye for henne. Ellers er det han, hun, de, oss, vi…Bruken av disse personlige pronomene gjør historien mer personlig, det gjør at historien flyter godt. Kun ett avsnitt må jeg lese to ganger for å forstå hvem som sier hva.

Disse øyeblikk er ikke bare Wassmos historie, det er også kvinnehistorie. Viktig kvinnehistorie for oss som har høstet av det som ble sådd på 60- og 70-tallet. Hun, hovedpersonen, utdanner seg til å bli lærer, men selv ikke på lærerrommet er alle like. Som mor, husmor og fulltidsarbeidende må hun også bokstavelig kjempe for å få plass til å skrive. Det tar lang tid før hun blir tatt seriøst som forfatter, også av de som står henne nært.

Mest av alt utleverer Wassmo seg selv. I de to første delene føler jeg at det ikke spiller noen rolle om det jeg leser er sant eller ikke. Historien som formidles er god og jeg vet at jeg ikke vet hvem disse personene er. Den siste delen om handler tiden etter at hun(-personen i boka) er en etablert forfatter, hun skriver om andre som er/kan ha vært kjente. Noen av disse delene føles kleinere, nettopp fordi disse kan være gjenkjennelige. Ingen navngis og sannsynligvis er personer blandet og situasjoner sikkert endret på. Likevel tar jeg meg litt i det, hvorfor reagerer jeg mer når personene som beskrives kan være «c-kjendiser» og derfor gjenkjennelige? Har de større krav på å være beskyttet enn en ukjent lærer fra Nord-Norge?

Uansett, historien Wassmo har gitt oss er sterk og tidvis veldig ubehagelig. Samtidig er det en bok jeg anbefaler alle mine lesere.

——-
Boka er kjøpt selv.

Munro og Wassmo om egne rom

Denne uken har jeg lest både Munro og Wassmo. I novellen The Office i debutsamlingen Dance of the Happy Shades skriver Alice Munro følgende:

The solution to my life occurred to me one evening while i I was ironing a shirt. It was simple but audacious. I went into the living room where my husband was watching television and I said, «I think I ought to have an office».

(….)

A house is all right for a man to work in. He brings his work into the house, a place is cleared for it; the house rearranges itself as best it can around him. Everybody recognizes that his work exists. He is not expected to answer the telephone, to find things that are lost, to see why children are crying, or fed the cat. He can shut his door. Imagine (I said) a mother shutting her door, and the children knwoing she is behind it; why, the very thought of it is outrageous to them.

(….)

So a house is not the same for a woman. She is not someone who walks into the house, to make use of it, and will walk out again. She is the house, there is no separation possible.

Den kvinnelige jeg-fortelleren i novellen skaffer seg et kontor for å skrive, men sannelig er det ikke en mann der også som lurer på hva hun gjør. Munro debuterte med denne novellesamlingen i 1968.

Noen år fra eller til prøver hovedpersonen i Herbjørg Wassmos selvbiografiske roman Disse øyeblikk å få skrevet historiene hun bærer på.

En dag, tenker hun, en dag skal jeg ha et rom som er mitt. Jeg vil kunne lukke døren. Jeg vil kunne sove i fred uten at noen kommer eller går. Jeg vil kunne sove i fred uten at noen kommer eller går. Jeg vil kunne tenke uten å bli avbrutt. Jeg vil kunne skrive dem ned. Både dag og natt.
 

Mannen lager en egen skriveplass til henne tilslutt.

Munro selv skrev forøvrig sine bøker i et hjørne i spisestuen sin i følge et intervju med henne i Aftenposten.

Lesehøsten er i gang

Noen kaller det bokhøst, jeg kaller det lesehøst. Til syvende og sist er det leseopplevelsene som står i fokus og de tror jeg det blir mange utover høsten.

Jeg er allerede godt i gang med forberedelsene til det jeg tror blir en av høstens store opplevelser. Herbjørg Wassmo er i år ute med en ny roman Disse øyeblikk. Jeg har alltid likt det jeg har lest av Wassmo spesielt bøkene om Dina og Det syvende møtet. Når jeg leser Wassmo så føler jeg at hun griper tak i meg som leser inn og tar meg med inn i den verden hun beskriver. Dessverre, og med ganske stor skam, har jeg aldri lest trilogien om Tora. Det skal jeg gjøre nå før jeg starter med årets roman.

I går kom en ny roman av Maria Lang og Puck i posten. Høstens utgave heter Se, døden på deg venter. Jeg digger de bøkene jeg har lest av Lang tidligere, lettlest, god underholdning og et klassisk mysterium. Du skal ikke se bort fra at boka er utlest i løpet av et par dager.

Jeg planlegger også noen sporadiske temauker på bloggen min. Om ett par uker kommer den første, og den vil være dedikert sprett opp-bøker, eventuelt pop-up-bøker om du foretrekker den engelske klassifiseringen. Jeg vil i løpet av en uke presentere en ny bok hver dag. Jeg elsker disse bøkene, bøker trenger ikke bare å ha et godt innhold de kan godt være vakre å se på også.

Helga Flatland nye roman står også på leselisten. Hun avslutter sin trilogi om en bygd i sorg etter at tre sambygdninger ble drept i norsk tjeneste i Afghanistan. Omtalene i riksmedia har vært positive og jeg er spent. Jeg ser at hun fra tid til annen sammenlignes med en annen stor favoritt her i huset nemlig Carl Frode Tiller. Hans avslutning i trilogien Innsirkling hadde gjort lesehøsten komplett, men det ser ut til at vi må vente litt til. Den som venter på noe godt venter ikke foregjeves og alt det der, jeg tror nok den dagen vi sitter med den romanen i hånda vil det bli nok en rystende leseopplevelse.

Andre norske forfattere som skal leses er Roy Jacobsens og hans De usynlige. Jeg har likt en del av det han skrevet før, for eksempel var halve Seierherrene og Frost utrolig gode. Dessverre mistet romanene litt av » piffen» ved sceneskifte til henholdsvis Oslo og England. Jeg er uansett spent. Vidar Sundstøl er også ute med en ny roman Besettelsen, den virker interessant og skal definitivt leses. Forlagets omtale nevner drap og egyptisk historie så mon tro om det er en spenningshistorie vi får servert?

Så er det alle bøkene som jeg har liggende og de som jeg enda ikke vet jeg kommer til å lese (eller kjøpe!). Kanskje jeg til og med finner noen nye favoritter? Jeg håper i alle fall på mange gode leseopplevelser!