Dance of the Happy Shades av Alice Munro

«Master of the contemporary short story»

Så lød begrunnelsen da kanadiske Alice Munro i år fikk Nobelprisen i litteratur. 14 bøker har hun skrevet så langt, noveller er hennes kjennemerke.  Bjørg bak bloggen mellom linjene arrangerer i dag en mini-samlesning i forbindelse med utdelingen av den gjeve prisen, så der kan du utover dagen finne lenker til flere omtaler av Alice Munros novellesamlinger. Alice Munro er forøvrig den 13. kvinnen som mottar Nobelprisen i litteratur, men når årets priser deles ut i Stockholm i dag er hun eneste kvinne blant prisvinnerne.

alice munro

Grønt er kult.

Dance of the Happy Shades kom ut i 1968 og inneholder 15 noveller. Utgivelsen var Alice Munro sin debut i bokform, men mange av hennes noveller hadde vært publisert ulike steder tidligere.

Med 15 noveller på litt over 220 sider sier det seg selv at novellene er korte. Munro skriver ikke om enkeltvise hendelser, de aller fleste av disse novellene rommer så mye mer. Vi blir kjent med personer, hun tar oss med inn i nye miljøer, hun forteller så mye med så lite.

Munro går rett på, hun tar oss direkte inn i situasjoner og miljø. Et eksempel er åpningen på novellen The Time of Death:

Afterwards the mother, Leona Perry, lay on the couch, with a quilt around her, and the women kept putting more wood on the fire although the kitchen was very hot, and no one turned the light on. Leona drank som tea and refused to eat, and talked, beginning like this, in a voice that was ragged and insistent but not yet hysterical: I wasn’t hardly out of the house, I wasn’t out of the house twenty minutes —

Stemningen er satt, som lesere kjenner vi allerede i det første avsnittet på ubehaget i det altfor varme, men mørke rommet. Ved å bruke benevnelsen moren blir skjønner vi at barn kan være involvert, hva har skjedd spør vi oss selv? Nysgjerrigheten er pirret, stemningen satt, vi lesere er allerede tilstede der det skjer.

Novellene i samlingen er egentlig ganske udramatisk, vi møter blant annet en far som tar med seg barna sine på besøk til fortiden, en jente som drikker seg full når hun er barnevakt, en mor som leier seg et kontor for å skrive, en søster som er  på besøk i barndomshjemmet og en ung mor som blir vitne til hvordan vi mennesker blir enige i (u)sannheter.

It turned out that Kay Stringer, who arrived on this scene only by accident, was exactly the person I needed. She loved a crises, particularly one like this, which had a shady and scandalous aspect and which must be kept secret from the adult world. She became excited, aggressive, efficient, that energy which was termed wildness was simply the overflow of a great female instinct to manage, comfort and control.
(……)
I am afraid – very likely are we both afraid – that the moment comes to goodbye, unless we are quick to kiss, and fervently mockingly squeeze each other’s shoulders, we will have to look into the dessert that is between us and acknowledge that er are not mereley indifferent; at heart we reject each other, and as for that past we make so much of sharing we do not really share it at all, each of us keeping it jealously to herself, thinking privately that the other has turned alien, and forfeited her claim.

Dybden i karakterene og deres relasjoner er novellenes absolutte styrke. Munro er effektiv, men ikke sparsommelig når hun beskriver karakterene sine. Selv en bikarakterer som Kay (se sitat ovenfor) klarer hun å levendegjøre, vi kjenner alle noen som Kay, vi kan se hvordan hun setter seg selv i førersetet og ordner opp.

Mellom to søstre skriver Munro ….. the dessert that is between us….. ørkenen mellom oss. En enkel metafor på avstand og tomhet som ingen av de ønsker å snakke om. I stedet sitter de på verandaen og drikker gin og unngår å snakke om det de tenker på.

Hun skriver om mennesker Munro, dybden hun bygger opp på noen få sider er spesiell. Selv om jeg kun har lest en novellesamling føler jeg at ordene til juryen til Nobelprisen i litteratur stemmer. Mester. Noveller.
——-
Boka er kjøpt selv.

Munro og Wassmo om egne rom

Denne uken har jeg lest både Munro og Wassmo. I novellen The Office i debutsamlingen Dance of the Happy Shades skriver Alice Munro følgende:

The solution to my life occurred to me one evening while i I was ironing a shirt. It was simple but audacious. I went into the living room where my husband was watching television and I said, «I think I ought to have an office».

(….)

A house is all right for a man to work in. He brings his work into the house, a place is cleared for it; the house rearranges itself as best it can around him. Everybody recognizes that his work exists. He is not expected to answer the telephone, to find things that are lost, to see why children are crying, or fed the cat. He can shut his door. Imagine (I said) a mother shutting her door, and the children knwoing she is behind it; why, the very thought of it is outrageous to them.

(….)

So a house is not the same for a woman. She is not someone who walks into the house, to make use of it, and will walk out again. She is the house, there is no separation possible.

Den kvinnelige jeg-fortelleren i novellen skaffer seg et kontor for å skrive, men sannelig er det ikke en mann der også som lurer på hva hun gjør. Munro debuterte med denne novellesamlingen i 1968.

Noen år fra eller til prøver hovedpersonen i Herbjørg Wassmos selvbiografiske roman Disse øyeblikk å få skrevet historiene hun bærer på.

En dag, tenker hun, en dag skal jeg ha et rom som er mitt. Jeg vil kunne lukke døren. Jeg vil kunne sove i fred uten at noen kommer eller går. Jeg vil kunne sove i fred uten at noen kommer eller går. Jeg vil kunne tenke uten å bli avbrutt. Jeg vil kunne skrive dem ned. Både dag og natt.
 

Mannen lager en egen skriveplass til henne tilslutt.

Munro selv skrev forøvrig sine bøker i et hjørne i spisestuen sin i følge et intervju med henne i Aftenposten.

Akkurat nå…

Akkurat nå…..

the martian….. hører jeg på lydboka The Martian av Andy Weir. Sci-Fi er ikke hverdagskost her på bloggen, men denne klarer jeg ikke å legge fra meg. Astronauten Mark Watney blir etter en ulykke forlatt av sine kollegaer på Mars og må derfor klare seg selv på provianten de dumper da de forlater planeten i all hast. Tross en veldig scientific tilnærming, Watney må lage vann, dyrke poteter etc for å overleve, er den også spennende og morsom. Utrolig morsomt å bevege seg utenfor komfortsonen av og til.

curtsies and….. leser jeg e-boken Curtsies and Conspiracies av Gail Carriger. Boka er nummer to i en serie for ungdommer som heter Finishing School. Sjangeren er steam punk, altså fantasy, og vi er tilbake på 1800-tallet. Sort of. Den kvikke Sophronia blir noe uvillig sendt avgårde til Mademoiselle Geraldine’s Finishing Academy hvor hun raskt skjønner at her lærer man ikke bare å neie og dekke på til te, jenteskolen er også en slags spionskole. Carriger er nok mest kjent for serien The Parasol Protectorate som jeg ikke har lest. Finishing School foregår i samme univers.

alice munro….. leser jeg i papirboka The Dance of the Happy Shades av Alice Munro. 10.desember i år får Alice Munro Nobelprisen i litteratur. Bloggen mellom linjene arrangerer mini-samlesning så den dagen vil det forhåpentligvis dukke opp mange omtaler av Munro sine noveller i blogglandia. Boka er Munro sin debut og mitt første møte denne kanadiske forfatteren, men åh om jeg er bergtatt. Novellene er korte, men de rommer hele liv. Jeg tror ikke har vært så oppslukt i noveller siden jeg leste Tsjekhov som ung (yngre).