Samlesing Bokbloggerprisen 2013: Fugl av Lisa Aisato

Lisa Aisato har laget en vidunderlig billedbok med Fugl. Boka kom ut i 2013 og er en av tre nominerte i Åpen klasse til Bokbloggerprisen 2013. Fugl var altså februarboka* når det kommer til samlesingen av alle bøkene på kortlista, oversikt over alle omtaler finner du her og et intervju med Aisato selv om denne boka finner du på bloggen Siljes skriblerier. Anbefaler deg virkelig å titte innom det intervjuet, jeg tror at Aisato er et navn vi vil høre mye til fremover. Hun har forøvrig også illustrert serien om Tambar som jeg har skrevet om her.

Layout 1Boka handler om ei ung jente som hver vår sitter i et tre og venter på at fuglene skal tilbake fra sørlige strøk når det blir vår. Hun har ett inderlig ønske og det er å bli en fugl selv. Hun spør om hun får være med, men ikke har hun vinger og ikke kan hun fly. Hun prøver å lage sine egne vinger og nebb men å fly er vanskelig når vinger er et rekvisita og ikke noe man er født med. Den vinteren ønsker jenta seg å bli en fugl – uten å si det høyt. Og sannelig, etter som våren kommer vokser det ut fjær og vingene kommer akkurat i tide for å fly sørover med flokken. En trist bestefar sitter igjen og venter på at fuglene skal komme tilbake…

Kort oppsummert er Fugl nydelige bilder med lite tekst. Historien gir rom for tolkninger, noe som igjen gir grunnlag for fine samtaler. Historien om jenta som vil bli fugl kan tolkes på så mange måter.

Lille frøken Hysj (tre og ett halvt år): Den handler om en jente som vil bli fugl. Hun ønsker det masse og en dag så kan hun fly. Hun flyr sammen med de andre fuglene, da er hun glad. Hun ønsket seg inderlig å bli fugl.

Jeg: Jeg ser en jente som er syk, kanskje er foreldrene allerede døde. Det er de hun ser blant fuglene som kommer hver vår. Hun blir sykere og sykere, alt føles kaldt rundt henne og når hun dør blir hun gjenforent med sine.

Samboer: Alt trenger ikke å være så dypt, vettu. Kanskje jenta bare føler seg annerledes og vil så gjerne fly vekk?

Lille herr Hysj (snart ett år): Åh, farger, denne kan jeg smake på. Fine ark også, ikke slike kartongbøker de gir meg til vanlig. Smaker sikkert godt også, nam, nam. Hæææ, hvorfor tar de alltid fra meg det som er gøy?

Bildene i boka er sterke, de er fine, små kunstverk og de forteller alle en liten historie. Teksten utdyper kanskje ikke noe særlig bildene. Det kan også være en fordel med tanke på at man selv kan lese hva man vil i bildene.

Vakkert, sårt og ømt. Jeg skal ikke si så mye mer om denne boka, bare at du bør lese den.

———
Boka er lånt på biblioteket. Jeg skal kjøpe en utgave selv også, bare jeg finner en bokhandel nær meg som faktisk har den.
* Jada. Det var februar da innlegget ble startet. Så kom syke barn og det ble mars. I mars skal vi være friske.

Barnemandag: Jeg! og Lars sier hei

Barnemandag er tilbake! Jeg har vært litt i tenkeboksen de siste ukene. Jeg ønsker egentlig å sette litt fokus på barnebøker, gjerne norske og gjerne billedbøker. Utover våren kommer jeg derfor til å presentere en del av de nye bøkene som kommer, samtidig som jeg skriver om de bøkene vi allerede har i bokhylla, som vi finner på biblioteket og i butikken.

Jeg!
jeg svein nyhus
Vårt første møte med illustratøren og forfatteren Svein Nyhus her i huset var billedboken Jeg! Den kom ut første gang i 2004, mens utgaven vi har er fra 2010. Jeg er en liten gutt som funderer på livets små og store spørsmål. Selv om boka passer best for barn fra 3-4 år og oppover har den lenge vært en schläger her i huset på grunn av illustrasjonene. Nyhus har en formidabel evne til å formidle kroppens mange undre og rariteter, jeg er spesielt begeistret for ett av bildene hvor gutten sitter og ser på navlen sin. Også teksten tar for seg mange av hverdagens rariteter, et eksempel er hvordan gutten sammenligner seg med en datamaskin. I stedet for å fortelle hva datamaskinen kan og han ikke kan, forteller gutten om hvordan han kan krabbe, klatre, lengte og ønske seg noe. Alt sammen er ting en datamaskin ikke kan. Jeg! er ikke en bok som man trenger å lese fra perm til perm, denne kan man bla opp på en vilkårlig side og lese tekst og studere bilder.

2014-02-03 12.37.54

Er jeg stor? Eller er jeg liten?

2014-02-03 12.38.14

Favorittillustrasjonen til lile frøken Hysj. Lang gutt!

2014-02-03 12.38.24

Veldig lang gutt fakisk. Legg forøvrig merke til fargebruken, få farger men likevel virkningsfullt.

Lars sier hei

Sier du hei eller ha det?

Sier du hei eller ha det?


Jeg ble nesten flau da jeg oppdaget på biblioteket at Svein Nyhus de siste årene har gitt ut en serie billedbøker for veldig småbarn. Hjelp – her har vi gått glipp av noen små perler! Vi snakker her om små, praktiske billedbøker og pekebøker beregnet på veldig små barn, ja kanskje allerede fra ett-årsalderen. Bøkene er trykket på vanlig papir og er altså ikke kartonerte, det vil si at de ikke har stive sider slik som pekebøker oftest har. Vi møter gutten Lars, som er herlig tegnet. Igjen bruker Nyhus kun noen få enkle farger, men klarer likevel å fange oppmerksomheten. I Lars sier hei (2013) følger vi Lars fra da han står opp og etter hvert som han sier hei til det han møter, alt fra sokker til steiner. Men så dukker en hund opp og den er veldig interessert i Lars sin lue. Lars må derfor snu og nå må han plutselig så ha det til alt han har sagt hei til. Det er aldri for tidlig å dra inn litt filosofi til barna! Så langt er det kommet ut fem bøker om Lars, her er noen utdrag fra Lars sier hei:

2014-02-03 12.36.07  2014-02-03 12.36.36 2014-02-03 12.37.00 2014-02-03 12.36.15 2014-02-03 12.37.23Ypperlig lesning for de aller minste, de elsker repetisjoner og de ofte opptatt av å si hei og ha det i de riktige situasjonene. Bildene er veldig oversiktlige for små nysgjerrige barneøyne, samtidig som de har noen overraskelser for de som er ekstra oppmerksomme.
————
Jeg!-boka er kjøpt selv, mens Larsboka er lånt på biblioteket.

 

70-tallet: Det røde eplet

detrødeepletI sommer fikk mine barn en bok som jeg falt helt for. Det røde eplet kom første gang ut på svensk i 1974 og ble ganske kjapt oversatt til norsk også. Utgaven jeg sitter med kom ut i 2006. Jeg hadde ikke denne boka som barn, men da jeg leste i sommer var det mer som et gjensyn mer enn et nytt møte så kanskje har jeg lest eller bladd i den en gang.

Forfatteren av boka heter Jan Lööf og han har skrevet ¨flere barnebøker i tillegg å ha laget tegneserien Felix. Han er også i følge wikipedia jazzmusiker.

Det røde eplet handler om nettopp ett rødt eple. En eldre herre i stripete dress bestemmer seg for å kjøpe et eple, men blir lurt av frukthandleren og får med seg et grønt plastikkeple i stedet. Når den eldre mannen kommer hjem legger han eplet i vinduskarmen slik at det kan modne – og da starter eplet sitt reise rundt i byen. Det vil si det grønne eplet blir egentlig liggende i hagen utenfor mannen sitt hus, men det røde, gode eplet som frukthandleren hadde i sin bakgård tar en runde rundt byen før det havner i vinduskarmen der det grønne eplet lå.

Tegningene er enkle, en tre-åring kan enkelt følge historien ut fra bildene. De fleste sidene i boka har en tegning per side og man får en følelse av å lese en tegneserie. Vi møter en rekke mennesker, fra den naive eldre herremannen som kjøper eple til en tyv som tar det han kommer over, til brannmennene. Lööf formidler ansiktsuttrykkene til de forskjellige karakterene veldig godt uten å gjøre for mye ut av det.

2013-09-02 21.02.50Hver gang jeg leser denne historien fascineres jeg over hvor enkel og naiv den er, samtidig som jeg spør meg selv om den virkelig er så naiv? Kan ikke tilfeldigheter skje, er historien så utrolig? Trenger vi å vite alt som skjer? Hva er en tilfeldig? Det er morsomt når en tilsynelatende enkel historie kan få meg til å stille slike spørsmål!