Er jeg fri nå? av Linn Stalsberg

er jeg fri nå

Kan dere slutte å dra i meg nå?

Små ting i familien har sammenheng med større ting i samfunnet utenfor. Alt henger sammen med alt. Er det kanskje slik at tidsklemma er et tegn på at noe ikke fungerer så bra i vårt ellers så velfungerende samfunnet?

Da journalist og nå forfatter Linn Stalsberg stod midt i tidsklemma bestemte hun seg for å skrive en bok. Hvorfor opplevde hun tidsklemma? Hva skjedde med 70-tallsfeministene sin kvinnekamp? Kan vi i et av verdens beste land egentlig klage?

Er det frigjøring at mor utvikler killerinstinktet sitt og løper på styremøter i helgene slik at hun kan bistå bedriften i å finne en ny måte å maksimere profitten på?

Resultat er en grundig, velskrevet og engasjerende bok. Med trykk på engasjerende. Det er lenge siden jeg føler at jeg, som i Karin i stedet for kun leseren Karin,  har fått så mye ut av lese en bok. Strukturert og velformulert tar Stalsberg oss med gjennom de store spørsmålene og ikke minst forteller hun kvinnesakshistorien, spesielt fra 70-tallet. Hun forklarer strukturene i samfunnet, som arbeidslinjene og hvordan vi har havnet der at vi arbeider tre skift i døgnet. Stalsberg tar også opp en gammel kampsak, 6-timersdagen, noe hun forsåvidt argumenterer godt for. Og hele tiden ligger spørsmålet om vi har reelle valgmuligheter der.

Er man mindre feminist om man vil sette barns behov i fokus?

For meg var det mange brikker som falt på plass da jeg leste denne boka. Ting jeg har observert setter hun i et system. Boka handler ikke om stressa småbarnsmødre som vil ha mer, den handler om kvinner i samfunnet. Meg og deg.

Kanskje er det ikke kvinners holdning til lønnsarbeidet som er problemet, en alles holdning til det omsorgsgivende mennesket.

Det jeg ikke skjønner er hvorfor denne boka ikke er mer omtalt, ikke mer snakket om. Den burde vær snakkisen i alle lunsjpauser, på alle venninetreff. Jeg har ikke bare lyst til å gi denne boka til alle tidsklemte personer jeg kjenner, jeg har lyst til å legge den under juletreet til alle kvinner under 45 år. For, som Stalsberg selv sier, det er ikke sikkert man er enig i alt, men jeg er ganske sikker på at alle vil lære noe nytt om samfunnet vi lever i.

Og tilslutt, et av bokas mange apropos…

I vår kultur anses vi det som realt arbeid å bruke flere dager på å finne en strategi for å selge ferdigsuppe, men det anses som bakstreversk å overføre neste generasjons kunnskap om hvordan vi lager tomatsuppe fra bunnen av.

Les, les, les!
———–
Boka er kjøpt selv.

Litteratur for alle

En av de tingene jeg tenkte mye på da jeg flytta fra Oslo til Haugesund var at jeg flytta fra kjernen i kulturlivet. Ikke til forkleines for alt som skjer utenfor ring tre, men det er ikke til å stikke under en stol at det skjer mye i Oslo. Hele tiden. Hele året. Og selv om jeg ikke akkurat er der akkurat nå, at jeg har tid og ork til å springe på teater og kino og bakgårdssalg hver uke, så har jeg vært en anelse misunnelse på mine bloggkollegaer som hele høsten farter rundt på bokpresentasjoner, pressekonferanser og forlagsmøter.

I går var forlaget Aschehoug i byen, de drar landet rundt og presenterer noen av sine forfattere under vignetten Aschehoug presenterer. Arrangementet var åpent for alle og foregikk på byens Festivitet. Jeg kan ikke si at det var trangt om plassene, hele 15 stykker eller så hadde tatt veien til arrangementet.

Noen forfattere ble presentert på storskjerm, men det var de som var tilstede som fikk mest oppmerksomhet naturligvis. Stein Morten Lier fortalte om årets ungdomsbok, han startet i fjor med en serie om en tenåringsgutt Tinius som er flink til å rote seg opp i trøbbel. Han fortalte med innlevelse! Det gjorde også krimforfatteren Øystein Wiik. Han er i år ute med sin fjerde krimroman Casanovasyndromet, jeg ble nesten overbevist om at jeg ville lese den. Dessverre lider er jeg en kronologikroniker så jeg føler jeg måtte ha lest de tre første og da ble jeg ikke helt overbevist likevel. Debutanten Roskva Koritzinsky leste fra sin bok som har fått gode kritikker.

DSC_0366

Jeg prøvde meg på bilder med mobilen, men det ble mere skjerm enn personer, så her er heller en signert utgave av Det finnes ingen helhet.

Høydepunktet var definivt Helga Flatland. Jeg leste ferdig hennes tredje bok Det finnes ingen helthet i forrige uke. Romanen er avslutningen på trilogien hennes og det var utrolig interessant å høre henne snakke om disse karakterene jeg har lest om i tre bøker. Jeg er nesten litt trist over at reisen i den lille bygda er over, men ble glad for å høre om at hun nå skriver på noe nytt. Omtale av boka kommer nok i løpet av uken.

Boka jeg ble inspirert til å lese er Linn Stalsberg sin dokumentar Er jeg fri nå? Hun har skrevet om tidsklemma og jeg tror jeg har misforstått litt hva den handler om. Jeg har tenkt at den er enda en beretning om en mor som (føler at hun) ikke strekker til. Stalsberg er forskningsjournalist og i stedet for å skrive om seg selv prøvd å forstå hvorfor vi føler på denne tidsklemma. Hva slags strukturer i samfunnet legger våre premisser? Utgangspunktet er at vi alle i stedet for klage vår nød til psykologer burde prøve å lære oss litt sosiologi i stedet. Dette er akkurat denne typen informasjon jeg har savnet i de «mammabøkene» jeg har lest tidligere i år, så denne skal jeg kjøpe.

Etter at seansen var ferdig fikk jeg nok en gang fikk bevist at jeg ikke har vinnerlykke når det kommer til loddtrekning. Fem av de tilstede værende ble trukket ut til å få hver sin bok og siden vi var 15, vel så burde sjangsene være på min side, men nei da. I stedet tuslet jeg bort til Flatland og spurte om hun ville signere min utgave hennes siste bok. Det ville hun så gjerne og før jeg mistet helt munn og mæle klarte jeg å si noe om at foreldrene til Tarjei og Julie irriterte meg grenseløst i bok nummer to og at det var derfor ekstra interessant å lese historien fra deres sider i den siste boken.

2013-10-12 13.58.31Siden jeg ikke klarer å servere dere bilder av noen forfattere, så blir det et bilde av en leser i stedet. Frøken Hysj velger ofte bøker fra bokhyllene ut fra farger og denne uken var de fargerike Penguinbøkene av Nancy Mitford som ble lest. Lest som med hermetegn forøvrig men det antar jeg dere skjønte.

I dag er det søndag, ny uke venter og jeg har masse lesestoff å velge mellom. God leseuke til dere alle!