Tanker om Persuasion og Northanger Abbey

2014 skal bli året der jeg leser eller hører alle av Jane Austen sine romaner på nytt. Jeg leste alle hennes romaner på slutten av videregående og da jeg bodde i Moskva året etter videregående. Akk, det var tiden for klassikere.

Jeg hadde glemt hvor stort inntrykk Persuasion gjorde på den gangen. Jeg hadde (nesten) glemt at det er en roman jeg tror jeg elsker. Og det er ikke så ofte jeg bruker slike ord. Kanskje er Pride & Prejudice Austen sin beste, men Persuasion den slår meg nesten ut.

persuasionAnne Elliott er i slutten av tjue-årene, ugift. 19 år gammel sa hun ja til å gifte seg med den kjekke Frederick Wentworth. Dessverre var hverken familien hennes eller nære venner av familien særlig begeistret da han hadde hverken riktig slektstre eller penger. Hun blir overtalt til å bryte med Wentworth. Åtte år senere går det økonomisk dårlig med Anne Elliotts far, det blir bestemt at familiens eiendom Kellynch Hall skal leies ut. Leietagerne viser seg å være Wentworths søster  med mann og det tar ikke lang tid før Frederick Wentworth er tilbake i Annes sfære.

Både Persuasion og Northanger Abbey ble utgitt etter at Jane Austen døde. Hun døde i 1817, bøkene kom ut samme år, men er daterte 1818. Felles for de begge er at deler av handlingen foregår i Bath, et sted hvor man dro for å bli sett  med de riktige folkene. Selv føler jeg litt at likheten stopper der. Persuasion er bitende ironisk, samfunnskritisk og ganske humoristisk. Det overfladiske samfunnet blir beskrevet gjennom Annes familiemedlemmer; hennes to søstre og faren, som lever på sitt navn. I Northanger Abbey synes jeg Austen går mer inn på enkeltmenneskenenes iver etter status og svik, hva de er villig til å gjøre for å klatre høyere. Her er kort utdrag fra Persuasion:

«My idea of good company, Mr Elliot, is the company of clever, well-informed people, who have a great deal of conversation; that is what I call good company.»

«You are mistaken,» said he gently, «that is not good company; that is the best. Good company requires only birth, education, and manners, and with regard to education is not very nice. Birth and good manners are essential; but a little learning is by no means a dangerous thing in good company; on the contrary, it will do very well.

Uansett, Anne Elliott er en karakter jeg liker. Hun er intelligent, samtidig som hun er omgjengelig og en støtte for mange. Frederick Wentworth kommer tilbake som kaptein Wentworth, han har gjort det godt.

Midt oppi Austen sine bitende betraktninger om sosietetens regler og sedvaner, er Persuasion kanskje en av de fineste kjærlighetshistoriene i litteraturen. Wentworth kunne ha blitt han som glapp. Han kunne ha blitt han som hun alltid tenker på, alltid funderer på -hvordan livet deres kunne ha vært sammen. Slutten er kjent, heldigvis går det bra, Wentworths brev til Anne på slutten tar nesten pusten fra meg: Tell me not that I am too late, that such precious feelings are gone for ever. I offer myself to you again with a heart even more your own than when you almost broke it, eight years and a half ago.

Hvor mange har gått glipp av kjærligheten fordi de har hørt på gode råd?

Hvor mange har latt være å ta initiativ fordi man har vært redd for samfunnets kollektive øyne?

northanger abbeyCathrine Morland har et åpent sinn. Ung, fantasifull og ivrig bokelsker, en slukhals av de gotiske romanene som var så populære på Austen sin tid. Disse romanene bruker hun nesten som en veiledning på hvordan livet skal være. Et rikt vennepar av familien tar Cathrine med til Bath. I Bath finner hun alt hjemstedet ikke kan by på, men dessverre så kjenner de ingen. Cathrine blir etter hvert introdusert til Henry Tilney (eller introduserer han seg selv?), en ung mann med interessante tanker om mye. Samtidig dukker Cathrines bror opp, James, sammen med en venn ved navn John Thorpe. John har også ei søster, Isabelle, som viser stor interesse for James da søskenparet John og Isabella tror at Morlandfamilien er svært rike. De prøver å ødelegge Cathrines vennskap med Henry og Henrys søster Eleanor som også er kommet til Bath, men lykkes ikke. Når oppholdet i Bath går mot slutten blir Cathrine invitert med hjem til Henry og Eleanors Northanger Abbey hvor Cathrine virkelig lar fantasien løpe løpsk.

Handlingen i Northanger Abbey er dramatisk. I begynnelsen var jeg forvirra, jeg synes en del av scenene i Bath er litt for rotete. Når Cathrine ankommer Northanger Abbey synes jeg romanen får et mye mer driv og det er vanskelig å la være å bli revet med når Cathrines fantasi tar overhånd. Dialogene i Northanger Abbey er herlige, romanlesing har stor plass og referansene er mange.  Jeg har aldri kommet meg gjennom The Mysteries of Udolpho av Ann Radcliff, men nå vet jeg i alle fall hva John Thorpe snakker om da han sier at han kun liker The Monk….

Henry Tilney er fornuften i Austens fortelling, spesielt når Cathrine utnevner seg selv til en heltinne under besøket på Northanger Abbey. Henry Tilney er veldig annerledes enn mange av de andre mannlige karakterene vi møter i Austens univers. Jeg oppfatter han nesten som å være litt nerdete, han er kunnskapsrik om mangt og har lest mye. Han snakker like mye til Cathrine som med henne. Han innehar også en skarp observasjon av menneskene rundt han og hans tanker rundt bruken av ordet nice i alle mulig situasjoner er i alle høyeste grad relevant i dag – nesten 200 år etter at boken kom ut!

Som alltid når jeg leser Jane Austen slår det meg hvor tidløst hun skrev, hvordan temaene hun skriver om fortsatt er aktuelle 200 år etter.

Apropos, ved nærmere ettertanke har jeg funnet ut at jeg aldri har sett en filmatisering av disse to bøkene. Jeg ser at Persuasion er filmatisert i 1995 og i 2007, i 2007 kom det også en film basert på Northanger Abbey. Noen som har noen anbefalinger?
———-
Begge lydbøkene er kjøpt selv.

Ukeslutt – bokbad, Bokbloggerprisen 2013 og farvel til januar

Bokbloggerprisen 2013
Den største happeningen i bokbloggerverden denne uken var uten tvil kunngjøringen av kortlistene til Bokbloggerprisen 2013. Om du ikke helt vet hva jeg snakker om så kan jeg fortelle deg at en gjeng driftige bokbloggere stiftet denne i prisen i fjor og blir for første gang delt ut i september i år. 57 bokbloggere (meg inkludert!) har stemt frem tre norske bøker fra 2013 i hver av kategoriene Årets roman og Åpen klasse, og disse seks bøkene skal nå leses i det kommende halvåret. Kortlisten er som følger:

Kortlisten til prisen ÅRETS ROMAN:

  • Disse øyeblikk av Herbjørg Wassmo (Gyldendal)
  • Fugletribunalet av Agnes Ravatn (Samlaget)
  • De usynlige av Roy Jacobsen (Cappelen Damm)

Kortlisten til prisen ÅPEN KLASSE:

  • Fugl av Lisa Aisato (Gyldendal)
  • Urd av Ruth Lillegraven (Tiden)
  • Odinsbarn av Siri Pettersen (Gyldendal

Spennende! Jeg har lest tre av disse bøkene og gleder meg til å stifte bekjentskap med barneboken Fugl, diktsamlingen Urd og romanen Fugletribunalet. Du kan lese mer om prisen på bloggen Norske bokbloggere, Dagbladet har forøvrig også skrevet en fin artikkel om prisen. Jeg gleder meg til å lese de jeg ikke har lest og så blir det spennende å se om hvem jeg stemmer på når den tiden kommer.

Bokbad med Jamie Ford

Fotograf: Laurence Kim (selv er jeg skikkelig dårlig på å ta bilder i slike settinger)

Fotograf: Laurence Kim
(selv er jeg skikkelig dårlig på å ta bilder i slike settinger og har her lånt et bilde fra Gyldendal sine sider)

Jeg hadde egentlig ikke planer om å lese Jamie Fords nyeste roman Sanger til Willow Frost, ja, egentlig er vel sannheten at jeg ikke har lest den første boka hans heller Hotellet på hjørnet av bitter og søt. Siden det ikke er så ofte bokbad i byen jeg har flytta til (og hvis man ikke deltar på det som er så kan man ikke klage) så troppet jeg opp med en noe motvillig samboer. Bokbadet ble arrangert av Haugaland Pop og hadde også musikalske innslag med sangeren Benedikte Kyvik og to musikere. Noen av sangene som ble fremført er med i Fords siste bok og disse var definitivt med og satte stemning. Jamie Ford er nok en forfatter som trives på scenen, han snakket ubesværet, hadde en uhøytidlig stil og fikk frem latteren hos publikum. Det var ikke fullt hus, men god stemning og jeg likte utdraget fra Fords siste bok nok til at jeg kjøpte den med (signert). Jeg er ikke den eneste bokbloggeren som har hørt på Jamie Ford den siste uken, Artemisias verden var i Trondheim og Tine i Bergen.

Årets lesemåned?
Januar har vært en skikkelig lesemåned. Hurra! 10 bøker ble lest og 2 bøker ble hørt, lydbøkene var begge to klassikere og var definitivt noen høydare. Omtaler kommer, men jeg kan røpe såpass at det var et gjensyn med Persuasion av Jane Austen som jeg bare synes er vidunderlig ironisk. Den andre var ny – Stoner av John Williams, en intens roman fra 1965 om et hverdagsmenneske. Slutten av måneden har blitt forbeholdt krim, jeg har nå lest meg ajour i serien om Avdeling Q av Jussi Adler-Olsen, endelig fått lest Tvekampen av Indridason og nå leser jeg Kameleonmenneskene av Hans Olav Lahlum. Jada, jeg vet jeg er et år forsent ute, men bøker er jo ikke ferskvare. Heldigvis. Uansett, det er mindre enn ei uke til årets store sportsbegivenhet, jeg skal se mest mulig så februar blir nok en helt annen lesemåned enn januar.