Eg svarte og svarte, prøvde å forstå kva dei ville høyre, blei så redd for å seie noko feil, med der og da var det heilt avgjerande at jeg svarte det riktige, for mora hans var så insisterande, klarte ikkje halde seg, spurte og spurte, grein og spurte, unnskyldte seg og spurte enda meir. Det er bare så viktig å vite, skjønner du, sa ho og såg ned i golvet, det kjennes så viktig, og eg fekk heilt vondt av at ho heilt openbart sjølv følte seg dum av alle spørsmåla og samtidig ikkje klarte å la vere likevel.
Vi er tilbake i bygda som for fem år siden mistet tre gutter i Afghanistan. Fire gutter dro, tre kom tilbake i kister. De døde ble helter, mens Bjørn fikk nok med å komme seg gjennom hverdagene hjemme på gutterommet. Karin og Hallvard fikk aldri sin sønn igjen, nå må de også se hverdagene i øynene. Ragnhild var lenge bygdas egen lege, den som hjalp de andre, nå må også hun se at blant annet Karin ikke lenger er avhengig av henne.
Hverdagene kommer, også for de som sørger. Noen år etter den katastrofale veibomben i Afghanistan ser vi hvordan personene i romanen sliter med å legge fra seg sorgen. Det koster å gå videre, Karin og Hallvard sørger på hver sin intense måte. Når de endelig klarer å gå videre er det ikke sammen. Karins vennine og lege Ragnhild har alltid vært der for Karin, hun har vært bygdas hjelper. Men har hun blitt for avhenging av den rollen?
Opprivende er kanskje først og fremst Bjørn sin historie. Bjørn som var syk på den fatale dagen, Bjørn som kommer hjem med dårlig samvittighet for at han overlevde. Gjennom han finner vi ut at hvorfor guttene dro til Afghanistan, en beslutning alle rundt dem nok har lagt større vekt på enn den virkelig var. Dynamikken i en guttegjeng, noen bestemmer andre følger på.
Det finnes ingen helthet er ikke like intens som de to foregående romanen ei heller like gripende som den forrige. Sorgen har lagt seg litt og vi merker dette på karakterene. Flatland sine stille hverdagslige observasjoner om mennesker er fortsatt veldig gode, hun beskriver disse pinlige, fine, urovekkende situasjonene og dialogene som er så gjenkjennelige men likevel universale. Alle tror at alle er opptatt av hva de gjør, mens alle har egentlig har nok med seg selv. Karin og Hallvard lever hvert sitt liv ved siden av hverandre, de tror de kjenner hverandre, de tror de skjønner hva de andre gjør og tenker.
For meg er trilogien til Helga Flatland et slags bevis på at god litteratur også kan være tilgjengelig litteratur. Flatland kan leses av alle. Hennes skrivestil virker så enkel, men fra ordene vokser det frem karakterer vi ikke kan glemme eller legge fra oss.
Ein blir så sjølopptatta av sorg, av å sørgje (…….). Det blir liksom ikke plass til noko anna enn ein sjølv og eigne følelsar, sa han straug handa forsiktig nedover beinet til kalven, klemte litt forsiktig. Eg visste ikkje kva eg skulle svare, om han snakke om seg seg sjølv eller Julie eller Karin, eller kanskje meg.
Det finnes ingen helhet er avslutningen på Flatland sin trilogi om ei bygd i sorg. Bli hvis du kan. Reis hvis du må var første bok og kom ut i 2010, i 2011 kom oppfølgeren Alle vil hjem. Ingen vil tilbake.
——–
Omtalen er basert på et lese-eksemplar fra forlaget.
Hysj! Lesing pågår 