Høyt henger de av Lene Lauritsen Kjølner

Har du møtt Olivia Henriksen?

høyt henger de

Skal det være ett par italienske sko?

Ikke?

La meg introdusere deg for Olivia. Hun er i førti-årene og har kommet tilbake til Norge etter mange år i  utlandet. Hennes diplomatmann har forlatt henne for yngre versjon og etter en jobb i en blomsterbutikk er hun nå arbeidsledig. Barna har blitt voksne og hun deler husvære med sin enslige bror og bruker dagene på å gå tur med hunden Dino. En dag tar Dino Olivia med til et lik på en hytte ikke langt unna der de bor. Og Olivia, hun er nysgjerrig. Hun vil gjerne finne ut hvorfor en kjent advokat fra Oslo henger fast utenfor hytten til en nabo…

Olivia bor på Ankerholmen, en oppdiktet øy utenfor Tønsberg. Øya har noen fastboende og en del hytter. Den siste tiden har det vært en opprivende stemning mellom de som bor der da det jobbes iherdig med å fjerne boplikten. Men ingen blir vel drept på grunn av en bopliktskonflikt?

Olivia bestemmer seg for å etterforske mordet selv, hun kjenner da strengt tatt miljøet på øya bedre enn politiet? Utfordringen er at Olivia ikke er helt dreven med dette med å etterforske så det er ikke alltid hun ser hva som skjer.

Olivia besitter en egenskap jeg gjerne kunne tenkt meg å ha. Olivia er god på å snakke med folk og dette gjør at hun klarer å innhente en god del informasjon, både fra andre på øya men også fra politi og advokater.

Sjangeren er krim, men noe hardkokt krimroman er ikke dette. Jeg har nesten lyst til å kalle det feel-good krim, men tenker at det kanskje blir en litt for morbid merkelapp. Mord skjer, men spenningen med tanke på hvem som er morderen er egentlig aldri der. Likevel så er dette en bok hvor man bare må lese neste side. Jeg tror det er fortellerstilen til Olivia forfatteren har lyktes veldig godt med. Olivia føles veldig ekte, hun er sjarmerende, humoristisk og har en god dose selvironi. Hun gjentar ikke ting altfor ofte og hun gjør feil. Jeg vet ikke hvordan det er med dere, men det karakterer føles mer ekte når de gjør små feil.

Forfatteren bak Høyt henger de har også klart å stoppe i tide. Boka er i underkant av 300 sider og omtrent i det jeg begynner å tenke at det begynner å nærme seg et metningspunkt for Olivias småprat er siste side lest. Akkurat i tide til at jeg gleder meg til neste bok med Olivia Henriksen.

PS til dere som har lest boka – det er Flavia hun leser, ikke sant?

——–
Omtalen er basert på et leseeksemplar fra forlaget.

Historien om huset ved havet

historien om huset ved havetJeg ble nysgjerrig på denne boka fordi tok utgangspunkt i en for meg ukjent myte om at det skal finnes et eget havfolk på kysten av Skottland. Selkies kalles de og har sammenvokste bein. Forfatteren Elisabeth Gifford har skrevet en fengende historie fra den skotske kysten.

Forlagets omtale er som følger:

Året er 1860.
Pastor Alexander Ferguson ankommer øya Harris, på Hebridene – vestkysten av Skottland. Den unge og naive, nylig ordinerte pastoren skal overta den lille menigheten. Han føler en sterk dragning til de lokale sagnene om selkies. Tanken på anerkjennelse gjennom en revolusjonerende oppdagelse i Darwins ånd driver ham. På øya møter han den pliktoppfyllende tjenestepiken Moira og den vakre Lady Marstone. To kvinner som er tynget av sine livsskjebner, og fylt med hat.

Året er 1992. Ruth og Michael kjøper den gamle falleferdige prestegården og begynner arbeidet med å gjøre den om til et pensjonat, men også et hjem for den familien de håper å få. Men deres drømmer skjemmes av en sjokkerende oppdagelse. Under oppussingen finner de skjelettet av et spedbarn som døde 150 år tidligere. Barnet har sammenvokste ben – som en havfrue.

Jeg ble ganske umiddelbart dradd inn i historien – og spesielt den delen som handler om pastor Ferguson. Historien forteller om tre ensomme mennesker og hva de blir tvunget til å gjøre for å overleve. I bakgrunnen lurer det rigide britiske klasse- og landeiersystemet, og de grusomhetene som fulgte med når mye skulle ha mer. Selv synes jeg at tjenestepiken Moira er den som bærer historien best, hun var den karakteren jeg likte best og gjerne ville følge videre.

Historien om paster Ferguson er også historien om akademia versus folketro, det er langt fra universitetene i de store byene til en forblåst øy på den skotske kysten. Apropos kystnatur, Gifford beskriver den rå fuktigheten som er en del av kyststrøkene i vår del av verden veldig godt. Faktisk synes jeg hun beskriver den eldste delen av historien godt, jeg føler godt at både møkk og lukt kommer godt frem, dette er noe som ofte kan mangle i denne typen underholdningsromaner.

Historien om foreldreløse Ruth som har kjøpt hus med mannen Micheal for å skape et hjem er ikke like fengende. Kanskje har det noe med at man føler at man har lest akkurat denne typen historien om unge kvinner som skal finne seg selv før?

Kort oppsummert blir – god underholdning som gjorde meg nysgjerrig på myten om selkiene!

Tine på Tine sin blogg har også lest boka og synes det er en skjønn bok som har litt av alt.
——–
Omtalen er basert på et leseeksemplar fra forlaget.

Dagbøker i stein

dagbøker i steinNår vi tenker på fortiden, har vi en tendens til å gå ut fra at folk var enklere i sine funksjoner den gangen, og at de var formet av grunnleggende krefter som ikke kunne fjernes eller reduseres. Vi tar det for gitt at våre forfedre var gjennomsyret av hensikter som var langt renere enn dem vi har nå for tiden, og at de var i stand til å konsentrere seg dypere om en ting av gangen – vi tror for eksempel at vitenskapsmennene i tidligere tider bedrev sin forskning med ufravendt «oppslukthet», og at kunstnerne arbeidet i flammen fra en eller annen evigvarende «inspirasjon». Men ikke noe av dette er sant. De som kom før oss, var akkurat like egensindige og uansvarlige og usadige i sine lengsler som folk er i dag. Den minste bris, enten den er seksuell eller psykologisk – til og med en virkelig bris, som bærer med seg oppfriskende oksygen og energi- har kraft nok til å avspore oss.

Jeg leser Carol Shields gjennombruddsroman Dagbøker i stein for tiden. I fjor leste jeg Kjærlighetens republikk som jeg ble vilt begeistret for. Jeg må innrømme at Dagbøker i stein som jeg fikk i bursdagsgave i fjor er hakket hvassere. Vi møter Daisy Goodwill som blir født i 1905 og får fortalt hennes historie. Romanen er en slags (selv)biografi hvor hun tar utgangspunkt i forskjellige hendelser gjennom livet.

Jeg har ikke kommet så langt men jeg er allerede ganske bergtatt. Fortelleren blir ofte fort avsporet, slik som i eksempel ovenfor, men det som beskrives er enten veldig levende eller til ettertanke.  I første kapittel blir Daisy født og vi får fortalt ganske billedlig om den store moren som står på sitt varme kjøkkenet og føder uten å være klar over det. Samtidig bli vi introdusert for faren, naboer og nabolag. Alt dette skjer uanstrengt, som leser blir vi bare med videre.

Jeg må innrømme at jeg sjeldent blir overrasket når jeg leser i disse dager – og desto mer gledelig er det å ikke vite hva som skjer på neste side. Dagbøker i stein er en bok jeg tror er fort kort, selv om jeg ikke er kommet halvveis enda.

Utid av Kristin Lind – novellesamling

Utid novellerEn av vårens debutanter er Kristin Lind. Hun har skrevet novellesamlingen Utid som er utgitt på Cappelen Damm.

Novellene i samlingen er korte, hverdagslige og ofte konsentrert rundt to personer og deres forhold. Første novelle ut er tittelnovellen Utid og er den som overrasker mest. Vi er i en by og vi møter en ung jente som blir parkert på en lekeplass av sin mor som forsvinner i et ærend et stund. På lekeplassen møter hun en dame som er ute og lufter hunden sin. Dialogen mellom disse to er nesten på kanten til absurd, hvor den voksne damen er mer irrasjonell enn barnet. Novellen var som overraskende, da jeg hadde lest den ferdig måtte jeg nesten spørre meg selv om hva som skjedde nå.

Lind er god på å ta oss inn i situasjoner. Vi møter en mormor som snart skal (vil) dø og et barn som ikke helt forstår hva som skjer. Hverken mormoren eller moren klarer å være ærlig på hva som skjer, hverken til hverandre eller til seg selv. Selv om denne novellen er både trist og fin, så synes jeg at Lind klarer å være humoristisk også.

Videre møter vi for det meste par i ymse situasjoner. Noen har vært gift lenge og klarer ikke å snakke sammen om annet enn praktiske detaljer, det er usikkert om de skjønner at det er noe de burde ha snakket om. Andre klarer ikke å snakke om det de tenker, det er imponerende hvor gode vi mennesker er på å unngå å faktisk snakke sammen. Situasjonene som Lind beskriver er ofte litt kleine, kanskje til og med litt ubehagelige. Dessverre forsvinner noe av intensiteten og tilstedeværelsene som var i de to første novellene utover samlingen.

Trenger novellesamlingen å ha en rød tråd? Jeg ville egentlig ha sagt nei. Jeg hadde en fin leseopplevelse, men her føler jeg det mangler noe binder disse bruddstykkene av (livs)situasjoner sammen.
——–
Omtalen er basert på et leseeksemplar fra forlaget.

Balanse av Thorvald Steen

Jeg ble liggende og lytte til hjerteslagene mine. Hvor mange har jeg til rådighet? Hvor stort er forrådet jeg tærer på? Hvordan vil de siste slagene være? Som en lyspære som lyser så vidt? Der glødetrådene støter uregelmessig sine siste glimt, for så å blafre hektisk opp, og endelig: krype sammen i mørket? Er det slik det er? Jeg kjente på pulsen i det venstre håndleddet.

balanseHmmmmm. Jeg har endelig fått lest romanen Balanse av Thorvald Steen. Romanen kom ut i 2012 og er en del av en trilogi, løst sammen satt sådan. Balanse kan egentlig godt leses uten å ha lest Vekten av snøkrystaller eller Det lengste svevet. Balanse står stødig på egne bein. Samtidig er de to første romanene så gode at de bør leses uansett.

Jeg-personen er syk, kroppen svikter på grunn av en muskelsykdom. Hans kone er død, deres eneste datter bor i Sør-Afrika. Han klarer ikke lenger å bo alene så han er plassert på pleiehjem med personer som er eldre enn han. Der må han være vitne til at kroppen fungerer mer og mer dårlig mens hodet fortsatt er på plass. Steens beskrivelser av en voksen mann som prøver å reise seg (bokstavelig talt) er vond. Det stikker litt, hva skjer med oss når kroppen ikke lenger fungerer? Å lese om personer som er hjelpesløse er ubehagelig, jeg tar meg i å tenke – hva om dette skjer med meg?

Finnes det en forfatter i Norge som har så klar og sår stemme i sine romaner som Thorvald Steen? Jeg vet ikke. Jeg vet heller ikke hvorfor folk ikke leser mer av Thorvald Steen. Han skriver så bra.

Språket til Steen er presist, sårt og spesielt i Balanse så er det et godt strøk med humor. Likevel kommer bitterheten til jeg-personen frem, bitterheten til en mann som ser at det bokstavelig talt er en hel klode mellom han og datteren. Det må føles ekstra vondt å  føle at man ikke har muligheten for å prøve å gjøre godt igjen. Dette kommer godt frem når personalet på pleiehjemmet informerer han om at han har besøk, langveis fra. Skuffelsen innvending når han skjønner at det er en gammel venn og ikke hans datter, selv om han kanskje ikke trodde, kanskje ikke turde håpe på.

Å være syk i Norge i dag er ikke enkelt, å bli plassert med de som er eldre blir naturlig nok en belastning. Midt opp i ulykker, budsjetter og to-mannsrom møter vi (spesielt) en sykepleier. En av disse som jobber uttrettelig for at menneskene rundt seg skal ha verdige forhold. Så om ikke norske pleiehjem og kanskje norsk helsevesen er rosenrødt beskrevet, føler jeg litt at Steen hyller alle disse som hver dag gjør en utrolig viktig jobb.

Janicke på bloggen Jeg leser er likte også Balanse – og nevner blant annet de fine skildringene fra Oslo.
——–
Boka er kjøpt selv.

Rolig søndagskveld med Mitford

2014-03-30 20.05.02

Omslag som gjør meg glad!

Pysjbukse, kakerester etter dagens feiring av husets 1-åring og Mitford – kan det bli bedre? Jeg har dilla på Austen, Wharton og Mitford i disse dager. Alle skrev de skarpe romaner om samfunnene de levde i. Mye har forandret seg fra Austen til Mitford via Wharton, men likevel er nøkkelordene forbausende ofte penger og være på riktig sted med de riktige folkene.

Jeg tror det blir en rolig uke her på bloggen, når ny måned starter begynner jeg å jobbe igjen. Jeg har en haug av leste bøker liggende som jeg håper å få skrevet om etter hvert som jeg kommer inn hverdagstralten. Jeg nevner novellesamlingen Utid av Kristin Lind, Historien om huset ved sjøen av Elisabeth Gifford, Balanse av Thorvald Steen, Høyt henger de av Lene Lauritsen Kjølner og to krimromaner om kuleste Phryne Fisher.

God leseuke til dere alle!

Samlesing Bokbloggerprisen 2013: Fugletribunalet av Agnes Ravatn

En av de tre romanene som er nominert til Bokbloggerprisen 2013 er Fugletribunalet av Agnes Ravatn. Boka har jevnt over fått svært gode omtaler og flere priser, men jeg må innrømme at jeg ikke ble hverken fenget eller overbevis – og dette blir en særdeles kort omtale.

fugletribunalet

Omslaget – det likte jeg!

Vi møter Allis, NRK-kjendisen som etter en (sex-)skandale har flyktet fra Oslo og ut på landet, hvor hun tar seg jobb hos Bagge. Bagge har en kone som ikke er der, fysisk i alle fall, og lukker seg inne på kontoret sitt hele dagen. Allis blir dratt mot Bagge, men hva skjuler han egentlig?

Ravatn har et stilsikker språk, gjenkjennelig og flytende. Utfordringen min er at jeg ikke tror på det hele, de to personene lever litt utenfor resten av samfunnet, men klarer ikke å skape (for meg) et realistisk miljø. Jeg fullførte boka, men det ble pliktlesing. Jeg tenker det er en bok jeg skulle gjerne ha likt, men vi manglet kjemi Fugletribunalet og jeg.

Jeg synes det er spennende at vi bokbloggere kan finne ei bok så forskjellig. Noen bloggere har heller ikke likt boka. Lattermild som skriver…Jeg bryr meg ikke om plottet. Allis-schmallis. Lever hun lykkelig alle sine dager eller går hun fullstendig under? Bagge-schmagge. Er han patologisk drapsmann eller en i bunnen god, men plaget sjel? Det er meg i grunnen revnende likegyldig. Og hvorfor er det det?

De fleste er dog positive, som Silje på Siljes skriblerier…. Det er kanskje rart at en roman som gir meg så mange ubehagelige følelser skal ende opp med å bli en stor favoritt, men jeg tror det nettopp er  dette ubehagelige og foruroligende som gjorde at jeg likte den så godt. Historien og stemningen som kryper opp av sidene klistret seg fast i meg og ble værende i meg lenge. Det samme ble Allis og Bagge, og jeg synes at Agnes Ravatn skildrer møtet mellom disse to menneskene som begge har valgt å trekke seg vekk fra sine tidligere liv på en svært god og innsiktsfull måte.

Flere lenker til omtaler finner dere her.
——
Boka er lånt på biblioteket.

The Old Maid av Edith Wharton

the old maidJeg har akkurat hørt ferdig den korte, men intense The Old Maid av Edith Wharton og det eneste jeg klarer å si er  – for en forfatter hun var! Wow! På knappe tre timer får vi høre historien om tre kvinner og deres valg. Samtidig er det en skildring av New Yorks ypperste sosietet i 1850-årene. Tid og sted spiller forøvrig ingen større rolle, sosieteter er ofte like vill jeg tro.Nå skal jeg høre mer av Edith Wharton, jeg er redd Jane Austen har fått seg en konkurrent når det gjelder strålende høreopplevelser denne våren.

Barnemandag: Gledelig nyhet! Bukkene Bruse vender tilbake

For tidligere barnemandager – se her.

Bukkene Bruse vender tilbake
Hurra! I mai år kommer oppfølgeren til den superpopulære Bukkene Bruse på badeland, ei bok som har tatt de aller fleste barn fra tre år og oppover med storm. Boka heter Bukkene Bruse vender tilbake og Cappelen Damm skriver følgende om hva vi har å se frem til:

bukkene bruse vender tilbakeDet har gått en stund siden sist, og bukkene lurer på hva de skal gjøre i sommerferien. De to minste vil til utlandet, men det er for dyrt, sier den største bukken. Han vil at de skal dra på setra som de gjorde før. Meget motvillig blir de to andre med. Men det har skjedd store forandringer. Trollet er borte og setra med de gode rømmevaflene er stengt. Det viser seg at trollet er kommet på aldershjem og bukkene bestemmer seg for å besøke ham der.

Bak Bukkene Bruse-suksessen står Bjørn F. Rørvik og Gry Moursund, sistnevnte står for illuastrasjonene. Gry Moursund har laget flere billedbøker, blant annet Pinnsvinmamma  som har stått i bokhylla vår ei stund. Kari Saanum har skrevet teksten.

pinnsvinmammaNinni og mamma’n har bygget hytte i hagen, men nå er moren sliten og vil slappe av. Ninni har ingen planer om ro og irriterer moren. Det ender med en krangel hvor Ninni klipper av morens hår og når moren våkner opp blir hun forvandlet til et pinnsvin! Hvordan skal Ninni få mamma’n sin tilbake? En historie med masse utfordringer for Ninni som igjen gir mange momenter til refleksjon under høytlesingen. Historien er herlig fortalt med collage-illuastrasjoner. Og ja, jeg er ganske sikker på at ingen som leser denne historien klipper håret til mødrene sine, seg selv derimot, det er en annen historie….

susiPå et salg for litt siden kom jeg over Gry Moursunds bok fra 2008 Hipp hurra for selveste Susi. Stilen kjenner vi igjen fra Bukkene Bruse, men her møter vi Susi som har bursdag. Gjestene kommer og kaker spises, men tante Anna kommer ikke. Etter at alle har lagt seg så sniker Susi seg bort til tanten for å finne ut hvorfor hun ikke kom. Hun hadde fått feber tidligere på dagen og hadde blitt forvandlet til en flue! Og hun hadde vært i bursdagen – som flue på veggen. En herlig historie om bursdager, det er ikke til å komme fra at det er et populært tema for tre- og fire-åringer. Her får fantasien fri utfoldelse samtidig som barn blir introdusert til uttrykket flue på veggen.

Mansfield Park av Jane Austen

Jeg har lyttet meg gjennom nesten 15 timer med romanen Mansfield Park av Jane Austen. Som alltid er det en leseglede å tilbringe tid med Austen sine verk, men jeg må innrømme jeg ikke er helt overbevist om at jeg forstår hva og hvor hun ville med historien om Fanny Price.

mansfield park

Denne engelske lydbokutgaven er lest av Frances Barber. Jeg likte innlevelsen, men personene var veldig karikerte. Av klassikere som dette finnes det alltid flere alternativer så sjekk om du eventuelt skal kjøpe lydfila på audible.co.uk

Ti år gammel blir Fanny Price sendt til tanten og onkelen for å bo der. Lady Bertram, Fannys tante, har gjort et betraktelig bedre giftemål enn søsteren og tar nå til seg Fanny for å hjelpe. På Mansfield Park bor Fanny sammen med Lady Bertram og Sir Thomas og deres fire barn som alle er eldre enn henne. De er ikke direkte slemme mot Fanny, men de passer på at hun alltid vet at hun ikke er en av dem. Den yngste broren i familien Edmund er den som tar seg av henne og deres vennskap er bokas røde tråd.

Åtte år senere er hele familien opptatt av giftemål og det sosiale liv, men Fanny har allerede skjønt at for henne finnes det bare en mann og det er søskenbarnet Edmund. Dessverre er han mest interessert i Mary Crawford som er på besøk i nabolaget.

Jeg stopper der. Mansfield Park er en innholdsrik roman, det skjer mye hele veien. Selv om rød tråd er Fanny og hennes følelser for Edmund, synes jeg at det er noen episoder og dialoger og noen av karakterene som er høydepunktene i boka, ikke boka eller historien i sin helthet.

Mrs. Norris er Lady Betrams søster og dermed også Fannys tante. Hun er nært knyttet til familien Betram og har mer enn et ord med i husholdningen. Hun er spiss, egoistisk (selv om hun mener hun aldri gjør noe for seg selv) og har svært bestemte meninger om Fannys oppdragelse og oppførsel. I hennes øyne må Fanny være svært takknemlig for at hun i det hele tatt får puste den samme luften som Betramsfamilien. Mrs. Norris søster er altså den pene, men svært bedagelige anlagte Lady Bertram. Hun er kun interessert i velstående og vakre mennesker og gjør som mannen eller søstren sier. Når Fanny utover i boka blir kurtisert av Mary Crawfords bror kommer hun med uttalelsen «what a beautiful familiy we are». Ja, for sannelig var ikke Fanny vakker også, det måtte bare en velstående beiler til for at de skulle se det. Mary Crawford er selve motstykket til den uskyldige Fanny. Samtidig ser vi at det bor mer i Fanny enn vi kanskje ville ha trodd, hun hadde mot til å si nei Henry Crawford flere ganger. Hun ser hans negative sider, mens de andre ser kun sjarmen og pengene.

Romanen viser så godt hvordan de privilegerte jobbet kontinuerlig med å holde de under seg på plass. Det både var og sikkert er hardt arbeid å utmerke seg sosialt. Mansfield Park viser så godt at det ikke alltid var lidenskap og kjærlighet som veide tyngst når giftemål skulle inngås, penger og posisjoner var også tunge faktorer. Fannys mor giftet seg hverken til den ene eller andre p’en og hennes liv ble ikke enkelt får vi vite.

Neste roman i Jane Austen-prosjektet mitt tror jeg må bli Emma. Jeg hadde tenkt å lese den, men jeg merker at romanene fungerer veldig godt i lydbokformat. Jeg koser meg godt med den ironiske stilen, karikerte personene og relasjonene.
——-
Lydboka er kjøpt selv.