Korte omtaler av «Kom hjem» og «The Silkworm»

Jeg leser i varmen og her to korte omtaler av bøker som er slukt i sommervarmen.

kiblerJeg vet ikke helt hvorfor jeg endte opp med å lese Julie Kiblers roman Kom hjem. Mulig jeg ble lokket av blurben om de som likte Barnepiken vil bli trollbundet a denne. Jeg likte The Help som den heter på engelsk, jeg finner den norske oversettelsen forstyrrende snever, men Kom hjem synes jeg ble hakket for forutsigbar. Den føyer seg inn i rekken av bøker hvor to generasjoner av nå-tidskvinner skal finne ut av fortiden, sånn cirka. Variasjonene er der, men denne gangen er det snart 90 år gamle Isabelle som ber sin unge frisør om å bli med på en reise. Underveis tilbake til Isabelles barndomsby får vi høre en dramatisk historie om ulykkelig kjærlighet i USA på 40-tallet.

Historien som om den unge Isabelle er sterk og vakker, kjærligheten er vakker, men for meg blir denne nå-tidshistorien for vanskelig å svelge. Hvorfor ventet Isabelle så lenge med å ta denne reisen?

Underveis i lesingen tok meg selv i fundere ganske mye på karakterene. Jeg måinnrømme at jeg synes hovedpersoner i denne typen romaner ofte blir litt forutsigbare, rett og slett litt for politiske korrekte. Det er nesten som de ser fortiden men nåtidens øyne. Og hvorfor er mødrene portrettert så uspiselige – er det en tradisjon fra Jane Austens romaner?

the silkwormThe Silkworm vet jeg hvorfor jeg leste. Helt siden jeg leste Robert Galbraiths første roman Når gjøken galer har jeg ventet på fortsettelsen på denne krimserien. Serien om privatsetterforskeren Cormoran Strike er J.K. Rowlings krimserie som hun altså skriver under navnet Robert Galbraith. Jeg ble ganske begeistret for den første boken og The Silkworm som kom nå i sommer fortsetter i samme stil.

Cormoran Strike og hans assistent Robin må etterforske et groteskt mord på en forfatter – og dermed blir en hel bokbransje satt under lupen. Vi møter de alle i en eller annen for for bekledning. Alt fra de som skriver godt og aldri får solgt noe, de selvpubliserte, one-hit-wonders-forfatterne og de som pøser på med sex i en fantastisk verden. Det er kanskje bare en forfatter av J.K. Rowllings kaliber som kan gjøre noe sånt uten at det blir for syrlig?

Jeg kunne ha kopiert min omtale av den første boka – for det jeg skrev der gjelder denne også. Galbraith er best på omgivelser, miljø og karakterer. Cormoran og Robin er så levende og spenningen mellom disse personene gir boken den ekstra dimensjonen den trenger. Dessverre synes jeg den er i det lengste laget, men heldigvis var ikke alle dialogene like lange denne gangen. Som alltid med krimserier – start med begynnelsen om du er interessert. Den første boka er kommet ut på norsk, mens bok nummer to er kun å få tak i på engelsk per i dag.
——-
Begge bøkene er kjøpt selv.

 

Sense and Sensibility av Jane Austen

sense og sensibilityFor 15 år siden avskrev jeg Sense and Sensibility som Jane Austen kjedeligste roman. Enten var jeg i svime på tiden eller så har jeg endret syn på hva som er kjedelig. For Sense and Sensibility er langt fra kjedelig, den er humoristisk og spinner rundt det evige spørsmålet om man skal velge (partner) ut fra fornuft eller følelser.

Søstrene Elinor, Marianne og Margerete blir sammen med moren, Mrs Dashwood, tvunget til å forlate sitt hjem da faren dør og broren tar over Norland Park. De flytter til et lite hus i Devonshire hvor de snart blir blir kjent med flere som bor i området, blant annet Colonel Brandon som får et godt øye til Marianne. Elinor savner brorens svoger, Edward Ferrars som hun kom godt overens med i den siste tiden på Norland Park. Marianne derimot blir ganske fort trukket mot den kjekke Willougby som dukker opp for besøke sin eldre tante som bor ikke langt fra jentene.

Fornuft eller følelser?

Er ikke det et evig spørsmål?

Søstrene Elinor og Marianne er svært forskjellig, Marianne er åpen, følsom og med et kreativt sinn. Elinor er mer vaktsom, praktisk,  følelsene er ikke like tydelig selv for de som står henne nærmest. Heldigvis, både for Elinor og Marianne er ikke valgene like svart/hvitt.

Det trenger kanskje ikke å være enten eller?

Heldigvis ikke og det viser Jane Austen godt med slutten på sin bok. Selv en romantisk sjel som Marianne kan velge med fornuft og likevel ende opp med varme følelser. Eller kanskje er det en person som legger fra seg ungdommens naïvitet Austen skildrer?

Sense and Sensibility har flere episoder som jeg vil kalle episke. Ganske tidlig i boka er det en samtale mellom jentenes bror og hans frue, hvor de diskuterer hvor mye jentene og moren skal få å leve for. Hadde det vært et teaterstykke kunne akten hatt undertittelen «Grådighet satt i system».

Forviklinger måtte det ha vært mye av tidligere – spesielt når ting ikke kunne sies rett ut. I en liten periode tror Mrs Jennings (er det ikke?) at Elinor er forlovet med Colonel Brandon, Elinor og Mrs Jennings holder en lengre samtale hvor de snakker om helt forskjellige ting. Jeg ble rent fnisete, jeg må innrømme at Sense and Sensibility overrasket.
——–
Lydboka er kjøpt selv.

Formødrene i Hekla myter

Formødrene mine
fødde barn på jordgolv slik sklei livet ut av dei, mjukt som kalvetunger
til ventande kvinnehender
Forfedrane var ingen stad å sjå
de såg berre formødrene
heile, reine, faste i skinnet
med magane snørt under stakken
Ungen fekk de levert
på kneet etter kveldsmat
vaska, uten spor av nyspunne liv

Seinare såg formødrene storvaksne karar sitja, forstumma av alder
i kommunale sofagrupper, pakka inn i pledd, som barn

Formødrene mine
gløymde smerta, la det vonde vekk
i skuffa saman med hekletøyet
tok det berre fram på sine gamle dagar
mønstra det, nikka
før dei la alt saman pent på plass

Utdrag fra diktsamlingen Hekla myter som er skrevet av Eli Fossdal Vaage som jeg har lest denne uken. Diktsamlingen har jeg mottatt som leseeksemplar. Mer kommer, men nå skal jeg tilbringe kvelden i sofaen med Cormoran Strike og Robin Ellacott.

Raven Girl av Audrey Niffenegger

ravengirlAudrey Niffenegger er mest kjent for romanene A Time Traveler’s Wife og Her Fearful Symmetry. Hun har også gitt flere illustrerte bøker og i 2013 kom Raven Girl. Utgangspunktet var at Niffenegger ble spurt om å skrive et moderne eventyr for Royal Opera House Ballet – og Raven Girl ble utfallet.

Boka er på underkant av 80 sider og for de som har behov for en kategori så vil kanskje illustrert kortroman være riktig. Jeg må innrømme at jeg liker veldig godt forfattere som uttrykker seg i forskjellige sjangre, en god historie kan fortelles på mange måter.

Once there was a Postman who fell in love with a Raven.

Allerede i den første setningen viser Niffenegger at dette er en historie som kan romme mye. Tid og for så vidt sted er ikke viktig, men omgivelsene blir godt beskrevet. En postmann forelsker seg i en skadet ravn og tar henne med hjem hvor hun trives godt. Selv da hun er frisk nok til å fly velger hun å være hos sin postmann. De får et godt liv sammen og etter hvert får de et barn. Barnet vokser opp som en jente, hun har armer i stedet for vinger, men veier ingenting.

Det er lite tekst på hver side og hver setning rommer like mye det som ikke blir sagt. Raven Girl er en velskreven roman, men jeg synes den mangler det lille ekstra i språket for å være en perle. Det rommer derimot ingen tvil om at Niffenegger er en god forteller, både språklig og visuelt. Illustrasjonene er enkle. Den grå/grønne fargebruken skaper en mørk undertone, understreket av de litt dystre og markerte personene. Ekstra uttrykksfullt blir det når hun bruker en rød strek som bildet på forsiden som er hentet fra boken.

Raven Girl er tematisk veldig lik Lisa Aisatos vakre billedbok Fugl som også kom ut i 2013. Å ikke høre hjemme og lengte etter noe man faktisk ikke er er sentralt i begge disse bøkene. Den store forskjellen er tilnærmingen, Raven Girl er skrevet for et voksent publikum og blander også inn teknologiens bidrag til å kunne gjøre kroppslige endringer. Jeg ble overrasket over nettopp denne endringen i boka, men samtidig var det den delen jeg likte best da den ga rom tanker på hvor grensen går.

Ekteskapet mellom postmannen og ravnen fungerer godt, men deres barn blir hverken eller. Hun vokser opp blant menneskene og arver deres kultur, men føler seg aldri hjemme.

Hva er det med fuglene som gjør at vi mennesker ser på disse skapningene som et symbol for frihet? Fri som fuglen heter det, er det vingene vi så gjerne skulle ha hatt?

——–
Boka er kjøpt selv.

The Spy Who Came in From the Co-op – Melita Norwood and the ending of Cold War espionage

Jeg har leste den britiske dokumentaren The Spy Who Came in From the Co-op – Melita Norwood and the ending of Cold War espionage av David Burke. Dokumentaren kom ut i 2008 og er en del av en serie bøker om historien til britisk etterretningstjeneste. Boka er på 175 sider om man ser bort referanser m.m. Jeg gjør noe jeg ikke liker å gjøre, nemlig limer inn omtalen fra forlaget….

the spyOn September 11th 1999 The Times newspaper carried the front page article «Revealed: the quiet woman who betrayed Britain for 40 years. The spy who came in from the Co-op.» Melita Norwood, the last of the atomic spies, had finally been run to ground, but at 87 she was deemed too old to prosecute. Her crime: the shortening of the Soviet Union’s atomic bomb project by up to 5 years. At a time when the world faces fresh dilemmas caused by the proliferation of nuclear weapons, this is the remarkable story of a much earlier drama. After the atomic bomb strikes on Hiroshima and Nagasaki in August 1945, British and American intelligence estimated the earliest date for the production of a Soviet bomb to be 1953. In fact, the Soviet Union went nuclear in 1948, and tested an atomic bomb in 1949. The Soviet Union’s bomb coincided with the onset of The Cold War, and threatened humankind with extinction. Melita Norwood was a member of one of those communist spy networks in America and Britain, who by guaranteeing those weapons of mass destruction threw down a challenge to America as sole superpower in the post-Second World War era. This fascinating book sets her in the context of the times, and uses her as a prism and focus through which to investigate the whole milieu.

Hvor på resten av omtalen vil bestå av punkter, for det var noe jeg savnet da jeg leste boka….

  • Historikeren David Burke kjente allerede Melita Norwood da hun i 1999 ble avslørt som sovjetisk spion. Burke var den eneste personen Norwood fortalte sin historie til, tross store summer som ble tilbudt fra aviser og tv-kanaler.
  • Burke har derfor hatt god tilgang til den kanskje viktigste kilden, men makter ikke å personifisere historien. Hvorfor ble hun ikke spurt mer inngående hvorfor hun forrådte sitt eget land? Angret hun? Tenkte hun på konsekvensene?
  • Historien om Norwood fungerer i beste fall som en slags rød råd gjennom hele boka som i bunn grunn handler mest om de aller første sovjetiske spionene i England før, under og etter 1. verdenskrig, samt en etterretningstjeneste som var i startfasen og gjorde flere dårlige prioriteringer. Noe som i det hele får meg til å lure på om jeg mistforstår undertittelen på boka.
  • Burkes fagfelt var opprinnelig revolusjonære russere som hadde flyktet fra tsarveldet og dette vier han stor plass til i store deler av dokumentaren. Det er interessant, men jeg ventet mest på Norwoods historie.
  • Da den endelig kom var det kort prosess, her var det ingen detaljer, ingen beskrivelser.
  • Saklig kan være tørt, men Burke klarer å holde på meg som leser gjennom hele boken. Det er ikke bare fordi jeg hele tiden ventet på Norwoods historie, men også fordi det var mye nytt og mange fascinerende personer.
  • Vi blir introdusert for en rekke personer og hendelser. Dette er spennende, men personene som blir omtalt blir som brikker i et spill og lite menneskelige.
  • Kort oppsummert, god bok som jeg hadde helt andre forventninger til.

———
Boka er kjøpt selv.

 

De usynlige av Roy Jacobsen

karinleser:

I forbindelse med at en del bokbloggere i Norge i år skal dele ut vår første Bokbloggprisen i september så kjører jeg reprise på de nominerte som jeg skrev om i 2013. Først ute er en av mine favoritter som er Roy Jacobsens roman De usynlige.

Originally posted on Hysj! Lesing pågår:

Har jeg sagt at jeg synes den første delen av Seierherrene av Roy Jacobsen er noe av det beste jeg har lest i norsk litteratur? Nei, jeg har kanskje ikke det. Det er noen år siden den ble lest. Men den er det, helt til Marta flytter til Oslo og jeg synes den blir nok en Osloroman. Jeg ble derfor så glad, så glad da nyhetene om at årets roman av  Jacobsen er lagt til det kystmiljøet jeg likte så godt i Seierherrene.

de usynligeFallhøyden var derfor stor.

I De usynlige møter vi Ingrid som vokser opp på en øy langs Helgelandskysten. Ikke en øy som med ett par hundre innbyggere, nei på den lille øya  Barrøy bor Ingrids far Hans, moren Maria i tillegg til den ugifte tanten Barbro og bestefaren hainn gamle Martin. De har ikke mye, men de klarer seg, først og fremst fordi Hans hvert år…

View original 485 more words

Are You There God? It’s Me, Margaret av Judy Blume

Ungdomsklassiker fra 70-tallet som fortsatt er aktuell!

are you there godI 1970 kom forfatteren Judy Blume ut med ungdomsboken Are You There God? It’s Me, Margaret. Boka har stått på min leseliste lenge i forbindelse med leseprosjektet mitt som går ut på å lese klassisk barnelitteratur. Boka kommer stadig ut i nye opplag og har et tema alltid vil engasjere.

Margaret er nesten tolv da foreldrene bestemmer seg for å flytte ut av New York og til en forstad. Margaret er usikker på om det er fordi faren har lyst til å ha en plen å klippe, eller fordi moren trenger mer plass til sine kunstprosjekter eller om de begge hadde behov for å komme seg vekk fra Margaret sin farmor. Margaret får fort venner, men en ting skiller Margaret fra de andre barna i nabolaget. Hun er hverken kristen eller jødisk. Faren som kom fra et jødisk hjem og moren som kom fra et konservativt kristent hjem måtte rømme for å gifte seg og lar Margaret vokse opp uten religion. Den skal hun selv få velge når hun blir voksen.

«But if  you aren’t any religion, how are you going to know if you should join the Y or the Jewish Community Center?» Janie asked.

Tro- og identitetsutfordringen konkretiseres altså i hvilken fritidsklubb Margaret skal tilhøre. For vennene spiller det ingen rolle hvor Margaret tilhører, men i deres verden hører alle hjemme enten her eller der. Margaret vokser opp i et hjem der foreldrene mener at religion er noe som man velger selv, med besteforeldrene på den andre siden som mener at religion er noe man vokser opp med.

Margaret starter selv en slags reise for å finne sin religion, i spedd jakten sin første bh, sitt første kyss og sin første fest. Boka engasjerer og den engasjerer meg som forelder også. I dag ville ikke Margaret ha vært alene (i alle fall om hun hadde vokst opp i Norge), jeg har inntrykk av at flere og flere ikke vil ta valget om tro for barna. Men er det alltid riktig å ikke ta valg på vegne av barna? Boka gir naturligvis ingen svar, men gir et godt utgangspunkt for å tenke videre.

Engasjerende, undrende og litt fnisende, denne boka spiller på mange følelser. Språket er lett og konkret, her er ingen overflødige ord. Boka er på 150 sider med relativt stor skrift, kanskje en ypperlig bok for de som skal lese sin første bok på engelsk?

Anbefales!
——
Boka er kjøpt selv.

Sommeroverfart av Truman Capote – mørk sommerlesning

«Du er et mysterium, vennen min,» så moren hennes, og Grady smilte overbærende der hun satt på den andre siden av bordet og stirret gjennom en borddekorasjon med roser og bregner: Jo, jeg er et mysterium, og hun likte å tenke det.

Slik starter Truman Capotes roman som veldig få visste var skrevet. Manuskriptet ble funnet i en boks med gjenstander som på et tidspunkt hadde blitt tatt fra en leilighet som Capote hadde disponert, men ikke returnert til. Boken kom derfor ut første gang i 2006 på engelsk under navnet Summer Crossing og på norsk året etter. Truman Capote selv døde i 1984.

sommeroverfartGrady er den unge rikmannsdatteren som bestemmer seg for å bli bærende i New York over en sommer på begynnelsen av 50-tallet. Foreldrene skal til Paris sammen med storesøsteren som er gift. Grady vil være i New York, hun har møtt en ung, jødisk mann med navnet Clyde som jobber på en parkeringsplass.

Grady er ikke en uskyldig pike, hun vet hva hun vil ha og hvordan hun skal få det. Hun er bortskjemt og til en viss grad beskyttet av sin overklasseoppvekst. Samtidig er hun ikke redd før det mørke, hun trekkes mot det hun ikke kjenner, kanskje fordi hun tror hun har kontroll over hva som vil skje?

New York er varm og klam om sommeren, men i Sommeroverfart er det ikke bare luften som er dirrende. Capote beskriver to ensomme mennesker som begge to liker å stå på kanten. Det som er varmt over en periode går ofte over til å bli klamt, det blir også forholdet mellom Grady og Clyde.

Capotes beskrivelser av New Yorsk ulike nabolag – i en overført betydning – er god, men så stopper min innlevelse i romanen med Grady. Er hun et produkt av for mye tid og for mye penger, eller bærer hun på noe mørkere? Jeg forstår ikke hvor hun gjør det hun gjør, men det er kanskje slik at hun ikke tar noen valg, men bare glir med?

Det er en viss tetthet i språket som gjør at den er fin å lese, men samtidig også litt tung. Jeg er usikker på det er den norske oversettelsen som gjør at den er litt tung å lese, eller om det er originalen. Det står at manuskriptet ikke er bearbeidet før utgivelse.
————-
Boka er kjøpt selv.

Sjarmerende om bøker?

Sjarmerende bokbutikker kan være en god ingrediens i romaner som skal underholde. I de siste ukene så jeg lest to romaner som overrasket meg. Herr Fikrys litterære liv hadde jeg nesten bestemt meg for å ikke like, jeg leste den med lupe og ble positivt overrasket. Den svenske suksessen Läsarna i Broken Wheel rekommmenderer var jeg sikker på jeg skulle like – og ble skuffet.

Läsarna i Broken Wheel rekommenderar

broken wheelSvenske Katarina Bivals debut har blitt en stor suksess og har blitt oversatt til flere språk. Selv leste jeg den på svensk. Sara er 28 år og har jobbet mange år i bokhandel. Nå er hun dratt til USA for å møte ei brevvenninen Amy som er langt eldre enn henne. Fremme i Amys lille by Broken Wheel finner hun ut at Amy er død, men hennes venner vil gjerne at Sara skal bli. Hun blir boende i Amy sitt hus og etter hvert finner hun ut at hun skal åpne en liten bokhandel for å selge Amys bøker.

Jeg synes språket var omstendig og slet med å komme meg inn i boka. For mange forklaringer gjorde at det var litt vanskelig å få noe driv lesingen, og jeg synes det lille som var av handling forsvant litt i alle ordene. Noen av de amerikanske karakterene i den lille byen virket veldig påtatte og lite troverdig.

Når det er sagt – litterære referanser, gode boktips og originale måter å kategorisere bøker på er aldri feil. Jeg tror boken vil være et ypperlig utgangspunkt i en film, jeg vil faktisk bli overrasket om denne ikke blir filmatisert i den nærmeste tiden. Med riktige skuespillerne kunne den ha blitt en veldig bra film, noe av den komiske slutten synes jeg kanskje egner seg best på skjerm. Andre bloggere har forøvrig vært mer positive, les Tines omtale eller omtalen på Bøker & bokhyller.

Herr Fikrys litterære liv

herr fikrysAmerikanske Gabrielle Zevin har flere bøker bak seg men Herr Fikrys litterære liv er den første som er oversatt til norsk. Boken kommer på norsk i september og jeg fikk tilsendt et lese-eksemplar uoppfordret av forlaget. Jeg blir alltid litt skeptisk når uttalelser som «den perfekte boken for alle bokelskere» lyser mot meg. Men jeg hadde behov for å lese noe enkelt og bestemt meg for å prøve denne.

På ei lita øya sitter en bokhandel og synes synd i seg selv. A.J. Fikry mistet sin kone i en ulykke og nå er han hverken interessert i bokhandelen sin eller seg selv. Amelia kommer til Fikrys bokhandel for å presentere listen over nye titler på forlaget hun representerer, men møtet ender ikke særlig bra. Like etter dette så blir Fikry frastjålet en verdifull bok og han finner en to-åring som moren har forlatt i bokhandelen.

Boken er strødd med elegante, litterære referanser og små anekdoter om noveller. Ikke alle bøkene det referes til er kjente for meg og jeg ble sannelig nysgjerrig på flere av de som ble nevnt. Lesetips tas i mot overalt, jeg er ikke kresen sånn.

Vi følger flere av karakterne i romanen over en lengre periode. Forfatteren forteller aldri for mye, jeg kjenner at jeg alltid vil ha mer når forfatteren går videre. Jeg synes Amelia forsvinner litt utover boken og det synes jeg boken taper litt på.

Språket er ledig, dette er en slukebok. Forfatteren er god på å få frem stemningen mellom personene i dialogene. Dialogene er vittige – og av til litt absurde. Selv om vi blir kjent med en rekke karakterer og boka ikke er særlig lang så føles karakterene troverdig. Jeg har tenkt litt på hvorfor jeg ble så engasjert og jeg tror det henger sammen med fortelleren. Det er en slags all-vitende fortellerstemme som ikke tar særlig plass men klarer å veksle mellom historier og karakterer fort og elegant. Jeg var oppsatt på å ikke like denne boka, men da jeg hadde lest den ferdig hadde jeg lyst til å starte på nytt igjen.
——–
Läsarna i Broken Wheels rekommenderar har jeg kjøpt selv, mens Herr Fikrys litterære liv har jeg fått fra forlaget.