Det uimotståelige blåbærbakeriet av Mary Simses

Forutsigbart, men utrolig sjarmerende!

Ellens mormor hadde et siste ønske, hun ville at Ellen skulle levere for henne. Brevet er stilet til mormorens ungdomskjæreste, Chet, som når har flyttet tilbake til byen hvor de begge to vokste opp.

Ellen tar derfor et par dager fri fra sitt travle liv i New York og drar til Maine, og den lille byen Beacon. Hennes inntog i byen blir dramatisk. Ellen er en ivrig hobbyfotograf og for å ta noen bilder går hun utpå en brygge som egentlig er sperret. Hun faller i vannet, blir tatt av strømmen og blir reddet av en snekker fra stedet. I virrvarret av forvirrende følelser som dukker opp etter redningen, strengt tatt var den i følge Ellen helt unødvendig, gir Ellen redningsmannen et kyss. Et bilde av kysset havner i lokalavisa neste dag og Ellen får etter hvert tilnavnet Svømmejenta.

Hjemme i New York venter Hayden, hennes forlovede. De skal gifte seg om tre måneder. De er (naturligvis) perfekte for hverandre – og Hayden har politiske ambisjoner. Men etter en dag eller to i Beacon kjenner Ellen at det er noe som ikke stemmer, er det bryllupsnerver hun har? I tillegg viser det seg at det er vanskeligere å få tak i mormorens kjæreste enn tidligere antatt…

Du kjenner historien. Om du ikke har lest den så har du i alle fall sett den på film. Som leser skjønner man hvor det bærer hen etter første kapitlet. Men det er helt greit, for reisen til siste kapittel er utrolig sjarmerende. Alle de kjente ingrediensene er med i denne boka når det gjelder handling, en forlovede som plutselig står på døra, forvirring rundt identiteter, you name it, it got it.

En av grunnene til at jeg synes boka er en boblende lesefest er at jeg blir engasjert i historien, jeg blir (for å selv bruke en klisje) sugd inn i historien og jeg har lyst til å dra til Maine selv. Jeg skjønner hvorfor Ellen blir forvirret og selv om personene selv er litt for perfekte for min smak, så har de i det minste noen menneskelige feil. Forfatteren skal også for at det er massevis av lun humor, jeg satt og smålo under hele lesingen, spesielt av Hayden.

Det er lett ja, og det er forutsigbart, men du så herlig det er med sjarmbomber!

Det uimotståelige blåbærbakeriet er skrevet av Mary Simses som debuterer med denne boka. Jeg leser gjerne mer fra den kanten.

Les også omtale av boka på  Beathes bokhylle.
———
Omtalen er basert på et leseeksemplar som jeg selv tok iniativ til få.

Biografisirkelen: Fortellingen om Michael Jackson – og hvordan et innlegg om ei bok blir til et innlegg om meg selv

For en måned siden:
- Jeg skal lese en biografi om noen innen populærmusikk… Jeg vet ikke engang hvem som er populære. Tror du jeg kan skrive om Alf Prøysen?
- Nei.
- Men hvordan skal jeg finne en biografi om noen.. musikere… liksom?
- Sjekk Amazon, de har sikkert en liste hvor du kan finne noe.

To uker siden:
Jeg somler meg endelig inn på Amazon og finner bestselgere. De fleste jeg finner er rockete, popete eller ukjente for meg. Mest det siste. Jeg finner en biografi om Madonna som er den eneste kule artisten jeg vet om og sender lenken til samboeren min og ber han kjøpe den til Kindlen.

En uke siden:
Jeg finner Kindlen, men må legge den til lading.

Mandag denne uken:
Jeg har i iveren etter å style leiligheten mest mulig til fotografering ryddet bort Kindlen og nå finner jeg den ikke igjen.

Tirsdag denne uken:
Kindlen er fortsatt savnet. Jeg bestemmer meg for å ikke stresse og hoppe over lesesirkelen for denne gang. Jeg er jo strengt tatt ikke interessert i populær musikk.

Onsdag denne uken:
Jeg dasser rundt på vårt lokale på bibliotek da jeg kommer over en utstilling med bøker i serien Fortellingen om… Nysgjerrig på Kagge forlags sine utgivelser, de minner meg om de biografiene i serien Historien om som foreldrene min hadde. Jeg plukker med meg boka om Michael Jackson, en artist det virker som alle jeg kjenner har hatt et spesielt forhold til. Bortsett fra meg.

Jeg husker ingen sanger av Michael Jackson. Det har ikke noe med han å gjøre, jeg husker veldig få navn på sanger og artister, og koblingen mellom hvem som synger hva kan jeg glemme. Onde tunger vil ha det til at jeg heller ikke husker noen sangtekster, men det er helt feil. Jeg kan en*.

Jeg liker musikk, men jeg deler musikken jeg hører inn i tre kategorier. Den som kan stå å summe i bakgrunnen, den jeg kan skru opp lyden på og den jeg vil skru av. De siste årene havner mer og mer i den siste kategorien.

Jeg liker å tro at jeg kan litt om alt, litt om litteratur, litt geografi, litt økonomi… Men når det gjelder musikk har jeg bestemt meg for at det beste er å være sjarmerende blank – og det er ikke en vanskelig jobb kan jeg si.

Men, altså. Michael Jackson.

Er det blitt slik at alle husker hvor de var da de fikk høre at han var død? Jeg har inntrykk av den eldre generasjonen alle husker hvor de var da Elvis døde. Det var først da han døde at jeg skjønte hvor stor han hadde vært. Mr. Jackson, that is.

Boka, som er beregnet på nysgjerrige ungdom, er skrevet av journalisten Silje Larsen Borgan. På 100 sider fortelles historien om Michael Jackson og hans ekstraordinære liv. Jeg var spent på språket, men ble positivt overrasket. Borgan har tatt utgangspunkt i Peter Pan, han som aldri ville bli voksen, og jeg likte denne metaforen. Det kan være vanskelig å skrive godt når man kun skal komme med de store linjene i en biografi. Men teksten blir aldri kjedelig, aldri oppramsende eller referende.

Alle historiene vi hører om Michael Jackson er med på å skape et sammensatt bilde av personen ganske få kjente personlig. En slave for musikken, en leken Peter Pan. En raring, og en konge. En nær venn, men likevel fjern fra våre liv.

Noe særlig nytt føler jeg ikke at boka kommer med, selv jeg har jo fått med meg hovedtrekkene. Jeg vil tro at den slikt sett fenger de som vokser opp i dag bedre, de som kanskje ikke kjenner bakgrunnen hans godt.

Selv etter lesingen husker jeg ikke navn på noen av hans album. Virkelig ikke. Et stykke ut i boka så lurte jeg på hvorfor hans tilnavn Prince ikke ble nevnt. Til det gikk opp for meg at Prince er en annen artist. En helt annen person faktisk.

Les om flere biografier hos Ingalill som arrangerer biografisirkelen.

——–
Boka ble lånt på biblioteket.

* Da jeg tok lappen for mange år siden kjørte jeg rundt i en blå Ford Fiesta som manglet radio. Jeg og søstrene mine måtte ordne underholdningen selv og slik kom vi på å lære oss en sang, tostemt (i teorien, tostemtheten altså). Nå husker jeg ikke hva sangen het, men den er hentet fra en musikal og starter slik “Nothing is so good it lasts eternally, perfect situations must go wrong”.

Baader-Meinhof – Historien om Røde Armé Fraksjon

For noen år siden så jeg en film om gruppen Baader-Meinhof, den tyske terroristgruppen som var aktiv fra 70-tallet og helt frem til 1998. Både filmen og boka som jeg nylig leste handler om de som startet denne gruppen og som tilslutt enten ble drept eller tok sine egne liv i fengslet.

Baader-Meinhof – Historien om Røde Armé Fraksjon er skrevet av Stefan Aust. Boka er ganske omfattende, på over 600 sider forteller han historien om menneskene som terroriserte Tyskland på 70-tallet.

Først. La deg ikke skremme av størrelsen på boka. Den er godt redigert og har korte kapitler. Historien fortelles hovedsaklig kronologisk og det er veldig lett å følge med.

“Hovedpersonene” får innledningsvis sine egne kapitler hvor deres bakgrunn blir redegjort for. Som i filmen er det en person som skiller seg ut og det er Ulrike Meinhof. I motsetnig til de fleste av andre hadde hun familie, to barn som bodde hos henne. Selv etter å ha lest boka er jeg fortsatt usikker på hva som drev henne til å forlate barna og leve under jorden på den måten de etter hvert var nødt til. Dette irrititerte meg litt under lesingen, men tilslutt gikk det opp for meg at kanskje det ikke er mulig å forklare eller å forstå.

Forfatteren Aust holder seg konkret til fakta, kildene er mange og ganske omfattende. Han forteller historien fra forskjellige sider, blant annet får vi høre hvordan politiet måtte tenke helt nytt for å prøve å få tatt terroristene.

For Alfred Klaus dannet deg seg et fullstendig nytt bilde av kriminalitet. Dette var “gjerningspersonligheter”, forskjellige fra alt hva politiet inntil da hadde hatt med å gjøre. De var intelligente og villige til å gjøre alt, uten tanke på eget liv. Dette måtte politiet innstille seg på.

Lederen i gruppen var Andreas Baader. Utfra gruppen sitt navn kunne man tro at Ulrike Meinhof også var en leder, men hun ble etter hvert skyvet over på sidelinjen. Gudrun Ensslin var den som styrte gruppen sammen med Baader. Hun og Meinhof får etter hvert et ganske dårlig forhold. Tonen mellom flere av gruppens medlemmer var ganske spesiell, her er utdrag fra et notat fra Baader til Meinhof…

Men du er naturligvis et liberalt ludder… Du vil bare frigjøre deg selv i kampen, men ikke ved å snurre rundt deg seg selv i kampen som en snurrebass. Og naturligvis lider også din produksjon under det….

Utad står de samlet, selv når Meinhof tar selvmord insisterer gruppens medlemmer på hun ble drept selv om de alle visste at hun tok sitt eget liv.

Secondly. Dette er en bok som fyller ut hullene dine. Mange av aksjonene som gruppen organiserte har jeg hørt om, men ikke alle. Dokumentaren fylte ut hullene i historiehodet mitt. Forfatteren gjør en veldig god jobb i formidle hva denne gruppen egentlig gjorde og hvordan de arbeidet og forsåvidt; tenkte. Derfor blir det også interessant å lese om Vest-Tyskland på 70-tallet og hva som bevegde seg der. Jeg synes Aust gir oss nok informasjon til at vi kan prøve å forstå gruppen, men samtidig ikke overlesser oss med beskrivelser. Alltid en vanskelig balansegang det.

Dritte. Og dessverre. Boken er aktuell i dag også. Dessverre blir ikke ordet terrorisme et ord våre barn må slå opp i ordboka for forstå. Det var ganske urovekkende å lese om parodien av en rettsak mot terroristene. Rettsaken var som et show, med aktører som alle hadde sine egne agendaer. Jeg tenker med skrekk og gru på hvor ille enn viss rettsak i Norge kunne ha vært. Når terrorister angriper et system, er det viktig at “systemet” ikke svarer svarer på terroristenes nivå. Følgende avsnitt fra et krisemøte på høyeste nivå da gruppen kidnappet Schleyer (president for den tyske arbeidsgiverforeningen) for befri de av gruppens medlemmer som var fengslet:

Som femte eller sjette taler i rekken var riksadvokat Kurt Rebmann. Han slo fast at det var en “nødstilstand som ikke lå innenfor lovens rammer”, og foreslo at fangene i Stammheim skulle skytes en etter en inntil Schleyer var blitt løslatt av kidnapperne. For å kunne gjøre dette måtte grunnloven endres. Det kunne krisestaben få ordet i løpet av noen få timer, fordi det lovgivende og utøvende ansvaret var samlet i dette utvalget.

Boka anbefales.

Les gjerne også Bokofofilias grundige omtale av boka.
——-
Denne boka fikk jeg av Lines bibliotek. Tusen takk!

Hvordan organiserer DU dine bokhyller?

Jeg er her altså, selv om det er litt stille om dagen. Jeg jobber blant med å pakke ned innholdet i bokhyllene våre. Bokhyller, ble meg fortalt, er en utfordringen når man style en leilighet før salg. Jeg ville heller sagt at det var andre utfordringer med bokhyllene våre, for eksempel at vi har for få. Nåja, noen få bøker i de nederste hyllene kunne vi beholde. Om de var fargekoordinert med resten av stua…

Ellers tenker jeg masse på bokhyllene jeg skal ha i det nye huset. Endelig skal jeg få samlet hele boksamlingen min. Mye av det som jeg har fått og kjøpt før jeg flytta til Oslo for noen år siden står hjemme hos foreldrene. Jeg mistenker at de også er glad for at samlingen nå skal forenes.

Jeg funderer ganske mye på hvordan jeg organisere hyllene. Skal norske og engelske bøker blandes? Pocket og innbundne bøker, skal disse også stå sammen når de er av samme forfatter? Hva når samme forfatter har skrevet både romaner og sakprosa? Skal man ha egne hyller for krim? Eller skal forfattere kategoriseres etter land?

Jeg er usikker og lurer derfor på følgende – hvordan har du organisert dine bokhyller?

Hvordan vi har det nå har ikke akkurat vært noe eksempel, her bøker bare vært stablet i vilden sky. Her er noen eksempler som nok vil sette litt skrekk i dere som er bibliotekkarer eller opptatt av orden…

Nåja, det er i det minste to russere der, tre om du teller guiden til Tretjakov. Og favorittserien!

Blandet drops…

 

Er det noe rart jeg aldri finner den boka jeg skal ha?

Post-it: spor tid, spor elv av Marit Bolsø Brodersen

Ok. Jeg prøver meg på dikt igjen. Denne gangen norsk samtidslyrikk. Post-it: spor tid, spor elv kom ut nå i år og er skrevet av debutanten Marit Bolsø Brodersen.

Jeg leser på forlagets sine sider at boka egentlig skulle være en roman, men så ble det en diktsamling i stedet. Og jeg henger meg opp i ordet diktsamling. For det føles egentlig ikke som en diktsamling. For meg er en diktsamling en samling av dikt, de trenger ikke å henge sammen, men de kan ha en rød tråd. Post – it: spor tid, spor elv føles som et veldig langt dikt, et dikt som har spredd seg. Jeg fant derfor ut at det beste for meg var å lese diktene i ett, noe som er uvanlig med diktsamlinger.

Jeg må innrømme at diktene ikke gav meg så mye. Det er noe med en postmann, en dame, et hus og jernbanespor. Jeg klarer ikke helt å forstå hvor forfatteren vil med diktene og hvordan de skal tolkes.

Derimot synes jeg Brodersen er god på å skape bilder. De korte tekstfragmentene er nesten som illustrasjoner.

gardinene her
holder takten
til skyggen i en vinduskarm
rytmisk i vinden

Noe som forsterker bildene er bruken av de samme ordene gjennom hele teksten. Ordene som brukes er enkle hverdagslige ord som sand, stein, skinner og skyggen, men de forsterkes når de repeteres ofte. Det liker jeg.
——–
Omtalen er basert på et leseeksemplar fra forlaget.

Bekjennelser – mai 2013

Skjønne mai er over og juni har har startet. Mai var en betraktelig bedre måned for å handle bøker enn det stusslige april var. Flere bøker har funnet veien hit. Aller først vil jeg takke for alle kommentarene på aprils innlegg. Kort oppsummert kan vi si at vi er enige om følgende…

• E-bøker telles ikke som kjøp da de ikke kan sees (hverken av mødre, svigerfedre eller flyttefolk)
• Klassikere eller bøker fra lister som 1001 bøker du må lese før du dør, er bøker til livets skole og som alle vet – skolebøker må man ha
• Bøker kjøpt på loppis, Fretex eller bokmarked til inntekt for Lions er bidrag til gode formål og telles derfor heller ikke

Sånn. Der. Da er det svart på hvitt og da er det vel også sant?

Ellers ble det etter mitt siste innlegg påpekt fra min familie at det var ikke så mye pengene som antall bøker og plassen de opptar. Eventuelt plassen de tar opp som vi ikke har. Nå er det uansett slutt på det problemet for i slutten av juli sier vi farvel til Oslo og tar med oss flyttelasset over Haukeli til Vestlandet. Huset vi har kjøpt er 200 kvadratmeter større enn leiligheten vi har i Oslo, eller som ei vennine sa da hun kikket i prospektet  “her er det plass til masse bøker”. Oh yeah!

Kjøpte bøker
Tretten av Mia Berner
I boks av Susanne Kaluza
Motpaven av Robert Rankin
Det var DDR av Astrid Sverresdotter Dypvik

Bøker mottatt
Post it: spor tid, spor elv av Marit Bolsø Brodersen (leseeksemplar)
Den tomme stolen av J.K. Rowling (gratis bok fra Bokklubben)

Bøker kjøpt til barna/gaver
Bukkene Bruse på badeland av Bjørn F. Rørvik og Gry Moursund
Fire bøker om Emil fra Lønneberget
Majas alfabet av Lena Anderson
Pulverheksa leter etter Grønnskollingen av Ingunn Aamodt
En pop-up bok om Peter Pan

Fredagen var jeg innom Tanum på Karl Johan som er en bokhandel jeg alltid har vært begeistret for. Selv om Tanum er en kjede synes jeg aldri butikkene deres har det samme kjedepreget som noen av de andre. Dessuten så digger jeg utvalget. Jeg koste meg skikkelig med å gå rundt og se på bøker. Jeg begrenset meg også, kom ut kun med fem bøker hvorav tre var de for minste i familien. Vel nesten. Jeg har fått skikkelig sansen for pop-up bøker, spesielt klassikere. Jeg tror kanskje fortellingen om Peter Pan var mest til meg, sånn egentlig.

To av bøkene jeg har kjøpt denne måneden har vært etter anbefaling av andre bloggere, blant annet Motpaven som både Elisabeth og Silje har skrevet om, og Det var DDR som Karete har blogget om. Jeg har allerede startet førstnevnte og jeg liker det lille jeg har lest så langt.

Ny favoritt for lille frøken Hysj er Bukkene Bruse på badeland – og jeg skjønner hvorfor. Her har forfatteren tatt utgangspunkt i en historie alle kjenner og gjort til en absurd, morsom og herlig historie. Du kan lese en omtale av den på Birgittes bok og jeg sier bare en ting – enig!

Nå er det juni og nye muligheter. Jeg avslutter med et sitat fra da et flyttebyrå var på befaring “så, eh, kort oppsummert har dere egentlig mest bøker”.

Eh. Ja. Egentlig.

Martingale-mordet av P.D. James (lydbok)

 

Martingale-mordet  er P.D.James sin første roman om Dalgliesh og kom ut første gang på engelsk under tittelen Cover Her Eyes i 1962. Boka er også P.D. James sin debutroman.

Alenemoren Sally Jupp er tilsatt som hushjelp på godset til familien Maxie. Hun er ung, pen og vekker urolige følelser for flere av de som enten på bor på Martingale-godset eller som er faste gjester.

Dagen etter en større fest på godset blir Jupp funnet død. De mistenkte blir mange, kvelden før hadde hun ganske så frimodig kunngjort sin forlovelse til godsets arving. Både familien og vennene ble overrasket og ikke nødvendigvis på en positiv måte.  Unge Jupp var også ofte i tottene på familiens faste hushjelp gjennom mange år.

Dalgliesh trer derfor inn litteraturverden for å løse mysteriet med den drepte hushjelpen. Han tar ikke stor plass i denne boka, men vi skjønner allerede her at forfatteren har store planer med enkemannen. Han er uvanlig observant – og uvanlig kulturinteressert til å være en politimann.

Tenk! Det er over femti år siden P.D.James kom ut med den første Dalgliesh-boka. Sannelig, sannelig – det er litt rart å tenke på når man leser eller hører disse første bøkene. Eller kanskje ikke? En kan fort henge seg opp i at språket er gammelmodig, men etter å ha lest såpass mange romaner av henne som jeg har gjort vil jeg heller si at hun har sin universale stil.

Gode mysterier skrev hun tydeligvis allerede fra starten av. Jeg synes dog den mangler litt spenning. I tillegg så er ikke opprullingen av “alle tråder” like elegant som i hennes senere bøker.

Derimot klarer P.D. James å gi flere stikk til samfunnets behandling av unge alenemødre. Romanen åpner med en middag ved Martingale-godset der flere av landsbyen sin priviligerte er samlet og hvor de diskuterer alenemødre og deres situasjon. Samtalen kan vekke latter i dag, men det er ikke lenge siden noen mente at disse ikke hadde noe i et anstendig samfunn å gjøre. Observasjoner om klassetilhørighet er også en styrke i P.D.James sine romaner, noe som stadfestet seg allerede i denne her første romanen.

Anbefales!

——
Lydboka er kjøpt selv.

Tretten av Mia Berner

Hvor mange ganger kan man bruke ordene sterkt eller sårt når man skriver bokomtaler? Hvor slitte kan disse ordene bli? Hver gang man kommer til en bok som fortjener disse ordene så føles det som ordene er brukt opp – jeg har skrevet dette før. Det gjør det ekstra vanskelig når en bok faktisk er både sterk og sår…

Jeg ble først oppmerksom på Mia Berner i Klassekampen. Hun hadde et innlegg, et dikt for en sak om noen som var krenket. Jeg husker ikke saken, men jeg husker dama. Brillene. De røde brillene som var hennes varemerke. Så døde hun i 2009 og jeg husker jeg tenkte (igjen) at jeg må få lest noe av denne dama, men tanken forsvant. Helt til jeg stod på Notabene på det lokale kjøpesenteret med hennes erindringsroman Tretten i hånda.

Gjennom noen korte kapitler tar Berner oss med gjennom hennes barndom i Stavanger. Hun vokser opp i et priviligert hjem, fra et materialistisk perspektiv. Hennes far hadde store forretninger, hennes mor hadde store ambisjoner – og en merkelig oppdragelsesfilosofi.

Romanen er av typen som kan virke enkel, men som gir så mye mer ved lesing. Det er sjeldent jeg legger fra meg bøker når jeg har et kapittel med fem sider igjen, men denne boka krevde sine naturlige pauser. Pustepauser. Hva venter bak neste sving?

Berner skrev denne boka da hun visste hun skulle dø. Hun åpnet bokstavelig talt dørene inn i sitt staselige barndomshjem i Stavanger, og for å bruke en klisje, ting er ikke alltid slik det ser ut som utenfor.

Historien fortelles av Berner som barn, hun lar ikke et langt liv prege teksten. Hun prøver ikke å forklare – eller kanskje bortforklare oppførselen til moren. Ei prøver hun å forklare hva oppveksten har gjort med henne, det blir opp til oss leserne å tenke dette. Berner sin oppvekst handlet først og fremst om hennes forhold til moren. Det begynner med smådrypp, etter at de har flyttet inn i et nytt og staselig hjem hvor faren har fått lagt uslitelig gulv.

- Vonde å holde rene, sier mor, som jeg nesten aldri har sett med en mopp eller en skureklut. Hun tenker nok på pikene, som nå blir opptatt med skuring oftere og lenger enn hun har beregnet.

Det er først i kapitlet som boka har fått navn etter at vi skjønner hva som egentlig skjer. Berner fyller tretten år. Kvelden før hadde hun og moren kranglet. Da venninene dukket opp, finkledd og presangene dinglende i hånden sender moren de hjem. Mia har ikke vært snill. Om kvelden kommer riset frem.

Mor kommer opp og tar ned riset fra sin faste plass ved døren. Dette nokså nye riset, som mor ved middagsbordet en gang i vår måtte be far bestille fra Italia, siden det gamle var begynt å bli så slitt at det ikke gjorde full nytte.
(…..)
Det tar tid å få slike ris sendt opp til Norge. Det skal hentes papirer på posten og pakke på tollboden, eller hvordan det nå er, etter at de er blitt bestilt av damene på fars kontor, som har skrevet på engelsk. Mye bry, for mange, å grunn av en indre lomme i meg.

Den kvelden opponerer Berner, det italienske riset blir hengende i fred fra da av. Moren finner derimot andre metoder for å straffe den unge piken. Hun låser døren slik at hun ikke kommer seg inn når hun kommer hjem fra skolen. I timesvis må hun traske rundt i det kalde vinterværet.

I Berner sine skildringer blir det sagt så mye. Bak mange av de enkle historiene som fortelles skimter vi en gryende bevissthet om blant annet klasser og dermed også tilhørighet. Vi aner at Berner ganske tidlig skjønner at friheten ikke ligger i et godt møblert hjem.

Anbefales!

Du kan lese mer om Mia Berner på følgende nettsider
Wikipedia
Nrk
Aftenposten
———
Boka er kjøpt selv på salg.

Norsk 2013 og Teresa Birnas bortgang

Noen dyktige bokbloggere har gått i hop for å stifte en egen bokbloggerpris. Tanken er at alle bokbloggere skal kunne få stemme frem sine norske favoritter for 2013 i to klasser; årets norske roman og åpen klasse. Forutsetningen er at bøkene er utgitt i 2013, prisene vil såvidt jeg forstått bli delt ut i 2014. Ganske så kult spør du meg, du kan for eksempel lese mer om dette hos Rose-Marie.

Utfordringen min er at jeg leser altfor lite norsk – og spesielt rykende ferske bøker. Jeg må derfor skjerpe meg! For å holde oversikt over alle (kremt) bøkene jeg har lest i år som faller inn under kriteriene har jeg laget en kategori som heter Norsk 2013. Den kan dere også lenke til lenger opp i bloggen (under headeren). Kanskje vil dere etter hvert finne noen tips der også?

Teresa Birnas bortgang

Hva passer vel da bedre med å starte med en omtale av romanen Teresa Birnas bortgang av Victoria Bø?

Ellen er i begynnelsen av tjue-årene, hun bestemmer seg for å tilbringe ferien i Praha. Hennes far, kunstneren Roar, bor der sammen med sin nye kone og deres datter i en periode for å finne inspirasjon til nye bilder. Roar kom til Norge som veldig ung, han er født i Praha. Hans mor Teresa Birna døde før  familien hans flyktet til Norge – og hennes dødsfall har preget famillien siden.

Hmm, dette var en fin bok, samtidig som jeg har problemer med handlingen. La oss starte med det siste først. Den mystiske Teresa Birna og hvordan, og ikke minst hvorfor, hun døde ligger som et slør over hele boken. Et litt tungt og ubehagelig slør som man som jeg som leser ikke klarer å fjerne. Det er et eller annet med handlingen, hvordan både far og datter dras mot denne Birna som for meg ikke virker helt realistisk. Det blir for oppstyltet, kaleidoskopideen fungerer ikke for meg. Dessverre.

Språket er derimot godt, jeg liker den enkle stilen til Bø. Hun klarer veldig godt å beskrive relasjoner og er ganske slagferdig i noen av sine observasjoner:

Jeg har aldri likt følelsen av ubehag som noen ganger siver inn i samtaler. Jeg liker sannheten best, løgn legger seg som arkeologiske lag over de opprinnelige ordene så man må skrape dritten møysommelig vekk og risikerer å ødele alt sammen med å skrape vekk for lite eller for mye.

Har du vært i Praha vil boka ha en ekstra dimensjon, den tar oss med dit. Jeg liker at bøker kan ta oss med til steder – og det gjør denne.

Les mer om boka hos Rose-Marie, Kasiopeiias og once upon a book.
——-
Boka er lånt på biblioteket.

Forestill deg av Marita Fossum

Jeg har lest Marita Fossum sin Bragevinnende roman Forestill deg fra 2005. Jeg kan kort oppsummere tankene mine med følgende tre punkter….

…1) Jeg kommer aldri innpå hovedpersonen i romanen, Søs som hun heter. Hun har akkurat mistet moren sin og hun vet ikke helt hvor livet står. Historien blir litt platt, litt diffus og tilslutt leser jeg kun for å bli ferdig.
… 2) Et lyspunkt er Fossum sine beskrivelser av hvordan vi mennesker, i vår irrasjonalitet, henger oss opp i underlig ting. I romanen er Søs sin mor veldig opptatt av gardinene på aldershjemmet hun havner på.
… 3) Dette er den andre boka jeg har lest av Fossum, jeg kan trygt si det ikke er på grunn av omslaget jeg har lest disse to.
——–
Boka er lånt på biblioteket.