Love Letters from the Great War

great warAkkurat nå leser jeg kjærlighetsbrev.

Jeg kom over boka Love Letters from the Great War her om dagen. I helga fullførte jeg biografien Ung gigant som handler om Churchill og opptakten til 1. verdenskrig, og hva passet da bedre enn å fortsette med kjærlighetsbrev fra en horribel krig som tok altfor mange liv.

Boka er redigert av Mandy Kirkby og har et forord av Helen Dunham og er kort fortalt en samling av kjærlighetsbrev som er funnet i arkiver. Noen av brevene er rørende, andre desperate, andre er mindre høytidlige.

Dear Molly,

A Happy Christmas. I am sending this to my aunt to forward to you as I do not know the address. Please tell me your name as I have forgotten it.

Yours,
Dick

Ikke alle relasjoner var like solide, en soldat skriver til ei vennine han har kjent noen uker at han kanskje ikke er den eneste hun skriver til som er et sted i Frankrike. Andre har vært gift i mange år og hadde både kone og barn som ventet hjemme – og noen gikk glipp av store begivenheter i familien….

My darlig husband
A very special favour by the nurse. I may just write one sheet:
You will have had the wire by now. Your little daughter is a perfect darling exactly like you with black hair and blue eyes. She has such pretty little features, your mouth exactly. I do wish you could see us both. I have had her in bed with me all afternook as good as gold.
I am so happy, darling & feel very well.

Brevet avsnittet ovenfor er hentet fra er nesten uleselig, mottakeren hadde nok hatt det med seg hele tiden. Det ble funnet sammen med et avisutklipp som annonserte den nevnte fødselen.

Hvorfor lese en samling med kjærlighetsbrev fra 1.verdenskrig spør du kanskje. Jeg har alltid vært fascinert over brev – og det er spennende å se hva mennene i krig skrev hjem – og hva deres familie skrev til dem. Det gir også noen unikt innsikt i en soldatenes liv – og det er skremmende å se hvordan mange skjønte at de aldri ville komme hjem igjen.
——–
Boka som er omtalt er kjøpt selv.

 

Billie av Anna Gavalda

Jeg gleder meg alltid til å lese Anna Gavaldas romaner. Hun skriver så inderlig sårt om de menneskene som står litt bortenfor oss andre. Billie er en slik roman. Vi møter Billie, oppvokst i ett hjem hvor vold og misbruk av alkohol var hverdagskost. På skolen er hun usynlig, men så må hun øve på et skuespill sammen med Franck. Franck er en homofil gutt som heller ikke er blant skolens populære. De blir venner, ikke sånn med en gang, det skal renne vann gjennom elven. Over ti år senere er de på fjelltur sammen der Franck har et uhell. For å holde han våken forteller Billie historien om deres vennskap – og seg selv.

billie

Ein dag, hugser eg, hadde eg smuglese i en brosjyre frå Folkehelsa noko om alkohol der det stod, ja, at ein ikkje måtte drikke, sjølsagt, men at viss du drakk deg skikkelig dritings ein kveld, var det som å tømme vatn rettpå tregolvet, ikkje det smarteste du kunne gjere, men sant, du vrir opp golvkluten eit par gonger og ferdig med det, gulvet er tørt, nok snakka, en alkoholisme, til og med skjult og under kontroll, til og med, det var som samanhengande drypp frå taket, og litt etter litt, drope for drope, stod der med hòl golvet. Same kor solid plankane var…

Og akkurat slik var det same med dei små slaga og dei små flekkene eg hadde hausta non stop frå eg var berre lita…. Det var ikke så ille at jeg hamna i avsinotisane eller i saksmappa på sosialen, men det boka hòl i hovedet på meg, og det det som gjorde meg så engstelig av meg: Kvart minste vindkast gjekk rett inn og sende meg langt uti kålåkeren, meir skulle ikkje til.

Billie forteller historien med korte avsnitt i ett muntlig og rått språk. Definitivt ironisk og med flere år på baken kan hun se oppveksten sin fra en annen side. Hun er brutalt ærlig, både med seg selv og andre – og etter hvert skjønner vi også at hun bærer på en stor dose med bitterhet. Uroen Billie har etter oppveksten er veldig tydelig, hun balanserer ofte hårfint for å holde seg oppe men faller av og til ned. Det er ingen lettvinte løsninger for å snu livet, det er en evig trøblete vei for Billie og som leser er vi med som følge på den veien.

For Billies historie er vond og det stikker, og av alle Gavaldas skakkjørte karakterer så er Billie i en egen liga. Problemet er selv om Billie er aldri så tøff og historien aldri så sår, så har jeg lest dette før. Den snerte, men såre muntlige fortellerstemmen kjenner jeg blant annet så altfor godt fra boka Saman er ein mindre aleine. Jeg synes bare det er vondt å sette merkelappen uorginalt på historien om Billie….

Vold i hjemmet, alkohol, prostitusjon og psykiatri, kulturelle og materielle klasseforskjeller, Bille har mange tema. Men Gavalda glemmer aldri karakterene og deres historier, de blir aldri «offer» for en forfatter som tydelig ønsker å peke på mange av utfordringene i dagens samfunn, hun lar karakterene fortelle sine historier.

Jeg skrev på min forrige blogg at Gavalda sin skrivestil gjør at man ser så mye mer mellom linjene, hun kan kunsten å beskrive et stort bilde med få ord. De ordene står jeg fortsatt ved.
——–
Boka har jeg fått i privat gave.

 

Politics – dikt av Carol Ann Duffy

How it makes your face a stone
that aches to weep, your heart a fist,
clenched or thumping, your tongue
an iron latch with no doors, your right hand
a gauntlet, a glove-puppet the left, your laugh
a dry leaf twitching in the wind, your desert island discs
hiss, hiss, hiss, the words on your lips dice
that throw no six.

How it takes your breath
away, the piss, your kiss a dropped pund coin,
your promises latin, feedback, static, gibberish,
your hair a wig, your gait a plankwalk. How it says
politics – to your education, fairness, health; shouts
Politics! – to your industry, investment, wealth, roars, to your
conscience, moral compass, truth, POLITICS POLITICS.

Diktet er hentet fra Carol Ann Duffys diktsamling The Bees.

Innsirkling 3 – solid fra Tiller

Historien om David tilspisser seg. I Innsirkling 1 og Innsirkling 2 har den unge mannen med hukommelsestap vært en rød tråd i historiene som har blitt fortalt.

innsirkling

Hvorfor har han mannen en båt på hodet? Æh, hvilken mann mener du? Er det noen på tv som har båt på hodet? Neeei, han mannen på boka di. Hvorfor har han båt på hodet? Åhh, han oljeplattform på hodet, ikke en båt. Hmm, men hvorfor?

Innsirkling 3 er ikke bare fortsettelsen på historien, det er også slutten på en enestående trilogi. Har du ikke lest disse bøkene anbefaler jeg å lese disse bøkene kronologisk og tett. Ja, også anbefaler jeg deg å slutte å lese dette innlegget nå, les bøkene i stedet.

Malen fra de to første bøkene videreføres i alle fall til vi møter David selv. Først ute er Marius, Marius er like gammel som David, han er forlovet med Julie og de skal snart gifte seg. Marius er litt nedstemt og ikke komfortabel med sitt eget liv. I åpningskapittelet er Marius og Julie på fest sammen med noen av Marius venner. Kapittelet er et eksempel på en fortellerteknikk som Tiller er suveren på. Han tar oss med inn i det som i utgangspunktet er vanlige (og hverdagslige) sosiale settinger, han lar oss være tilstede når vi mennesker er på vårt verste. Jeg blir flau, ja, av og til reagerer som jeg er tilstede. Jeg føler at jeg er der, jeg ser venner og par som er syrlige, mennesker som er ikke klarer å stoppe i tide og mennesker som ikke er der de vil være i livet.

Susanne er en av Davids eks-kjærester. Nå er hun i tretti-årene, hun lever alene men hennes mor og søstre er ikke helt fornøyd med hvor hun er i livet. Kanskje er hun ikke det selv heller? Brevene til David er full av bitterhet, men det er også skarpe beskrivelser av 90-tallet, inkludert både studentlivet og de famøse backpackerturene som gud og hvermann foretok. Hvermann i alle fall. Noen av disse brevene blir litt for lange for meg, Susanne har mye å si, men det blir mye synsing om hvorfor ting har blitt som de har blitt. Samtidig, med Susanne så pirker Tiller i meg. Jeg liker ikke Susanne, men jeg får stadig følelsen av at jeg burde spørre meg selv hvorfor. Jeg er ikke så sikker på om jeg likte svaret.

Så er David her. Den siste delen av boka er viet han som har vært en rød tråd gjennom boka. Hvem er David? Delen om David kjennetegnes av to momenter som egentlig har vært der gjennom hele trilogien men som ikke har vært så tydelig før nå. Spenning og overraskelse. Det er detaljene som gjør historien, dette er historien om historiene.

Det skrives og sies mye om Innsirkling-trilogien nå. For meg er disse bøkene noe helt spesielt, da jeg leste Innsirkling 3 tenkte jeg at dette er stort, nå leser jeg en fremtidig klassiker.

——–
Boka er kjøpt selv.

Begynnelsen

The house stood on a slight rise just on a the edge of the village. It stood on its own and looked out over a broad spread of West Country farmland. Not a remarkable house by any means- it was a about thirty years old, squattish, squarish, made of brick and had four windows set in the front of a size and proportion which moreor less exactly failed to please the eye.

hitchhikers

The only person for whom the house was in any way special was Arthur Dent, and that was only because it happened to be the one he lived in. He had lived in it for about three years, ever since he moved out of London because it made him nervous and irritable.
 

En bok jeg nesten er skamfull over at jeg ikke har lest Douglas Adams The Hitchhiker’s Guide to the Galaxy. Om man ser bort fra  Ringenes herre da, men ett sted må man jo starte. Nå har jeg knapt startet da med Adams klassiker, jeg har kun lest de første sidene, men jeg må innrømme at jeg liker stilen i boka. Hadde det ikke vært for at den konkurrerer med Innsirkling 3 så hadde jeg lest videre i historien om Arthur Dent nå i kveld. Jeg har klart å rote meg opp i tre papirbøker i disse tider, foruten norsk samtidslitteratur og klassisk sci-fi så leser jeg også polsk krim. Kan noen som har de rette kontaktene skaffe døgnet noen ekstra lesetimer?

Norske edelstener av Emil B. Lund

norskeedelstener

Victor Sommerfeldt er oppvokst i en fornem familie på Oslos beste vestkant. Fremtiden ligger for hans føtter, han har de riktige vennene, den riktige ballasten og de riktige pengene, det handler kun om å fremstå som enda bedre og skjule de feilene man av og til gjør.

Norske edelstener er Emil B. Lunds debut. Lund er født i 1978, er utdannet litteraturviter og er selv oppvokst på vestkanten.

Victor Sommerfeldt er bedre enn alle andre, i alle fall jobber han hardt med å fremstå som han behersker det livet byr på. I hans engere krets kommer de alle fra gamle penger, mens nye penger er representert ved Anna Wang, Sommerfeldts kjæreste som nesten fremstår som vulgær. Penger blir vanligvis ikke diskutert, med unntak når de er enig om at det ikke finnes noe særlig materielle klasseforskjeller i Norge, de selv tilhører en kulturell overklasse.

Romanen er en (evig) lang strøm av tanker og observasjoner, ispedd monologer fra Victor Sommerfeldt. Denne tankestrømmen føles autentisk, men er av og til for intens. Men det skal kanskje være intenst å være tilstede i noens tanker over en lengre periode? Jeg måtte flere ganger legge fra meg boka og ta en pause. Jeg kan ikke gjøre noe annet enn å fascineres over det harde arbeidet Sommerfeldt legger ned i det sosiale spillet.

Viktor Sommerfeldt er dyktig, men selv ikke han er dyktigere enn de feilene han gjør. Under en prat med noen venner kommer han med en faktafeil, dette klarer han ikke å la ligge. Lenge etter på er han overdrevent opptatt av denne feilen, klarer ikke legge den bak seg og tror at den blir spredd i vennegjengen. Ironisk viser kanskje sannheten å være mer sårende – ingen brydde seg egentlig. Hendelsen viser hvordan Viktor Sommerfeldt selv er fanget i et spill han tror han behersker til det fulle.

Tross betraktningene og monologene er det en viss distanse i romanen, en distanse både mellom leser og Sommerfeldt, men også mellom Sommerfeldt og disse andre. Vi får egentlig aldri plassert Sommerfeldt, og jeg liker at forfatteren har valgt å satse på Sommerfeldt. Gjennom Viktor Sommerfeldt blir også vi menneskene betraktet. En angivelig voldtekt blir diskutert heftig, selv venners skjebner blir diskutert for diskusjonens skyld. Folk er glad i snakke, men sier vi egentlig noe? Norske edelstener er mer en historie om mennesker, enn ett miljø.

Konklusjon – det bor folk på vestkanten også.
———–
Boka er kjøpt selv.

 

Boka vi alle venter på – og hvordan finne ei bok jeg leste på 90-tallet?

innsirkling

Endelig! På mandag kommer boka jeg tenker det er mange som har ventet på. Innsirkling 3 av Carl Frode Tiller er endelig i butikken! Jeg er egentlig ikke så spent. Etter at jeg leste et utdrag på Aschoug sine sider noterte jeg fornøyd at Tiller er tilbake i like god form som i Innsirkling 1 og Innsirkling 2. Så nå bare jeg venter jeg, venter på å vite resten av historien om David.

Da jeg leste om boka Tyvenes by på bloggen Betraktninger kom jeg nok en gang til å tenke på en bok vi leste på barneskolen. Boka ble lest høyt til oss og var (nok) en ungdomsbok som handlet om beleiringen av Leningrad. Hovedpersonen var en gutt ved navn Boris (?) og han måtte skaffe mat til familien utenfor den beleirede byen. Jeg husker ikke navnet på denne boka, ei eller navnet på forfatteren. Dette var nok helt på begynnelsen av 90-tallet så det er ei stund siden den ble utgitt, jeg aner heller ikke om den var norsk eller oversatt.

Er det noen dere ute som aner hvilken bok dette er?

Akkurat nå … Høvrings romandebut, Sci-Fi på øret og tsardøtrene på Kindle

Akkurat nå….

noe som hjelper… leser jeg Mona Høvrings debutroman Noe som hjelper fra 2006. På forsiden står det «en liten perle av en bok» signert en kjent anmelder i Aftenposten – og selv om jeg er bare halvveis så må jeg si meg enig. Vi møter en ung jente som har mistet sin mor, og som nå bor med sin eldre bror og far. I hvert kapittel fortelles en liten historie fra jenta og hennes sitt liv, alt fra da moren døde til bestevenninen som flytter. Jeg er overrasket over hvor mye Høvring får sagt med få ord og hverdagslige hendelser.

14… hører jeg på romanen 14 av Peter Clines. For meg både en ukjent forfatter og roman, men jeg «låner» den av samboeren min og det var den som fristet mest blant alle Sci-Fi- og fantasytitlene. Nate flytter inn i ei leilighet i L.A. og finner fort ut at huset han bor i har mange hemmeligheter. Etter hvert blir han kjent med de andre leietakerne og sammen begynner de å snoke rundt. Hvorfor er det ikke huset koblet til resten av L.A sitt elektriske system, hvorfor er noen rom stengt av? Jeg er kun halvveis – og nå begynner det virkelig å skje noe. Jeg aner ikke hvor veien går, men jeg tror det blir spennende.

rappaport… leser jeg dokumentaren Four Sisters: The Lost Lives of the Romanov Grand Duchesses på Kindlen. Boka er skrevet av Helen Rappaport som har en veldig god fortellerstemme. Vi møter de fire søstrene Olga, Tatjana, Maria og Anastasia og følger de fra de er små til de som kjent blir drept sammen med sine foreldre og lillebror. Boka gir et fascinerende innblikk i en veldig spesiell verden som holder på å falle sammen. Dette er ikke første boka jeg leser om den siste generasjonen av denne grenen av Romanov-familien, men Rappaport forteller som sagt godt og gir et godt innblikk i det skjedde.
——
Alle bøkene er kjøpt selv.

The One Plus One av Jojo Moyes

the one plus oneJeg hadde behov for enkel underholding, en romantisk komedie i bokformat og bestemte meg for å tilbringe tid med alenmoren Jess, hennes to unger og bikkja. Ja, også it-gründeren Ed Nichols da, som er anmeldt for å være for løssluppen med informasjon om en kommende lansering til en kjæreste han gjerne ville bli kvitt.

Jess har to jobber, men har fortsatt problemer med å få regnskapet til å gå opp. Barnas far har problemer og bidratt kun med en anelse moralsk støtte en gang i uken på Skype.

Jess sin yngste datter Tanzie har store evner innen matematikk og blir tilbudt en plass på en god privatskole. Dessverre dekker ikke stipendiet hun blir tilbudt alt og Jess bestemmer seg for å melde Tanzie på en matte-olympiade hvor det er pengepremier. Problemet er bare å komme seg til Skottland hvor olympiaden arrangeres…. Første gang kommer de ikke langt før de må gi seg, men så får de overrasket hjelp fra en av kundene som Jess vasker hos. Den arrogante Ed tilbyr de skyss.

The One Plus One handler om Jess og Ed og den handler naturligvis om kjærligheten som dukker opp når man minst venter det. Men den handler også om personer som gjør feil når de er desperate, om barn som ikke passer inn i A4-formatet og foreldre som gjør alt men likevel ikke nok.

Jojo Moyes’ bok er skrevet i et enkelt språk, det har få klisjeer og gjennom handlingen mer enn beskrivelsene blir vi kjent med de fire karakterene. Og Norman, den stinkende bikkja, la oss ikke glemme han. Engasjementet i karakterene gjør at jeg har lyst til å lese videre, jeg ønsker å vite hva som skjer. Jeg tror jeg vet hva som skjer, men jeg vil naturligvis vite.

Jeg leste om denne boka først på bloggen til Tine , kjøpte sporenstraks den engelske e-boka og leste den ut på to kvelder. The One Plus One kommer ut på norsk nå i slutten av august under tittelen Den ene pluss en.
——
Boka er kjøpt selv.

 

Hekla myter

hekla myterDiktsamlingen Hekla myter er Eli Fossdal Vaages debut. Boka kom ut nå i vår.

Formødrene mine var småjenter
som song salmar om fortapinga
før dei sprang til fjells
med sol i flettebanda
Formødrene mine
song songar om forsaking
før dei gjekk til seters
og sette seg med tindrande, kvite bryst i solveggen

Diktsamlinga er delt opp i flere deler hvor perspektivene, diktene veksler mellom å fortelle om en kvinne, for å se på formødrenes historie samlet.

Den gamle mannen i senga
alt i hennar hender denne gongen
skeier med havresuppe
lettfordøyelege ord
Ta litt til no, du et jo som ein fugleonge

Jeg synes del to om formødrene er glitrende, det var de diktene jeg la merke til. Vaage skriver levende i denne delen og formidler formødrene slik at jeg ser det hele levende for meg. Noe av det såreste beskrives med enkle ord og hendelser, som det smertefulle som blir lagt bort i skuffen. Jeg tror jeg aller mest liker ordet formødrene, det er egentlig et fantastisk ord!

Jeg liker godt variasjonen i diktene, skiftene.Vi møter en yngre og en eldre kvinne, hvor den eldste forteller om sitt liv. Relasjonen mellom generasjonene er beskrevet med en naturlig respekt og jeg tar meg i lure på alle historiene som formødrene våre aldri fikk fortalt.
———
Omtalen er basert på et lese-eksemplar jeg har fått fra forlaget.