Og slik ble dagen bedre…

wpid-20141028_185845.jpgNår dagene består av syke barn og altfor lite søvn er det ekstra fint å finne post i postkassa. Jeg hadde bursdag tidligere i høst og da ønsket/fikk/grein jeg meg til et abonnement på 12 bøker fra det fantastiske forlaget Persepehone! Jeg har skrevet om disse bøkene før, men om du er usikker på hva jeg snakker om se gjerne nettsiden til deres. Heldige meg, jeg koste meg veldig mye med å velge ut bøker – og koser meg enda mer når de kommer i postkassen. Denne gangen kom boka, The Victorian Chaise-longue av Marghanita Laski, sammen med forlagets halvårlige katalog. Snacks!

Fine omslag – igjen….

De som leser bloggen min fra tid til annen vet jo at jeg er litt ganske opphengt i omslag. Det optimale er en veldig god leseopplevelse samlet mellom et vakkert omslag. Heldigvis er det ikke bare utenlandske forlag som frister med klassikere i nye drakter. Gyldendal startet i fjor en klassikerserie. To ganger i året gir de ut fire klassikere i nye omslag. Høstens slipp var fire forfattere som alle har fått et 60-tallsinspirert design.

Hvordan kan man ikke blir inspirert til å lese disse bøkene?

glassklokken

Glassklokken av Sylvia Plath. Denne har jeg – på engelsk, men vil gjerne ha denne norske versjonen også i bokhylla.

bålet

Bålet av Bergljot Hobæk Haff. Ukjent roman av en kjent forfatter, denne har jeg ikke lest av Haff.

det synger i gresset

Fantastisk roman av Doris Lessing, debutromanen Det synger i gresset. Anbefales!

korsvei i jungelsen

For meg både ukjent roman og ukjent forfatter. Korsvei i jungelen er skrevet av Solveig Christov. Kanskje den romanen av disse fire jeg ble mest interessert i å lese.

Sovjetistan av Erika Flatland

De sovjetiske karttegnerne hadde ingen enkel oppgave med å skape orden i dette sentralasiatiske lappeteppet av ulike folk, språk og klaner. Frem til 1024 behandlet russerne Sentral-Asia som en stor region som de kalte Turkestan, tyrkernes land, siden de fleste folkene som som bodde her snakket tyrkisk. Russerne var selvsagt utmerket klar over at folkene i Sentral-Asia tilhørte forskjellige klaner og kulturer, men så ingen grunn til å komplisere bildet ytterligere. Det var vanskelig nok som det var. Ofte visste ikke folk selv hvilken nasjonalitet de tilhørte. I folketellingen i 1927 oppga folk typisk stamme og slekt, men kunne ikke alltid svare på om de var usbeker, kirgiser eller tadsjiker.

 

sovjetistan

En av høstens mest interessante bøker er i mine øyne Erika Flatlands Sovjetistan. Boka er en god kombinasjon av en reiseskildring, dokumentar og fungerer godt som en introduksjon til fem ganske ukjente land.

Turkmenistan. Kasakhstan. Tadsjikistan. Kirgisistan. Usbekistan.

De fleste av oss har kanskje hørt om de, men vet vi noe om disse landene? Kasakhstan er kanskje mest kjent for oss nordmenn, hovedstaden har et kjent sykkellag oppkalt etter seg og Bjørn Dæhlies konkurrent Smirnov var fra dette store landet. For Kasakhstan er stort, det niende største i verden – men klarer du å plassere det på et kart?

De fem landene som Erika Flatland reiste gjennom er alle forskjellige, noen er svært lukket andre har et mer demokratisk styre. På reisen måtte hun gi seg ut for å være student, journalister og forfatter får for eksempel ikke innreisetillatelse til Turkmenistan. Utlendinger blir uansett fotfulgt der og må følge et strengt opplegg. I andre land er det friere, hun kan snakke med innbyggerne mer åpenlyst og de forteller uten å være bekymret over hvem som kan høre.

Flatland har skrevet flere bøker og er sosialantropolog, hun snakker flere fremmedspråk, blant annet russisk. Jeg har ikke lest noe av henne tidligere, men jeg kommer nok helt sikker til å følge med i hennes forfatterskap nå fremover.

Flatland behersker å hele tiden variere mellom å fortelle om seg sin reise, de hun møter, samtidig som hun gir oss de store linjene når det gjelder politikk, historie og økonomi. Hun skriver veldig godt, holder en god flyt og boka er derfor ikke vanskelig å lese. Jeg føler at innholdet er nyansert og jeg tror ingen som leser denne boka vil være i tvil om at Flatland har gjort et godt arbeid med tanke på research.

Jeg sitter foran skjermen min og med et tastetrykk kan jeg bestille kabler fra Kina, jeg kan småsnakke med ei vennine på Facebook som bor i Nord-Norge og jeg kan skype med en japansk jente jeg studerte med i Moskva for noen år tilbake. Digitalt er vi kommet så mye nærmere hverandre i dag.

Likevel. Det er lang til Sentral-Asia.

De færreste av oss kommer til å dra dit på ferie.

Likevel.

Likevel tenker jeg at alle burde lese Sovjetistan. Nettopp fordi de færreste av oss kommer til å se de marmorbyggene som preger Asjgabat eller å besøke de få folkene som lever i Pamir – eller verdens tak som det også kalles.

Hvorfor?

Jeg tror at noe av det viktigste vi menneskene gjør er å lytte. Lytter vi, lærer vi også. Flatland forteller oss om andre mennesker; hvordan de lever og hvordan de har levd. Noe av det som fortelles er uvirkelig for meg – destod viktigere at jeg får vite.

Historiene som fortelles er ikke bare spennende og dramatiske, noen av de er også tankevekkende. Hva har skjedd med og i disse landene etter at den sovjetiske modellen raknet? Hvilken rolle spiller disse landene i den politiske sammenhengen i dag? Hva slags utfordringer sliter de med?

Sovjetistan åpner for en rekke spørsmål, samtidig som vi får vite mer. Kan man ønske seg noe mer enn det?

———-
Omtalen er basert på et leseeksemplar fra forlaget.

Akkurat nå…

Akkurat nå…..

sovjetistan

Om du ikke har muligheten til å reise er en god bok en fin erstatning!

….holder jeg på å mote meg opp til å skrive en omtale av en utrolig bra bok. Den utrolig bra boka heter Sovjetistan og er skrevet av Erika Fatland. Jeg lurer litt på, hvordan jeg skal få vekket interessen for denne boka som jeg synes bør leses av mange.

divergent

Hva er det med ungdommer og flammer?

…. innser jeg at jeg sent ute, men endelig har jeg også begynt på Divergent av Veronica Roth. Det fine med å komme forsent er at alle tre bøkene i trilogien er tilgjengelig og jeg kommer nok til å suse videre i serien når jeg er ferdig med den første boken. Jeg kommer nok helt sikker til å skrive mer om denne serien når jeg har pløyd meg gjennom resten av trilogien.

sjakknovelle

Fantastisk omslag, det må sies!

…. tenker jeg at jeg burde ha skrevet om boka Sjakknovelle av Stefan Zweig. Takket være blogger som Migrating Coconuts og Rose- Maries litteratur- og filmblogg har Zweig stått på leselisten min ganske lenge. Men etter å ha lest den korte, korte romanen av Zweig så var jeg hverken begeistret eller skuffet. Jeg var tom. Nesten likegyldig. Les derfor i stedet Rose- Maries omtale av boken. Kommer jeg over flere bøker av Zweig prøver jeg nok igjen.

liljekonvall er hvit som snø

Hmf. Hva skjedde med de fine omslagene som forlaget brukte tidligere i serien? Har jeg sagt hva jeg mener om filmomslag?

…. tenker jeg at jeg nok heller ikke kommer til å skrive en omtale av den siste krimromanen av Maria Lang Liljekonvall er hvit som snø som er kommet ut på norsk (igjen). Dette var første boka som i den nyutgitte serien som ikke har heltinnen Puck med seg og jeg lurte litt på hvordan det skulle bli. Under lesingen savnet jeg ikke Puck noe særlig, Christer Wijk klarte seg helt på egenhånd. Jeg har kanskje lest såpass mange av Langs bøker nå at det er tendenser til at jeg følte at jeg hadde lest dette før. Er du interessert i serien så start med begynnelsen, jeg tror dette er den sjette eller sjuende boka som er utgitt på nytt til nå.

råta

Omslag i kategorien jeg egentlig ikke burde se nærmere på.

…. at jeg skulle hatt mer tid til å lese videre i Råta, fortsettelsen på Odinsbarn som kom i fjor og er skrevet av Siri Pettersen. Jeg har ikke kommet så langt, men jeg synes det er en lovende start.
——
Sovjetistan, Råta og Liljekonvall er hvit som snø er alle mottatt som leseeksemplar fra de respektive forlagene. Divergent og Sjakknovelle er kjøpt selv.

Christmas Classics – kategorien bøker jeg lett kan falle for

Av og til er det hardt å være bokelsker. Ikke før jeg fant den skjønne Penguin in Bloom-serien kommer jeg over en ny serie fra Penguin. Denne gangen er det julebøker. Jeg elsker jula og jeg elsker julebøker! Fem klassikere har fått ny innpakning og dette er tre av de:

gogol

The Night Before Christmas av Nikolai Gogol

louisa alcott

A Merry Christmas & Other Christmas Stories av Louisa May Alcott

nutcracker

The Nutcracker av E.T.A. Hoffmann

I tillegg utgis også Charles Dickens roman A Christmas Carol og Christmas at Thompson Hall av Anthony Trollope på nytt, se mer her.

Jepp. Tenkte jeg skulle si fra. Neste innlegg blir en bokomtale. Jeg lover!

Ønsker meg! Må ha?

På den danske bloggen Paperback Castles kom jeg over disse fantastiske klassikerne. Forlaget Puffin har gitt ut klassikerne Heidi, Little Women, Anne of Green Gables og Little Princess. Serien heter Puffin in Bloom. Er det ikke fantastiske omslag?

heidi anne of green gables little princess little womenNå har jeg strengt tatt alle disse bøkene allerede bortsett fra Little Princess, men det gjør vel ingenting?! Designeren bak omslagene er Anna Bond.

 

Våke over dem som sover av Sigbjørn Skåden

våke over dem som overJeg har jaktet litt på denne boka. Eller, det er mer korrekt å si at jeg har ventet på denne leseopplevelsen. Jeg har lest noen norske romaner i år, men om jeg ser bort fra Innsirkling 3, er de få romaner som jeg virkelig har latt meg begeistret for.

Eller, er det begeistret jeg egentlig er? Jeg ble nok mer slått ut av denne boka. En anelse kvalm ble jeg også, men først og fremst krøp deler av den under huden.

Våke over dem som sover er den samiske forfatteren Sigbjørn Skådens første roman på norsk. Han har flere samiske utgivelser bak seg. Romanen kom ut nå i 2014 og er utgitt på Cappelen Damm.

Bokas hovedperson er samiske Amund, som kjører fra barndomshjemmet sitt og til Kautokeino. Amund er en anerkjent kunstner på vei opp og nå skal han jobbe med et stort prosjekt. Livet i Kautokeino er preget av overgrepssakene som kom frem for noen år siden, men livet går sin gang og lite er kanskje endret?

I boka møter vi også Amunds mor, bestefar og oldemor. Forfatteren bruker Mor, Bestefar og Oldemor om disse personene – og Amund selv blir omtalt som Sønn. Et interessant grep som både viser slekters gang, men også hvor i historien vi er uten for mange forklaringer. For meg er disse eldre delene svakere enn Amunds historie. Historiene om Amunds slekt rommer mye, mye uro og ikke helt enkle liv. Innblikk i en samisk hverdag får vi også, det er blant annet veldig spennende å lese om språk (norsk versus samisk) i dagliglivet og hvordan dette har endret seg opp igjen. Dessverre tror jeg vi ikke er lenge nok «der» til å kjenne på hva som skjer.

Som leser kjenner vi ganske fort et ubehag i Amunds historie. Hva er det egentlig han har tenkt å gjøre Kautokeino? Og er alt det som skjer, først rundt han og senere med han egentlig greit? Jeg tror det er dette ubehaget som Skåden setter ord på ved Amunds karakter som gjør denne romanen veldig lesbar.

Anbefales!
(Og om du ikke er helt overbevist -les gjerne Solgunns omtale av boken også).

——-
Boka er lånt på biblioteket.

The Thirty- Nine Steps av John Buchan (1001 bok)

the thirty nine stepsjpgA forerunner to the modern spy thriller, The Thirty- Nine Steps revolves around a German plot to declare war on unprepared Britain throuhg a secret invasion. Altough this storyline was clearly topical and drew on the brutal conflict of the Great War, it aslo reflected Buchan’s deep distate for German culture. The narrative centers on Richard Hannay, and almost superhuman and ridiculously lucky South African engineer who rescues a hunted British spy, only to find himself the focus of a manhunt orchestred by agents of the German state*.

John Bucans spenningsroman The Thirty-Nine Steps eller De 39 trinn sies altså å være den første moderne spion- og spenningsromanen. Boka kom ut i 1915, men i dag er nok Alfred Hitchocks film fra 1935 mest kjent. I senere tid har BBC laget en spillefilm med utgangspunkt i denne boka.

Denne lydboka overrasket meg – og det positivt. Jeg kom tilfeldig over den og oppdaget ikke før jeg var ferdig med den korte boka at jeg leste at det var en 1001 bok.

Kan en roman skrevet for nesten 100 år siden være spennende?

Ja! Det er forbausende lite som har skjedd med spenningsromaner de siste 100 årene. Sterke og smarte menn (sukk!) blir utsatt for en jakt, kanskje både av politi og «de andre», ingrediensene har nok ikke blitt forandret noe særlig. Legger man til en god dose med tilfeldigheter, en spenningsroman uten ville ha vært spesielt, så er oppskriften ganske stabil.

En ting mangler derimot i denne romanen, Richard Hannay har ikke noe kvinnelig sidekick på høyhælte sko som følger han i tykt og tynt. Det er faktisk veldig få kvinnelige opptredener i boka bortsett fra en og annen sengeliggende bestemor.

Jeg koste meg gjennom denne lydboka. Jeg ble underholdt av Hannays reise rundt for å bli kvitt sine forfølgere og ble nesten litt snurt for at slutten kom for tidlig. Jeg likte det enkle plottet, den absurde situasjonen som Hannay havnet opp i og ble ganske så villig med på reisen. Samtidig ser jeg nok at dette ikke er boka om du er ute etter spesielt vakkert språk – også der er den ganske lik flertallet av spenningsromaner som er utgitt vil jeg tro. Derimot syntes jeg det var morsomt å høre ord og uttrykk som de kanskje brukte for 100 år siden, der har nemlig noe endret seg!

——
* Teksten er hentet fra 1001 Books You Must Read Before You Die (2006-versjonen).
Lydboka omtalt er kjøpt selv.

Det vi kan stå for av Geir Lippestad

I forrige uke hørte jeg et halvt foredrag av Geir Lippestad. Senere samme kveld* begynte jeg å lese boka hans fra i fjor, boka ved navnet Det vi kan stå for.

det vi kan stå forLippestad er en klok mann med mange betraktninger og gode ord. Han har en klar og ærlig stemme som fungerer godt gjennom hele boken.

Det har blitt skrevet  mye om denne boka etter at den kom ut og jeg har egentlig ikke vært så interessert. Jeg fulgte 22.juli-rettsaken relativt nøye via media, men jeg har likevel ikke før nå i det siste vært interessert i lese noen av de mange bøkene som er utgitt med bakgrunn i denne mørke dagen i norsk historie. Tidligere i sommer leste jeg Åsne Seierstads bok En av oss.

Tross mange kloke ord er kanskje innsikten vi får i det som foregikk i forsvarerteamet til massemorderen mest interessant. Lippestad er ærlig, han forteller om feil som ble gjort og hvordan de taklet delvis mye kritikk. Han er heller ikke nådig, spesielt får flere advokatkollegaer passene sine påskrevet.

Jeg lar Lippestad selv avslutte her med en viktig tanke om ekstremisme:

Man kan alltid ruste seg mot uvær. Det jeg er mer bekymret for, er om det blir gjort noe med de grunnleggende strømningene bak de grufulle handlingene. For det var ikke en manglende bok i Grubbegata som var årsak til terroraksjonen 22.juli, heller ikke dårlig politiberedskap eller manglende samarbeid mellom diverse offentlige instanser. Årsaken stikker langt dypere og bunner i et fremvoksende politisk lavtrykk over Europa som vi må ta på det ytterste alvor. Om man ikke tror at de meteorologiske endringene på jorda er forårsaket av menneskene, er i alle fall de politiske klimaendringene direkte menneskeskapt. Men dermed er de jo faktisk også mulig å gjøre noe med. Om vi vil – og tør- ta tak i de mest brennende spørsmålene.

——
*Det er det som er fantastisk med e-bøker, ett innfall og (nesten bare) ett klikk, så ligger boka på Kindlen.

The Impossible Knife of Memory – tankevekkende roman for ungdommer av Laurie Halse Anderson

the impossible knife of memory
Looking out the window, I wondered how many of those kids had parents who were losing it, or parents who were gone, taken off without a forwarding  address, or parents who had buried themselves alive, who could argue and chop wood and makes asses of themeselves without being fylly conscious. How many of them beleived what they were saying when they blathered on about college they’d go to and what they’d major in and how they’d earn and what car they’d buy?

Amerikanske Laurie Halse Anderson har skrevet tankevekkende ungdomsroman om posttraumatisk stress. The Impossible Knife of Memory kom ut nå i 2014 og er historien om Hayley og hennes far Andy. Hayley og faren har etter mange år på veien bosatt seg i farens hjemby, i hans falleferdige barndomshjem. Etter at hans kjæreste Trish forlot dem da hun selv fant bunnen i spritflaska har Hayley og Andy kjørt rundt i USA. Faren har kjørt trailer og Hayley har hatt hjemmeskole i setet ved siden av.

Andy har i mange år prøvd å rømme fra sine problemer. Etter flere runder i Irak og Afghanistan klarer han ikke nå å leve et normalt liv. Mareritt, angst og alkohol, dette var nok ikke livet han en gang så for seg da han ble uteksaminert fra West Point.

Hayley går siste år på videregående, men hun klarer ikke å tilpasse seg. Noe ufrivillig blir hun kjent med Finn som vil ha henne med i skoleavisen. Samtidig dukker Trish opp, tørrlagt og med unnskyldninger i bagasjen, men er det bra for faren at Trish er der?

Is there anything worse than watching your father cry? He’s supposed to be the grown-up, the all powerful-grown up, especially if he’s a soldier. When I was a kid, i watched him work  out, scaling walls, lifting guys, bigger than he was, running miles in the best wearing full gear and carrying extra ammo. My dad was a supehero who made the world safe. He went overseas with his troops and chased the bad guys out of the mountains so that little kids over there could go to school and to the library and use the playground the way I did at home.

Jeg husker ikke hvordan jeg kom over denne boka tidligere i år, men jeg er sannelig glad jeg gjorde det. The Impossible Knife of Memory var en tankevekkende roman. Forholdet mellom Hayley og Finn minte meg en anelse om Eleanor & Park, far- og datterforholdet kanskje litt om den vonde Lullabies for Little Criminals. Felles for alle disse velskrevne bøkene er foreldre som av forskjellige årsaker ikke er tilstede for sine barn.

Livet til Hayley er som berg- og dalbane. Selv i (relativt!) gode perioder venter hun på at det skal skjære seg, av og til er det greiest om faren drikker seg full og sovner på sofaen. Der skader han ingen – inkludert seg selv. Glimtvis får vi noen tilbakeblikk til Andys minner fra felten, de er korte men effektive i den forstand at vi får innblikk i grufulle hendelser.

Uten at jeg sitter på statistikk vil jeg tro at posttraumatisk stress blant USAs mange veteraner er et økende problem. Således kan boka også leses som en kritikk mot (den delvis manglende) behandlingen for veteraner. Det er samtidig noe av det som jeg synes var veldig interessant med denne boka, den åpner opp for veldig mange spørsmål.

Hayley hater Trish, kanskje aller mest er hatet en forsvarsmekanisme. Likevel klarer jeg ikke helt å se om det er best for Andy og Hayley at Trish er tilstede eller om de har det best uten henne. Som en motvekt til ustabile Andy er Finns foreldre ett sted i bakgrunnen. Deres stabile liv har blitt ødelagt av storesøsterens avhengighet av narkotika og den pålitelige og flinke Finn blir den skadelidende. Alt han ønsker er å komme inn på et universitet hvor han kan få være den nerden han egentlig er. Når prioriterer foreldre egentlig feil? Hvor syk må man være for å få hjelp? Hva skjer med barn som blir omsorgspersoner for sine foreldre?

Laurie Halse Andersen kommer ikke med svarene – heldigvis. Slutten er sånn passe optimistisk, livet går videre. For meg er uansett Hayley en sånn karakter som lever vider etter at siste side er lest.

——-
Boka er kjøpt selv.
Mer om posttraumatisk stress finner du på Helsebibliotekets sine sider.