Begynnelsen

The house stood on a slight rise just on a the edge of the village. It stood on its own and looked out over a broad spread of West Country farmland. Not a remarkable house by any means- it was a about thirty years old, squattish, squarish, made of brick and had four windows set in the front of a size and proportion which moreor less exactly failed to please the eye.

hitchhikers

The only person for whom the house was in any way special was Arthur Dent, and that was only because it happened to be the one he lived in. He had lived in it for about three years, ever since he moved out of London because it made him nervous and irritable.
 

En bok jeg nesten er skamfull over at jeg ikke har lest Douglas Adams The Hitchhiker’s Guide to the Galaxy. Om man ser bort fra  Ringenes herre da, men ett sted må man jo starte. Nå har jeg knapt startet da med Adams klassiker, jeg har kun lest de første sidene, men jeg må innrømme at jeg liker stilen i boka. Hadde det ikke vært for at den konkurrerer med Innsirkling 3 så hadde jeg lest videre i historien om Arthur Dent nå i kveld. Jeg har klart å rote meg opp i tre papirbøker i disse tider, foruten norsk samtidslitteratur og klassisk sci-fi så leser jeg også polsk krim. Kan noen som har de rette kontaktene skaffe døgnet noen ekstra lesetimer?

Norske edelstener av Emil B. Lund

norskeedelstener

Victor Sommerfeldt er oppvokst i en fornem familie på Oslos beste vestkant. Fremtiden ligger for hans føtter, han har de riktige vennene, den riktige ballasten og de riktige pengene, det handler kun om å fremstå som enda bedre og skjule de feilene man av og til gjør.

Norske edelstener er Emil B. Lunds debut. Lund er født i 1978, er utdannet litteraturviter og er selv oppvokst på vestkanten.

Victor Sommerfeldt er bedre enn alle andre, i alle fall jobber han hardt med å fremstå som han behersker det livet byr på. I hans engere krets kommer de alle fra gamle penger, mens nye penger er representert ved Anna Wang, Sommerfeldts kjæreste som nesten fremstår som vulgær. Penger blir vanligvis ikke diskutert, med unntak når de er enig om at det ikke finnes noe særlig materielle klasseforskjeller i Norge, de selv tilhører en kulturell overklasse.

Romanen er en (evig) lang strøm av tanker og observasjoner, ispedd monologer fra Victor Sommerfeldt. Denne tankestrømmen føles autentisk, men er av og til for intens. Men det skal kanskje være intenst å være tilstede i noens tanker over en lengre periode? Jeg måtte flere ganger legge fra meg boka og ta en pause. Jeg kan ikke gjøre noe annet enn å fascineres over det harde arbeidet Sommerfeldt legger ned i det sosiale spillet.

Viktor Sommerfeldt er dyktig, men selv ikke han er dyktigere enn de feilene han gjør. Under en prat med noen venner kommer han med en faktafeil, dette klarer han ikke å la ligge. Lenge etter på er han overdrevent opptatt av denne feilen, klarer ikke legge den bak seg og tror at den blir spredd i vennegjengen. Ironisk viser kanskje sannheten å være mer sårende – ingen brydde seg egentlig. Hendelsen viser hvordan Viktor Sommerfeldt selv er fanget i et spill han tror han behersker til det fulle.

Tross betraktningene og monologene er det en viss distanse i romanen, en distanse både mellom leser og Sommerfeldt, men også mellom Sommerfeldt og disse andre. Vi får egentlig aldri plassert Sommerfeldt, og jeg liker at forfatteren har valgt å satse på Sommerfeldt. Gjennom Viktor Sommerfeldt blir også vi menneskene betraktet. En angivelig voldtekt blir diskutert heftig, selv venners skjebner blir diskutert for diskusjonens skyld. Folk er glad i snakke, men sier vi egentlig noe? Norske edelstener er mer en historie om mennesker, enn ett miljø.

Konklusjon – det bor folk på vestkanten også.
———–
Boka er kjøpt selv.

 

Boka vi alle venter på – og hvordan finne ei bok jeg leste på 90-tallet?

innsirkling

Endelig! På mandag kommer boka jeg tenker det er mange som har ventet på. Innsirkling 3 av Carl Frode Tiller er endelig i butikken! Jeg er egentlig ikke så spent. Etter at jeg leste et utdrag på Aschoug sine sider noterte jeg fornøyd at Tiller er tilbake i like god form som i Innsirkling 1 og Innsirkling 2. Så nå bare jeg venter jeg, venter på å vite resten av historien om David.

Da jeg leste om boka Tyvenes by på bloggen Betraktninger kom jeg nok en gang til å tenke på en bok vi leste på barneskolen. Boka ble lest høyt til oss og var (nok) en ungdomsbok som handlet om beleiringen av Leningrad. Hovedpersonen var en gutt ved navn Boris (?) og han måtte skaffe mat til familien utenfor den beleirede byen. Jeg husker ikke navnet på denne boka, ei eller navnet på forfatteren. Dette var nok helt på begynnelsen av 90-tallet så det er ei stund siden den ble utgitt, jeg aner heller ikke om den var norsk eller oversatt.

Er det noen dere ute som aner hvilken bok dette er?

Akkurat nå … Høvrings romandebut, Sci-Fi på øret og tsardøtrene på Kindle

Akkurat nå….

noe som hjelper… leser jeg Mona Høvrings debutroman Noe som hjelper fra 2006. På forsiden står det «en liten perle av en bok» signert en kjent anmelder i Aftenposten – og selv om jeg er bare halvveis så må jeg si meg enig. Vi møter en ung jente som har mistet sin mor, og som nå bor med sin eldre bror og far. I hvert kapittel fortelles en liten historie fra jenta og hennes sitt liv, alt fra da moren døde til bestevenninen som flytter. Jeg er overrasket over hvor mye Høvring får sagt med få ord og hverdagslige hendelser.

14… hører jeg på romanen 14 av Peter Clines. For meg både en ukjent forfatter og roman, men jeg «låner» den av samboeren min og det var den som fristet mest blant alle Sci-Fi- og fantasytitlene. Nate flytter inn i ei leilighet i L.A. og finner fort ut at huset han bor i har mange hemmeligheter. Etter hvert blir han kjent med de andre leietakerne og sammen begynner de å snoke rundt. Hvorfor er det ikke huset koblet til resten av L.A sitt elektriske system, hvorfor er noen rom stengt av? Jeg er kun halvveis – og nå begynner det virkelig å skje noe. Jeg aner ikke hvor veien går, men jeg tror det blir spennende.

rappaport… leser jeg dokumentaren Four Sisters: The Lost Lives of the Romanov Grand Duchesses på Kindlen. Boka er skrevet av Helen Rappaport som har en veldig god fortellerstemme. Vi møter de fire søstrene Olga, Tatjana, Maria og Anastasia og følger de fra de er små til de som kjent blir drept sammen med sine foreldre og lillebror. Boka gir et fascinerende innblikk i en veldig spesiell verden som holder på å falle sammen. Dette er ikke første boka jeg leser om den siste generasjonen av denne grenen av Romanov-familien, men Rappaport forteller som sagt godt og gir et godt innblikk i det skjedde.
——
Alle bøkene er kjøpt selv.

The One Plus One av Jojo Moyes

the one plus oneJeg hadde behov for enkel underholding, en romantisk komedie i bokformat og bestemte meg for å tilbringe tid med alenmoren Jess, hennes to unger og bikkja. Ja, også it-gründeren Ed Nichols da, som er anmeldt for å være for løssluppen med informasjon om en kommende lansering til en kjæreste han gjerne ville bli kvitt.

Jess har to jobber, men har fortsatt problemer med å få regnskapet til å gå opp. Barnas far har problemer og bidratt kun med en anelse moralsk støtte en gang i uken på Skype.

Jess sin yngste datter Tanzie har store evner innen matematikk og blir tilbudt en plass på en god privatskole. Dessverre dekker ikke stipendiet hun blir tilbudt alt og Jess bestemmer seg for å melde Tanzie på en matte-olympiade hvor det er pengepremier. Problemet er bare å komme seg til Skottland hvor olympiaden arrangeres…. Første gang kommer de ikke langt før de må gi seg, men så får de overrasket hjelp fra en av kundene som Jess vasker hos. Den arrogante Ed tilbyr de skyss.

The One Plus One handler om Jess og Ed og den handler naturligvis om kjærligheten som dukker opp når man minst venter det. Men den handler også om personer som gjør feil når de er desperate, om barn som ikke passer inn i A4-formatet og foreldre som gjør alt men likevel ikke nok.

Jojo Moyes’ bok er skrevet i et enkelt språk, det har få klisjeer og gjennom handlingen mer enn beskrivelsene blir vi kjent med de fire karakterene. Og Norman, den stinkende bikkja, la oss ikke glemme han. Engasjementet i karakterene gjør at jeg har lyst til å lese videre, jeg ønsker å vite hva som skjer. Jeg tror jeg vet hva som skjer, men jeg vil naturligvis vite.

Jeg leste om denne boka først på bloggen til Tine , kjøpte sporenstraks den engelske e-boka og leste den ut på to kvelder. The One Plus One kommer ut på norsk nå i slutten av august under tittelen Den ene pluss en.
——
Boka er kjøpt selv.

 

Hekla myter

hekla myterDiktsamlingen Hekla myter er Eli Fossdal Vaages debut. Boka kom ut nå i vår.

Formødrene mine var småjenter
som song salmar om fortapinga
før dei sprang til fjells
med sol i flettebanda
Formødrene mine
song songar om forsaking
før dei gjekk til seters
og sette seg med tindrande, kvite bryst i solveggen

Diktsamlinga er delt opp i flere deler hvor perspektivene, diktene veksler mellom å fortelle om en kvinne, for å se på formødrenes historie samlet.

Den gamle mannen i senga
alt i hennar hender denne gongen
skeier med havresuppe
lettfordøyelege ord
Ta litt til no, du et jo som ein fugleonge

Jeg synes del to om formødrene er glitrende, det var de diktene jeg la merke til. Vaage skriver levende i denne delen og formidler formødrene slik at jeg ser det hele levende for meg. Noe av det såreste beskrives med enkle ord og hendelser, som det smertefulle som blir lagt bort i skuffen. Jeg tror jeg aller mest liker ordet formødrene, det er egentlig et fantastisk ord!

Jeg liker godt variasjonen i diktene, skiftene.Vi møter en yngre og en eldre kvinne, hvor den eldste forteller om sitt liv. Relasjonen mellom generasjonene er beskrevet med en naturlig respekt og jeg tar meg i lure på alle historiene som formødrene våre aldri fikk fortalt.
———
Omtalen er basert på et lese-eksemplar jeg har fått fra forlaget.

Oppsummering av lesing til Bokbloggerprisen

God søndag! I helgen ble jeg endelig ferdig med den siste boka som er nominert til Bokbloggerprisen. Diktsamlingen Urd av Ruth Lillegraven leste jeg ferdig nå i helgen og nå kan jeg endelig stemme på hvilke bøker jeg synes var best i 2013 med god samvittighet.

Her er bøkene som er nominert i kategorien årets roman:

Jeg skrev blant annet følgende om Jacobsens roman: Jacobsen skriver så utrolig nært, historien han forteller blir personlig. Han levendegjør historier som jeg selv har hørt i min oppvekst, han setter de inn i en større kontekst. Han bruker ord og uttrykk som føles hjemme i det samfunnet han skildrer, men han klarer likevel å få dette hverdagslige språket til å klinge nydelig.

Wassmo har vært en favoritt i mange år og fjorårets bok var også en innertier: Selvbiografisk eller ikke, jeg er utrolig glad for at Wassmo i sin tid kjempet for å tid og rom til å skrive historiene sine. Hun er en forfatter som får sagt mye, uten at det føles for kompakt og tungt. Best er de avsnittene der vi må lese gjennom linjene, hun hinter ikke, hun er ikke vag. Vi skjønnner det hun ikke skriver.

Om Ravatns roman hadde jeg egentlig ikke så mye å si: Ravatn har et stilsikker språk, gjenkjennelig og flytende. Utfordringen min er at jeg ikke tror på det hele, de to personene lever litt utenfor resten av samfunnet, men klarer ikke å skape (for meg) et realistisk miljø. Jeg fullførte boka, men det ble pliktlesing. Jeg tenker det er en bok jeg skulle gjerne ha likt, men vi manglet kjemi Fugletribunalet og jeg.

I kategorien for åpen klasse var følgende bøker nominert:

Billedbok fra Lisa Aisato som engasjerte hele familien og jeg skrev blant annet følgende: Lille frøken Hysj (tre og ett halvt år): Den handler om en jente som vil bli fugl. Hun ønsker det masse og en dag så kan hun fly. Hun flyr sammen med de andre fuglene, da er hun glad. Hun ønsket seg inderlig å bli fugl.

Jeg venter på oppfølgeren, kort mer er det vel ikke å si: Universet i Odinsbarn er omfattende og det tar tid å komme inn i boka. I de første 50 sidene av litt over seks hundre slet jeg litt med å komme inn, jeg sirklet litt rundt portene kan man si. Så løsnet det og som med alle gode bøker, slutten kom altfor fort.

  • Urd av Ruth Lillegraven

Å pliktlese diktsamlinger er aldri en god ide. Jeg tror nok jeg vil lese denne en gang til, for denne bevegde meg i liten grad. Jeg klarte aldri å se det store bildet, men synes språket og de enkelte hendelsene som ble beskrevet var veldig fine.

Vil du lese mer om prisen finner du informasjon på siden Norske bokbloggere.

Jane Austen – da og nå

Etter å ha hørt ferdig Pride and Prejudice i forrige uke gikk det plutselig opp for meg at jeg var ferdig med mitt lille prosjekt med å høre ferdig romanene av Jane Austen på nytt. I en slags abstinasjonsfase så jeg filmen Austenland. Filmen handler om en tretti og noe amerikansk jente som drar til temaparken Austenland for å møte sin mr. Darcy komme over sin besettelse av en av Austens tydeligste helter. Filmen anbefales ikke, selv om den hadde tilløp til humor fra tid til annen.

sense trollope

Enkelt omslag som jeg liker godt, vurderer å kjøpe boken kun for omslaget.

Jeg fortsatte derfor med lydboka Sense & Sensibility av Joanna Trollope. Trollope er kjent britisk forfatter som jeg aldri har lest noe av fordi ei engelsk venninne av meg en gang sa at hun skrev romaner for mødre. 15 år senere og med en god dose innebygd tvil til spin-off-verker til Austens legendariske bøker er jeg nå godt over halvveis i boka.

Trollope holder seg helt opp til originalen, faktisk så nær at jeg begynnelsen var svært overrasket. Vil dette fungere? Ja og tja. Karakterene fungerer, styrken i romanen ligger i Trollopes nøkterne men svært gode beskrivelse av hovedpersonene. Handlingen er for så vidt godt «oversatt» til nåtiden, men det er et punkt hvor romanen svikter. For meg som i alle år (ubevisst) er indoktrinert med den sosialdemokratiske arbeidslinjen skurrer det at det vokser opp unge personer som ikke har tenkt/ikke ønsker/ikke forventer å gjøre et dagsverk. Etter mor og døtre må forlate Norland Park, klarer Elinor som snart er ferdig med arkitektstudiene å få en jobb. Den yngste, Mags som hun kalles, går fortsatt på skolen, men Marianne er det ingen som har noen forhåpninger å få ut i arbeidslivet. Hun er for vakker, for upraktisk, for drømmende til å jobbe og ingen forventer at hun skal bidra til husholdningen. Ei heller moren vil jobbe, som for øvrig er mye mer synlig i Trollope sin roman enn i Austens.

Vel, jeg henger med. Nå har Wills (Willoughby) akkurat avvist Marianne på en bryllupsfest i London, en avvisning som blir ultimat da den blir filmet og lagt ut på youtube.

Originalene er best, det er det ingen tvil om.

Pride and Prejudice var altså siste bok ut. Den har i de siste årene vært min favoritt, men etter å ha lest (hørt) Persuasion på nytt var jeg usikker på hvor mye jeg egentlig vil like Pride and Prejudice. Austens første forslag til tittel var jo som kjent First Impressions, en tittel jeg for øvrig synes ville vært svært passende.

prideandprejudicePride and Prejudice har kanskje Austens tydeligste helt? Selv om jeg er begeistret for både kaptein Wentworth og Henry Tilney så er Mr. Darcy den karakteren som står frem som en helt, etter en noe ruskete start that is.

Jeg fascineres over følelsene som er i omløp i Pride and Prejudice. Jeg har inntrykk av at noen synes Austen skrev romantiske komedier, andre henviser til hennes ironi. Disse to sidene ved hennes forfatterskap, for jeg synes begge delene er representert, møtes godt i denne romanen. Ja, faktisk synes jeg at de møtes veldig godt da Elizabeth er innom Pemberley sammen med sin tante og onkel. Avsnittene fra denne ferieturen som blir så brått avrundet er fantastiske. Er det Pemberleys prakt som gjør at hun ser Darcy i et nytt lys eller er det hushjelpens rosende og ærlige begeistring for sin arbeidsgiver som får henne til å endre mening? Elizabeth innrømmer senere at det var på Pemberley da hun så dets prakt at hun skjønte at hun faktisk hadde veldig varme følelser for Darcy.

Likevel. Elizabeth likte nok Darcy før hun skjønte det selv. Vi kjenner den litt dirrende følelsen av personer som er litt for demonstrative mot hverandre tidlig i romanen. Denne gangen ble historien om Elizabeth Bennet og Darcy så veldig tydelig for meg, alle andre ble bare statister.

PS! I forbindelse med The Austen Project så har krimforfatteren Val McDermid skrevet Northanger Abbey på nytt. Jeg er nysgjerrig og etter å ha lest et utdrag så tror jeg nok at den kommer til å lest også.
——
Begge lydbøkene som er omtalt her er kjøpt selv.

En av oss av Åsne Seierstad

Fredagen fant jeg ut at det var på tide å lese Åsne Seierstads bok En av oss – en fortelling om Norge. Som de fleste av dere vet handler den om 22.juli og om tiden før og etter for flere av de som ble rammet denne mørke dagen i norsk historie.

Seierstad har skrevet flere innsiktsfulle bøker, men dette er hennes første bok med utgangspunkt i Norge. Hun skriver veldig godt, hun forteller om individer men i ett større perspektiv. Med en stødig og balansert penn forteller hun gripende historier. Hun forteller, hun hverken dømmer eller finner enkle konklusjoner, hun lar det være opp til oss lesere å trekke eventuelle slutninger av informasjonen hun gir oss.

Jeg har lenge vært usikker på hvilke bøker om 22.juli jeg skal lese. Seierstad sin bok er den som har fått de beste omtalene og jeg skjønner godt hvorfor. Jeg fikk hele tiden inntrykket av boka er skrevet av en personen som ønsket å formidle disse historiene.

Jeg slutter av her. Om du vil lese noe om 22.juli så anbefaler jeg deg denne, så får jeg se hvilke andre bøker jeg leser etter hvert.
———
Boka er kjøpt selv.