Sovjetistan av Erika Flatland

De sovjetiske karttegnerne hadde ingen enkel oppgave med å skape orden i dette sentralasiatiske lappeteppet av ulike folk, språk og klaner. Frem til 1024 behandlet russerne Sentral-Asia som en stor region som de kalte Turkestan, tyrkernes land, siden de fleste folkene som som bodde her snakket tyrkisk. Russerne var selvsagt utmerket klar over at folkene i Sentral-Asia tilhørte forskjellige klaner og kulturer, men så ingen grunn til å komplisere bildet ytterligere. Det var vanskelig nok som det var. Ofte visste ikke folk selv hvilken nasjonalitet de tilhørte. I folketellingen i 1927 oppga folk typisk stamme og slekt, men kunne ikke alltid svare på om de var usbeker, kirgiser eller tadsjiker.

 

sovjetistan

En av høstens mest interessante bøker er i mine øyne Erika Flatlands Sovjetistan. Boka er en god kombinasjon av en reiseskildring, dokumentar og fungerer godt som en introduksjon til fem ganske ukjente land.

Turkmenistan. Kasakhstan. Tadsjikistan. Kirgisistan. Usbekistan.

De fleste av oss har kanskje hørt om de, men vet vi noe om disse landene? Kasakhstan er kanskje mest kjent for oss nordmenn, hovedstaden har et kjent sykkellag oppkalt etter seg og Bjørn Dæhlies konkurrent Smirnov var fra dette store landet. For Kasakhstan er stort, det niende største i verden – men klarer du å plassere det på et kart?

De fem landene som Erika Flatland reiste gjennom er alle forskjellige, noen er svært lukket andre har et mer demokratisk styre. På reisen måtte hun gi seg ut for å være student, journalister og forfatter får for eksempel ikke innreisetillatelse til Turkmenistan. Utlendinger blir uansett fotfulgt der og må følge et strengt opplegg. I andre land er det friere, hun kan snakke med innbyggerne mer åpenlyst og de forteller uten å være bekymret over hvem som kan høre.

Flatland har skrevet flere bøker og er sosialantropolog, hun snakker flere fremmedspråk, blant annet russisk. Jeg har ikke lest noe av henne tidligere, men jeg kommer nok helt sikker til å følge med i hennes forfatterskap nå fremover.

Flatland behersker å hele tiden variere mellom å fortelle om seg sin reise, de hun møter, samtidig som hun gir oss de store linjene når det gjelder politikk, historie og økonomi. Hun skriver veldig godt, holder en god flyt og boka er derfor ikke vanskelig å lese. Jeg føler at innholdet er nyansert og jeg tror ingen som leser denne boka vil være i tvil om at Flatland har gjort et godt arbeid med tanke på research.

Jeg sitter foran skjermen min og med et tastetrykk kan jeg bestille kabler fra Kina, jeg kan småsnakke med ei vennine på Facebook som bor i Nord-Norge og jeg kan skype med en japansk jente jeg studerte med i Moskva for noen år tilbake. Digitalt er vi kommet så mye nærmere hverandre i dag.

Likevel. Det er lang til Sentral-Asia.

De færreste av oss kommer til å dra dit på ferie.

Likevel.

Likevel tenker jeg at alle burde lese Sovjetistan. Nettopp fordi de færreste av oss kommer til å se de marmorbyggene som preger Asjgabat eller å besøke de få folkene som lever i Pamir – eller verdens tak som det også kalles.

Hvorfor?

Jeg tror at noe av det viktigste vi menneskene gjør er å lytte. Lytter vi, lærer vi også. Flatland forteller oss om andre mennesker; hvordan de lever og hvordan de har levd. Noe av det som fortelles er uvirkelig for meg – destod viktigere at jeg får vite.

Historiene som fortelles er ikke bare spennende og dramatiske, noen av de er også tankevekkende. Hva har skjedd med og i disse landene etter at den sovjetiske modellen raknet? Hvilken rolle spiller disse landene i den politiske sammenhengen i dag? Hva slags utfordringer sliter de med?

Sovjetistan åpner for en rekke spørsmål, samtidig som vi får vite mer. Kan man ønske seg noe mer enn det?

———-
Omtalen er basert på et leseeksemplar fra forlaget.