I det siste har jeg vært i krim-og spenningsmodus, samtidig som jeg gjerne vil lese noe annet enn det som ligger på bestselgerlisten for tiden. Derfor ble jeg litt nysgjerrig på forfatteren Elisabeth Sanxay Holding og hennes roman The Blank Wall. Romanen kom ut i 1947 og har vært filmatisert to ganger, sist med tittelen The Deep End og Tilda Swinton i 2001.
En tidligere utgave av romanen, selv har jeg finfin Persephoneutgave.
Elisabeth Sanxay Holding er kanskje ikke et veldig kjent navn i dag, men under sin forfatterkarriere var hun godt kjent, og var spesielt godt likt av krimforfatteren Raymond Chandler.
Lucia Holley har flyttet på landet sammen med sine to barn, som ikke lenger er barn, sin far og hushjelp. Mannen er i marinen, et sted «in the pacific», 2.verdenskrig er i gang og det er Lucia som må ta alle beslutningene hjemme. Problemet oppstår når datteren begynner å henge med en heller tvilsom type. Han dukker opp hjemme hos familien Holley, og neste dag så finner Lucia han død nede i båthuset (beklager, naustet) når hun tar seg sin daglige svømmetur.
Lucia er en rådsnar dame – og tenker at dette må være farens verk. For å skjerme både faren og datteren bestemmer hun seg for å gjemme liket. Naturligvis tar det ikke lang tid før både politiet og utpressere står på døren.
Innsiden av min finfine Persephoneutgave!
Jeg likte veldig godt settingen i denne boka, atmosfæren og handlingen. Lucia som er heltinnen er langt unna dagens heltinner, som gjerne har doktorgrad i et eller annet sært og tilfeldigvis har svart belte i karate og kan springe i høyhælte pumps. Lucia sin jobb er å passe «heimen» og det er nettopp dette som fører henne i dette trøblet.
This is my life, going on just the same. I haven’t hurt the children, or Tom, or Father. I haven’t shocked people like Mrs. Loyd. The man is here to fix the icebox, at last. This is how I’ll go on.
Det er sjelden jeg har lest en spenningsroman som har vært plassert i så daglige omgivelser. Det gjør den mer spennende når verden kommer innenfor dørstokken og man ikke lenger har kontroll. Lucia må som sagt håndtere både politi og utpressere, samtidig som lunsjer og middager skal organiseres og planlegges. Samtidig viser det seg at hushjelpen de har hatt i mange år også har en del overraskende sider…
Graham Greene er et navn jeg har hørt mye om, men jeg har aldri fått lest noe av han. Den dypeste grunn, The Heart of Matter på engelsk, er ikke en klassisk spenningsroman. Likevel oppleves den som spennende, eller kanskje mer beskrivende, som dirrende. Også denne romanen er satt til krigen. Vi er i Vest-Afrika og møter Major Henry Scobie som er politimann. Han prøver å være en rettferdig mann, men feiler egentlig i alles øyne, kanskje også sine egne.
Hans kone er også i Afrika, men hun klager og er ikke fornøyd med mannens karriere. Det topper seg litt igjen når han blir forbigått når det skal ansattes ny politimester.
Det er et ganske desillusjonert expat-miljø vi møter i en hete som virker helt forferdelig. Miljøbeskrivelsene er ganske gode, det er alltid interessant å se hvordan britene tok med seg sitt klassesystem til alle verdens kanter. Beskrivelsene av forholdene mellom britene og de innbyggerne i kolonien minner meg litt om Doris Lessing sin beskrivelser, de er så avhengige av hverandre, så nære i hverdagen, samtidig som så fjerne.
Major Henry Scobie sin kamp mellom det gode og det onde – og alle valgene som skal tas ble ikke for meg noen høydare. Jeg fikk mer sans for Graham Greene sin skarpe penn, hans observasjon av relasjoner. Jeg kommer definitivt til å lese mer av denne mannen. Den dypeste grunn kom ut første gang i 1948.
———-
Begge romanene er kjøpt selv.
Hysj! Lesing pågår 
Jeg gjenoppdaget Graham Greene nå i februar og det var en høydare for min del. The Quiet American var bare helt fantastisk bra skrevet. Idag fant jeg to bøker til på billigsalget av Greene – Slutten på leken og Makten og æren. Jeg gleder meg til disse to. Jeg kjenner ikke Den dypeste grunn, men ser ut fra omtalen din at den kan minne om The Quiet American. En av leserne på bloggen min sa følgende om Greene, og jeg kan ikke være mer enig:
«Graham Greene er en ekspert i å skrive slik at du føler du har lest en hel ulidelig fascinerende livshistorie nesten uten at forfatteren bruker ord. Jeg har sammenlignet denne boken med Winter in Madrid av J. S: Sansom, og sammenligningen ligger i at begge bøkene gir samme varme og fylde etter lesning, men at Greenes bok er 400 sider kortere (tror jeg) enn Sansoms. Det sier en del om hva Graham Greene er i stand til. Min yndlingsforfatter.»
Hm, nå ble jeg enda mer nysgjerrig. Ja, jeg er helt enig i at han får sagt med veldig få ord. Ikke fordi at karakterene hans er bygd på klisjeer, men fordi han er så treffsikker med det han skriver. Det er av de type bøkene hvor man vet at man ikke kan gå glipp av en eneste setning fordi man vet at alle er skrevet med samme omhu. Selv om denne ikke traff helt – og da tenker jeg på handlingen, så er Greene en forfatter jeg skal lese mer av.
Fantastisk med 1001-lista! På grunn av denne har jeg dristet meg til å teste ut nye forfattere jeg nok aldri hadde plukket opp på egenhånd, og ikke minst mannet meg opp til å prøve på nytt gamle bekjentskap som jeg enten har glemt ut eller ikke likt tidligere.
Jeg er helt enig, jeg liker også den der lista. For eksempel er det veldig interessant å se hvor få av forfatterne jeg kjenner som er valgt ut fra 70- og 80-tallet, det er mye lesestoff der som for årene som kommer.