Roser, kyss og døden er den tredje boka på norsk om den svenske amatørdetektiven Puck. Puck er i 20-årene, hun er nå gift med sin Einar og de klarer alltid å komme midt opp i et mordmysterium. Denne gangen har de brukt sommeren i støvete kjellere på prestegårder for å finne ut av Einars slektstre. De blir avbrutt av et brev fra Christer Wijk, en god venn og kriminalkommissær, etterforsker i politiet ville vi kanskje 
ha sagt i dag. Christer som har vært ungkar i mange år har endelig funnet den store kjærligheten og skal forlove seg. Einar og Puck er invitert i selskapet hvor dette skal feires. Puck er som kvinner flest, skeptisk til denne plutselige forlovelsen (- og kanskje en anelse sjalu) så det tar ikke lang tid før de tropper opp på trappa til Christers kommende svigerfamilie.
I familien Malmer er ikke alt som det skal, det får Puck snart merke. Som alle familier har de også hemmeligheter og det tar ikke lang tid før bestefaren i huset blir drept på en snedig måte. Nå må Puck og Christer selv etterforske og for Christer blir dette spesielt da hans egen forlovede kan være morderen!
Ikke all litteratur kan være rasjonell, heldigvis. Når jeg leser Maria Lang sine krimbøker er jeg tilbake i en noe ukritisk verden, en verden hvor man vil underholdes og sjarmeres. Og gjerne drømme seg litt bort.
Puck minner meg om alle barndomsheltene mine, om Nancy Drew, om Bobsey-barna, Hardy-guttene eller navnesøsteren (uten c) Puk. Puk var forøvrig en dansk serie skrevet av to menn som gjemte seg bak pseydonumet Lisbeth Werner. Vi hadde en eller kanskje to bøker om Puk liggende hjemme og jeg digget Puk. Hun var gikk ikke av veien for en kamp, jeg husker spesielt en gang hvor hun nedkjempet en som ikke hadde rent mel i posen med skistavene sine. Fantastisk snarrådig jente! I tillegg bodde hun på en pensjonatskole, noe jeg drømte om gjennom hele min barndom.
Puck i Maria Lang sine romaner er også snarrådig, selv om hun ikke kaster seg ut i særlige fysiske kamper. Som Nancy Drew eller de to tvillingparene i Bobseybarna (eller var det flere?) så befinner hun seg alltid der det skjer noe. Mordene skjer som oftest i utkanten av omgangskretsen hennes (eller Einars). Puck er en jente som passer inn overalt, hun er ikke særlig redd for å invitere seg selv inn. Den mer rasjonelle delen av meg ville vel kanskje ha ymtet frempå om folk ikke ville vært redd for å invitere Puck og Einar på besøk etterhvert siden det alltid skjer når de er i nærheten, men slike tanker dytter man helst bakerst i hodet igjen. La oss glede oss over et mordgåte i stedet. I bøkenes verden i alle fall.
Christer Wijk prøver seg på slutten som Poirot, dette har fungert tidligere, men det er ikke like heldig denne gangen. Slutten på denne boken oppleves som litt rotete og jeg opplever nesten som om noen av historiene (teoriene) som rulles ut som tidtekke.
Stemningen og miljøet er derimot godt beskrevet. Underveis i lesingen så forundres jeg over hvor mange tråder Lang egentlig har lagt ut. Jeg ble nesten litt irritert over at jeg ikke skjønte alle hintene. Men bare nesten, for egentlig så koste jeg meg mest under lesingen av Roser, kyss og døden.
Mer om Maria Lang og hennes bøker kan du lese her.
———-
Omtalen er basert på et lese-eksemplar fra forlaget.
Hysj! Lesing pågår 
Sendte denne med maratonbesøket mitt, angrer litt nå etter å ha lest omtalen din, ble overveldet av et sug etter barndommens krimhelter, (alle de som alltid dumper borti alt det spennende (mens ingenting skjedde når jeg gikk i skogen eller lurte meg inn på loft), idag er jeg sjeleglad for mangelen på rl krimgåter i min barndom. (fniste litt til det med at hvorfor i alle verden vil man invintere folk på besøk som alltid bringer med seg mord og elendighet?)
Du skulle ha lånt de andre på biblioteket, samtidig så blir jeg litt skeptisk fordi du er vel ikke akkurat noe stor fan av Agatha Christie??? Uansett, ja, det skjedde lite i de skogene jeg tilbrakte min barndom i også, det kan man jo være glad for som voksen, men akk det var en skuffelse som ung. Eller tenk på de som fant spennende ting på loftet, gamle mysterier, dagbøker og hemmeligheter, det var det sannelig heller ikke så mye av på de loftene jeg kom meg på som ung.
Denne boken fikk jeg heldigvis karret til meg på bokbloggertreffet, siden jeg husket at du har skrevet om bøkene hennes før. Neste gang jeg får lyst til å lese Agatha Christie, skal jeg lese Maria Lang istedet. Så morsomt at du er sitert på omslaget, og at du sammenlikner Lang med Christie mens Nils Nordberg kaller henne sin tids Camilla Läckberg. Siden jeg liker Christie uendelig mye bedre enn Läckberg, velger jeg å gå for din sammenlikning. Drømte du også om å bo på pensjonatskole som liten? Jeg kan ikke helt skjønne hvorfor det var så forlokkende å tenke på å flytte hjemmefra som liten, men sånne pensjonatskoler virket så utrolig spennende. Som en slags evig overnattingsfest. Jaja, jeg har vel alltid levd i en boble:-)
Jeg har aldri lest Läckberg, selv om generelt får mye skryt så tenker jeg at hun skriver laaaangt fra Agatha Christie. Men det er kanskje slik at man vil gjerne fange opp både de som liker Christie og Läckberg??
Åh, jeg har drømt om pensjonatskole. Siden dette var drømmer så tror jeg ikke at jeg noen gang tok det innover meg at jeg faktisk måtte flytte hjemme fra, det var bare at det alltid skjedde noe spennende på disse pensjonatskolene. Og det gjorde det jo ikke på min lokale skole, ingen mysterier eller noe særlig der gitt…. Er nok flere som har vært i en boble gitt:-)
Jeg skal hente første bok (altså den første som er nyutgitt av forlaget) på biblioteket i morgen, så den skal få være med i kofferten når jeg reiser bort i helga. Likte Roser, kyss og døden veldig godt. Gammeldags sjarmerende og underholdende.
Om forfatteren legger ut mange hint så hjelper det meg vanligvis aldri likevel, jeg er visst stokk dum når det gjelder å komme «detektiven» i forkjøpet, haha. Det er sjeldent jeg greier å gjette løsningen selv. Jaja… 😉
Håper den faller i smak. Jeg synes nok at bok nummer to er min favoritt så langt. Jeg tar egentlig aldri selv hint heller, jeg er for opptatt av å la meg underholde. Men altså, i denne boka (og det kan jeg skrive siden du har lest den)
*MEGASPOILERWARNING*
så skjønte jeg jo da etter hvert at tittelen EGENTLIG sier alt.. Men altså, forfattere kan hinte om alt, slik er jeg dum på disse krimmysteriene.