Langs elvebredden i London vokste Sonia opp. Nå er hun voksen, hennes datter har flyttet ut og mannen vil selge barndomshjemmet hennes og flytte til Geneve hvor han jobber. Sonia vil ikke gi slipp på huset som har betydd så mye for henne og hvor hun har såre minner som hun ikke vil eller kan legge fra seg.
En dag ringer unge Jez på døra, han er nevø av vennina Helen og vil låne ei LP-plate. Han blir med inn, takker ja til ett glass og vin. Jez minner Sonia om (for oss leserne litt mystiske) Seb og når rødvinsflaska er tom klarer hun ikke å la han gå…
Du tilhører meg er Penny Hancock sin debutroman som hun har gjort suksess med i hjemme i England og som nå er solgt til over ti land. Boka kom ut på norsk nå i vinter.
Sonia er et ensom menneske, de få hun har hatt rundt seg har hun skjøvet fra seg. Hun er stressa fordi mannen vil selge huset som er hennes eneste link til Seb. Når Jez står på døra vet hun ikke hva hun selv gjør og hun vet ikke hvor langt hun skal komme til å gå.
Psykologisk thriller reklameres det med og ja, spennende er det. Jeg ser at forfatteren S.J.Watson har blurbet om boka og den minner meg faktisk om debuten til Watson Før du sovner. Den har mange av de samme gode kvalitetene. Du tilhører meg er godt skrevet, overraskende og er spennende. Språket er godt, velformulert og enkelt. Forfatteren har konsentrert seg om å fortelle historien fra Sonia og Helen sine sider og det er interessant å se hvordan disse to kvinnene blir satt opp mot hverandre underveis i handlingen. Den ene er så vellykket på utsiden, mens den andre klarer ikke å skjule sine problemer.
Det som overrasker meg med boken er hvor enkelt Sonia lar ballen rulle videre. Det er uvanlig at vi som lesere får høre perspektivet til den som kidnapper og når vi gjør det er det ofte personer som allerede lever litt på samfunnets skyggeside. Sonia er nabokona, hun som driver et eget firma, er godt gift og har et voksent barn som studerer. Hun er ikke «typen» til å holde tenåringsgutter innestengt. Det er skremmende – og hennes resonnement på hvordan hun hele tiden gjør det riktige er enda mer skremmende.
Historien kommer aldri helt «under huden» på meg og jeg merket at på slutten av boka blir mer et poeng for mer hvordan forfatteren velger å avslutte historien, enn hvordan historien slutter. Likevel, boka er en slukebok, jeg leste den på under 24 timer og den kan trygt anbefales!
———
Omtalen er basert på et leseeksemplar fra forlaget.
Hysj! Lesing pågår 
Fin omtale Har boka liggende. Forsatt god helg.:)
Takk! Hpoer du også liker den dagen du leser den!
Denne har jeg liggende på vent også. Ser frem til å begynne på den. Kanskje passende påskelektyre? 🙂
Jeg vil tro det er veldig passende påskelektyre, ja:-)
God omtale! Jeg kunne ikke vært mer enig ;o)
Takk! Så bra:-)
Har ikke lest denne, men kjenner meg igjen i det siste du skriver om å fundere på hvordan forfatteren har tenkt å løse/skrive seg ut av dette, mer enn å faktisk bry seg om hvordan det går med karakterene. Har lurt på om det er en voksen ting å være mer opptatt av det tekniske i motsetning til olden days da jeg slukte alt med perm og kaffeflekker? Ihvertfall blir jeg overlykkelig når boka overstyrer hjernen og tar med meg. I 2013 stempler jeg alt som stjernekvalitet hvis det makter å holde meg oppe hele natta. (Jussi og marco – here I come).
(Sonia noteres bak øret -)
Helt enig i at det beste er når boka overstyrer hjernen! Det skjer faktisk oftere og oftere i det siste at jeg blir mer nysgjerrig på tekniske i stedet for å bry meg med karakterene – og egentlig blir det helt feil. Spesielt merker jeg det med forfattere som er veldig flinke slik som Hancock og Watson som jeg referer til i teksten, de gjør alt riktig og da blir man nysgjerrig på om det holder hele veien. Kanskje forfattere ikke bør være så skoleflinke???
Tilbaketråkk: Du tilhører meg – Penny Hancock | Julies bokbabbel - litteratur og småprat