For en måned siden:
– Jeg skal lese en biografi om noen innen populærmusikk… Jeg vet ikke engang hvem som er populære. Tror du jeg kan skrive om Alf Prøysen?
– Nei.
– Men hvordan skal jeg finne en biografi om noen.. musikere… liksom?
– Sjekk Amazon, de har sikkert en liste hvor du kan finne noe.
To uker siden:
Jeg somler meg endelig inn på Amazon og finner bestselgere. De fleste jeg finner er rockete, popete eller ukjente for meg. Mest det siste. Jeg finner en biografi om Madonna som er den eneste kule artisten jeg vet om og sender lenken til samboeren min og ber han kjøpe den til Kindlen.
En uke siden:
Jeg finner Kindlen, men må legge den til lading.
Mandag denne uken:
Jeg har i iveren etter å style leiligheten mest mulig til fotografering ryddet bort Kindlen og nå finner jeg den ikke igjen.
Tirsdag denne uken:
Kindlen er fortsatt savnet. Jeg bestemmer meg for å ikke stresse og hoppe over lesesirkelen for denne gang. Jeg er jo strengt tatt ikke interessert i populær musikk.
Onsdag denne uken:
Jeg dasser rundt på vårt lokale på bibliotek da jeg kommer over en utstilling med bøker i serien Fortellingen om… Nysgjerrig på Kagge forlags sine utgivelser, de minner meg om de biografiene i serien Historien om som foreldrene min hadde. Jeg plukker med meg boka om Michael Jackson, en artist det virker som alle jeg kjenner har hatt et spesielt forhold til. Bortsett fra meg.
Jeg husker ingen sanger av Michael Jackson. Det har ikke noe med han å gjøre, jeg husker veldig få navn på sanger og artister, og koblingen mellom hvem som synger hva kan jeg glemme. Onde tunger vil ha det til at jeg heller ikke husker noen sangtekster, men det er helt feil. Jeg kan en*.
Jeg liker musikk, men jeg deler musikken jeg hører inn i tre kategorier. Den som kan stå å summe i bakgrunnen, den jeg kan skru opp lyden på og den jeg vil skru av. De siste årene havner mer og mer i den siste kategorien.
Jeg liker å tro at jeg kan litt om alt, litt om litteratur, litt geografi, litt økonomi… Men når det gjelder musikk har jeg bestemt meg for at det beste er å være sjarmerende blank – og det er ikke en vanskelig jobb kan jeg si.
Men, altså. Michael Jackson.
Er det blitt slik at alle husker hvor de var da de fikk høre at han var død? Jeg har inntrykk av den eldre generasjonen alle husker hvor de var da Elvis døde. Det var først da han døde at jeg skjønte hvor stor han hadde vært. Mr. Jackson, that is.
Boka, som er beregnet på nysgjerrige ungdom, er skrevet av journalisten Silje Larsen Borgan. På 100 sider fortelles historien om Michael Jackson og hans ekstraordinære liv. Jeg var spent på språket, men ble positivt overrasket. Borgan har tatt utgangspunkt i Peter Pan, han som aldri ville bli voksen, og jeg likte denne metaforen. Det kan være vanskelig å skrive godt når man kun skal komme med de store linjene i en biografi. Men teksten blir aldri kjedelig, aldri oppramsende eller referende.
Alle historiene vi hører om Michael Jackson er med på å skape et sammensatt bilde av personen ganske få kjente personlig. En slave for musikken, en leken Peter Pan. En raring, og en konge. En nær venn, men likevel fjern fra våre liv.
Noe særlig nytt føler jeg ikke at boka kommer med, selv jeg har jo fått med meg hovedtrekkene. Jeg vil tro at den slikt sett fenger de som vokser opp i dag bedre, de som kanskje ikke kjenner bakgrunnen hans godt.
Selv etter lesingen husker jeg ikke navn på noen av hans album. Virkelig ikke. Et stykke ut i boka så lurte jeg på hvorfor hans tilnavn Prince ikke ble nevnt. Til det gikk opp for meg at Prince er en annen artist. En helt annen person faktisk.
Les om flere biografier hos Ingalill som arrangerer biografisirkelen.
——–
Boka ble lånt på biblioteket.
* Da jeg tok lappen for mange år siden kjørte jeg rundt i en blå Ford Fiesta som manglet radio. Jeg og søstrene mine måtte ordne underholdningen selv og slik kom vi på å lære oss en sang, tostemt (i teorien, tostemtheten altså). Nå husker jeg ikke hva sangen het, men den er hentet fra en musikal og starter slik «Nothing is so good it lasts eternally, perfect situations must go wrong».
Hysj! Lesing pågår 
Hehe, herlig omtale! Jeg skrev faktisk en oppgave om Michael JAckson da jeg gikk på ungdomsskolen, og for en som aldri hadde hatt sansen for ham og musikken hans, så fikk jeg da veldig sympati med ham. Egentlig en trist historie. Tror faktisk jeg skal lese denne boka!
Og så må jeg jo le av at du forbinder ham med Prince, så oppmuntrnde at det ikke bare er jeg som er litt lost i musikkverden. Jeg også hører mye og «kan» mye musikk, men jeg vet somregel ikke hva jeg hører og «kan» 😉
Ønsker deg en glad dag!
Takk! Jeg må si meg enig i at til syvende og sist er det en trist historie. Det kan nok virke som han ble veldig preget av oppveksten sin, eller en mangel på sådan. Det er noen foreldre som kanskje burde ha tenkt seg om og spørre seg selv for hvem man pusher barna.
He he, så bra at det finnes flere av oss. Av og til virker det som alle kan noe om musikk eller har en eller anne person som de synes er den beste. Jeg liker også å høre musikk, men detaljer som navn det synes jeg ikke er så viktig.
Kanskje det er denne du tenker på: «I know him so well» fra «Chess»,
Googling altså. Joy!
Takk! Googling er fint. Jeg visste naturligvis ikke at Streisand også har sunget den.
(Ah, og jeg som skulle imponere med chess, jaja, bare for å ha sagt det så visste jeg svaret altså, og kan også teksten fordi jeg hadde den på ei Whitney Housten plate i sin tid. En duett med mora si der de triller og synger helt til meoldien forsvinner og man må tilbake til chess for å finne ut hvordan den egentlig er. Nei, jeg liker ikke oversynging, og burde egentlig ha vært idoldommer.)
Very good med Michael Jackson.
Jeg hadde Thriller på kassett da den først kom ut. Jeg sier det igjen. KASETT, audiotape, retrostyle for oss gamlinger. Jeg var egentlig motstander av kasetter fordi jeg hadde en elendig kasettspiller som spiste tape (eh, det brune inni), men så skulle vi på ferie og til dengang Jugoslavia og jeg bare MÅTTE ha den i bilen. Før neste plate kom ut hadde jeg mistet interessen og var innbitt Prince fan.
I nyere tid hører jeg til blant de som ikke er så sikker på at han er en snill Peter Pan.
Lurer forresten på hvilke andre bøker de har i den serien?
Forresten,jeg skulle snarveie meg tilbake til egen blogg, og tror det er noe galt med den biografilinken, jeg går i ring -)
Det var haugevis av bøker i den serien, men jeg husker kun Obama, Diana og Miley Cyrus (?), et variert utvalg kan man si.
Kassetter ja, obligatorisk for oss som vokste opp på 80-tallet. Og de selvlagede kassettene vi tok opp under ti på topp eller topp 20 eller hva det radioprogrammet nå het. Nåde den som forstyrret høringen! Kan faktisk ikke husker noen kassetter jeg hadde nå, men jeg husker den første cden min og det var Bonnie Tyler og Bitterblue, et album og artist jeg faktisk husker (det får jeg naturligvis mye tyn for på hjemmebane!).
Var Peter Pan kun snill? Jeg synes han virker litt slem på Disneyfilmen, men jeg har ikk lest boka. Nå har jeg jo kjøpt en pop-up versjon så da får jeg lest den. Sikkert forkortet, usj.
Retta opp lenken, takk for tipset.
Du har rett, Peter Pan var egentlig en ganske så ubehagelig ubehagelig type og Bonnie Tøyler var god på Total Eclipse plata, liker den like godt i dag. Houston staves med 2 o-er og nebb sr så glad for at du også hadde kassetter, får meg til å føle meg 10 år yngre.
Hmmm, bonny tøiler du lissom
, prøver altså ikke å være morsomt, kun uvant meg staving på brett.
Michael Jackson var en utrolig musiker, men likevel kjøpte jeg aldri ei eneste plate. Ikke engang Thriller kom inn dørene mine, selv om jeg selvfølgelig kunne både synge flere av sangene – hyppig som han var på radio. Et musikalsk geni, men hvor plastiske operasjoner og livsstil etterhvert overtok fokus. Rampete og rølpete rockere som lever et hardt liv kan jeg akseptere, men Jackson gikk aldri helt hjem hos meg. Biografisirkel-objektet mitt Freddie Mercury hadde etterhvert også et anstrengt forhold til MJ, til tross for at han respekterte Jackson som musiker. Freddie mente Jackson trakk seg mer og mer inn i seg selv, og ble sær, rar og lite kommunikativ. Nok en ensom stjerne som døde altfor tidlig.
Fokuset var nok ikke alltid på det musikalske den siste tiden nei.Det er sant det du sier, nok en ensom stjerne som døde for tidlig. En kan jo spørre seg om livet i det ekstreme rampelyset kanskje kan bli for mye og at man være noe spesiell for å være der. Jeg vet ikke…
Jeg tror at man må være så ekstrem for å eksistere i rampelyset i så sterk grad. Det må koste noe forferdelig å bli eksponert slik – hele tiden. Tenker nå både på Freddie og MJ. Her kan man ikke slippe en fjert i motvind før hele sladrepressen har skvist deg ut over frontsiden i neste utgave. Nei takke meg til en tilbaketrukket tilværelse som bokblogger 😉
He he, den var god.
🙂
Billy Jean er min Jacksonfavorittlåt, ellers var jeg aldri fan, selv om han er helt spesiell, det skjønner jeg jo, og har laga mye tøfft til dansegolvet.:)
Ja, det er helt klart at han har satt sine spor i musikken!