Moskva av Ida Neverdahl og Øystein Runde – perfekt lesing under OL

Jeg tar noen vaklende skritt inn i tegneserieuniverset.

Ha! Ser du Putin?

Ida Neverdahl (mest kjent for tegneserien Like an artist) og Øystein Runde (blant annet kjent for tegneserien Soga om Olav Sleggja) var våren 2013 med i den norske delegasjonen som deltok på den russiske tegneseriefestivalen Kommissia. Resultatet av oppholdet i den russiske hovedstaden ble tegneserien Moskva.

Tegneserien er en miks av reiseskildring og fantasi, slutten er svært så fantasifull men akk så morsom. Moskva handler om to tegneserieskapere fra det sosialdemokratiske Norge som møtes, blir venner og tar stegene ut i en verden som ikke er helt slik som i hjemlandet. Både Runde og Neverdahl gir av seg selv, det er morsomt å se hvordan de beholder sin personlige stil men samtidig klarer å skape en historie, tegneserien har en god dose med selvironi fra begge som skaper humring.

Her er noen smakebiter, beklager dårlig bildekvalitet og en linselus av en blitz:

Ja, den morsom og den er ironisk. Men den er også i aller høyeste grad politisk, slutten er løst veldig bra, men det er jo ikke til å komme fra at den biter. Hardt. Jeg synes også de har klart å fange inn mye av det russiske i tegneserien. Nå er det ti år siden jeg bodde to perioder i Moskva og jeg hadde nesten glemt det enerverende nærværet av bevæpnet politi av ymse slag overalt.

Tegneserien er ypperlig lesing nå i disse OL-tider, spesielt for oss som ser på lekene  med en bismak om hva som skjer utenfor arenaene.
——–
PS: Og for deg som kanskje tror at manglende menneskerettigheter kun gjelder lesbiske og homofile så stemmer ikke det. Hverdagsrasismen er stor og fanger alt fra arbeidsinnvandrere fra Kaukasus til miljøvernaktivister. Anekdoter er ingen statistikk, men jeg husker historiene om blind vold  da jeg studerte der. Men best husker jeg de andre studentene i den lille klassen min. Jeg husker de koreanske guttene som alltid ble stoppet av politiet da de ute på kvelden, de japanske jentene som knapt nok gikk alene på gaten på høylys dag og den afrikanske jenta på naborommet på studenthjemmet som flere ganger hadde blitt spyttet på. Og meg. Lyse meg som passerte som en dvask, usminket russisk jente med joggesko, som kunne ferdes fritt og interesserte ingen. Hverken før eller etter har jeg vært så glad for bokstavene på passet mitt, aldri før har mitt fødested gitt meg en større bismak.
——-
Boka kjøpte jeg i gave til samboeren min til jul, sammen med en haug av andre tegneseriebøker.