En kjapp anmeldelse i dag og jeg starter med beskrivelsen av boka fra forlaget.
Meet Don Tillman.
Don is getting married.
He just doesn’t know who to yet.
But he has designed a very detailed questionnaire to help him find the perfect woman.
One thing he already knows, though, is that it’s not Rosie.
Absolutely, completely, definitely not.
Telling the story of Rosie and Don, Graeme Simsion’s The Rosie Project is an international phenomenon, sold in over thirty countries – and counting.
Don Tillman is a socially challenged genetics professor who’s decided the time has come to find a wife. His questionnaire is intended to weed out anyone who’s unsuitable. The trouble is, Don has rather high standards and doesn’t really do flexible so, despite lots of takers – he looks like Gregory Peck – he’s not having much success in identifying The One.
When Rosie Jarman comes to his office, Don assumes it’s to apply for the Wife Project – and duly discounts her on the grounds she smokes, drinks, doesn’t eat meat, and is incapable of punctuality. However, Rosie has no interest in becoming Mrs Tillman and is actually there to enlist Don’s assistance in a professional capacity: to help her find her biological father.
Sometimes, though, you don’t find love: love finds you…
Ikke så ofte jeg leser romantiske komedier i roman form, men jeg falt litt for den sjarmerende beskrivelsen da jeg surfet rundt på amazon. Don har funnet sin måte å leve på, metodisk og strukturert er gode beskrivelser av hans hverdag. Han har det bra, men noe mangler og finner altså etter hvert ut at han skal ved hjelp av et spørreskjema finne en kone.
Don er fortelleren og gjennom hans øyne ser vi hvor kompleks verden egentlig er. Eller rettere sagt, hvor komplekse vi mennesker er når vi samhandler med hverandre. Don er veldig klar over sin egen situasjon selv om han ikke har en klar diagnose. Han fungerer godt, mye ved hjelp av to gode venner. The Rosie Project er en roman man humrer mye av, spesielt av misforståelser og alle de lagene av følelser, intensjoner med mer som vi pakker inn våre handlinger i. Selv om Don har sine utfordringer er det ikke en karakter man synes synd på, selv går han på med friskt mot.
Jeg likte denne boka godt, den er lettlest og frisk, den er som å se en velspilt romantisk komedie på TV. Man skjønner hvor det ender, men veien dit er underholdende. Jeg bet meg merke i at under en tur i forbindelse med prosjektet med å finne Rosie sin far så blomstrer både Rosie og Don. Jeg er akkurat ferdig med både Persuasion og Kranes konditori og det slår meg gang på gang hvordan vi mennesker holdes i sjakk av de som er rundt oss. Ser vi egentlig de rundt oss med egne øyne eller ser vi de med samfunnets kollektive øyne?
Ett par dager etter at jeg var ferdig med boka oppdaget jeg at den kom ut på norsk nå i januar med tittelen Prosjekt Rosie. Romanen er australske Graeme Simisons debutroman.
——-
Boka er kjøpt selv.
Hysj! Lesing pågår 