Å konspirere, konspirerer, konspirerte, har konspirert…

Dan Brown tilbake i god form?

Definitivt!

Årets bok fra suksessforfatteren heter Inferno og har som hans sistinfernoe bøker ikonografen Robert Langdon i hovedrollen. Jeg var skeptisk, jeg var det. Etter at boka kom ut i medio mai har det vært mange omtaler, noen positive,samtidig som ikke alle lesere har vært overbevist. Ville jeg bli det?

Jeg var skeptisk til å høre den som lydbok også, jeg hadde lest at de første hundre sidene var kjedelige. Treige. Og er det noe jeg har erfart er at om det er kjedelig på papir kan det være utrolig kjedelig på øret.

Ingenting er som å ta feil! Det er faktisk ganske fint å ta helt feil. Godt over 17 timer med Inferno på øret gikk ned på litt over ei uke. Og det beste, jeg kjedet meg aldri!

Når jeg plukker opp romaner som Inferno forventer jeg en god historie. Jeg forventer en historie som jeg ikke kan legge fra meg, som tar meg med ut på eventyr som en seniorrådgiver i staten bare kan glemme å oppleve.

I Inferno fikk jeg en eventyrlig reise. En reise i byer som Firenze, Venezia og Istanbul, og da Langdon med sine konspiratører var i sistnevnte by var jeg der med han. Altså i hodet, for han skriver så levende om de stedene de farter rundt i at man føler man er tilbake selv også.

Robert Langdon våkner opp på et sykehus uten at han husker hvordan han havnet der. Til sin store forbauselse oppdager han at han er i Firenze! Det siste han husker var at han gikk fra sine forelesninger på Harvard. På sykehuset dukker også opp en kvinne som er ute etter Langdon og før vi vet ordet av det er han på flukt med en ung, kvinnelig lege.

Malen kjenner lesere av Brown sine bøker igjen, Langdon blir mer eller mindre ufrivillig del av et drama som bare han og hans medhjelpere (oftest unge, vakre og smarte kvinner) kan løse. Plusser man på historiske artifacts, gåter gjemt i kjente verk og konspirasjonsteorier som vil endre verdenssyn har man Brown sine bøker i ett nøtteskall.

Jeg skal ikke skrive så mye om handlingen her, dette er en type bok man nettopp leser for spenningen og tvistene, men jeg likte veldig godt det overhengende temaet. Holder jorden på å bli overbefolket? Det er stadig snakk om dette, men aldri fra seriøst hold og det er vel noe av det som gjør boka ekstra spennende.

Spennende er det, den vekker nysgjerrigheten og er engasjerende. Jeg skulle ønske Brown kunne pakke inn informasjonen han kommer med på en bedre måte, da ville bøkene hans hatt en bedre flyt. Historien er langt fra perfekt, den har hull store nok til å romme Mjøsa. Men det er kanskje alt dette som gjør historien bra, for de beste historiene er av og til de som er ganske usannsynlige? Jeg har forøvrig hørt den engelske lydbokversjonen.

thekeyKonspirerer gjør de også i Simon Toyne sin bok The Key. Romanen er bok nummer to i Sanctus-trilogien. Jeg hørte den første boka som har tittelen Sanctus for to år siden og digget den. Bok nummer begynner 12 dager etter at nummer en sluttet og det skapte en utfordring for meg. To år og over 200 bøker senere husket jeg ikke hvem som var hvem. Jeg brukte derfor unødvendig mye tid på å komme inn i historien.

Jeg synes historien denne gangen var litt kronglete, og det er passasjer der som er så overdrevne at jeg nok en gang må kvele et fnis eller to. Jeg må innrømme at jeg ikke ble helt overbevist før på slutten og den var vel mer en teaser for bok nummer tre enn en god slutt. Historien til Toyne er også ganske usannsynlig. Der Brown tar utgangspunkt i teorier, verker og steder som eksisterer, har Toyne diktet opp en by i Tyrkia som er utgangspunkt for hele trilogien. Det gjør historien mindre troverdig, samtidig som den gir historien fantasifulle muligheter.

Jeg kommer nok til å høre den siste boken også når den kommer som lydbok.
——-
Inferno er kjøpt av min samboer, men jeg har selv kjøpt The Key. Begge bøkene har jeg altså slukt som lydbøker på engelsk. Inferno er også oversatt til norsk og finnes også i lydbokversjon.