Jane Austen – da og nå

Etter å ha hørt ferdig Pride and Prejudice i forrige uke gikk det plutselig opp for meg at jeg var ferdig med mitt lille prosjekt med å høre ferdig romanene av Jane Austen på nytt. I en slags abstinasjonsfase så jeg filmen Austenland. Filmen handler om en tretti og noe amerikansk jente som drar til temaparken Austenland for å møte sin mr. Darcy komme over sin besettelse av en av Austens tydeligste helter. Filmen anbefales ikke, selv om den hadde tilløp til humor fra tid til annen.

sense trollope

Enkelt omslag som jeg liker godt, vurderer å kjøpe boken kun for omslaget.

Jeg fortsatte derfor med lydboka Sense & Sensibility av Joanna Trollope. Trollope er kjent britisk forfatter som jeg aldri har lest noe av fordi ei engelsk venninne av meg en gang sa at hun skrev romaner for mødre. 15 år senere og med en god dose innebygd tvil til spin-off-verker til Austens legendariske bøker er jeg nå godt over halvveis i boka.

Trollope holder seg helt opp til originalen, faktisk så nær at jeg begynnelsen var svært overrasket. Vil dette fungere? Ja og tja. Karakterene fungerer, styrken i romanen ligger i Trollopes nøkterne men svært gode beskrivelse av hovedpersonene. Handlingen er for så vidt godt «oversatt» til nåtiden, men det er et punkt hvor romanen svikter. For meg som i alle år (ubevisst) er indoktrinert med den sosialdemokratiske arbeidslinjen skurrer det at det vokser opp unge personer som ikke har tenkt/ikke ønsker/ikke forventer å gjøre et dagsverk. Etter mor og døtre må forlate Norland Park, klarer Elinor som snart er ferdig med arkitektstudiene å få en jobb. Den yngste, Mags som hun kalles, går fortsatt på skolen, men Marianne er det ingen som har noen forhåpninger å få ut i arbeidslivet. Hun er for vakker, for upraktisk, for drømmende til å jobbe og ingen forventer at hun skal bidra til husholdningen. Ei heller moren vil jobbe, som for øvrig er mye mer synlig i Trollope sin roman enn i Austens.

Vel, jeg henger med. Nå har Wills (Willoughby) akkurat avvist Marianne på en bryllupsfest i London, en avvisning som blir ultimat da den blir filmet og lagt ut på youtube.

Originalene er best, det er det ingen tvil om.

Pride and Prejudice var altså siste bok ut. Den har i de siste årene vært min favoritt, men etter å ha lest (hørt) Persuasion på nytt var jeg usikker på hvor mye jeg egentlig vil like Pride and Prejudice. Austens første forslag til tittel var jo som kjent First Impressions, en tittel jeg for øvrig synes ville vært svært passende.

prideandprejudicePride and Prejudice har kanskje Austens tydeligste helt? Selv om jeg er begeistret for både kaptein Wentworth og Henry Tilney så er Mr. Darcy den karakteren som står frem som en helt, etter en noe ruskete start that is.

Jeg fascineres over følelsene som er i omløp i Pride and Prejudice. Jeg har inntrykk av at noen synes Austen skrev romantiske komedier, andre henviser til hennes ironi. Disse to sidene ved hennes forfatterskap, for jeg synes begge delene er representert, møtes godt i denne romanen. Ja, faktisk synes jeg at de møtes veldig godt da Elizabeth er innom Pemberley sammen med sin tante og onkel. Avsnittene fra denne ferieturen som blir så brått avrundet er fantastiske. Er det Pemberleys prakt som gjør at hun ser Darcy i et nytt lys eller er det hushjelpens rosende og ærlige begeistring for sin arbeidsgiver som får henne til å endre mening? Elizabeth innrømmer senere at det var på Pemberley da hun så dets prakt at hun skjønte at hun faktisk hadde veldig varme følelser for Darcy.

Likevel. Elizabeth likte nok Darcy før hun skjønte det selv. Vi kjenner den litt dirrende følelsen av personer som er litt for demonstrative mot hverandre tidlig i romanen. Denne gangen ble historien om Elizabeth Bennet og Darcy så veldig tydelig for meg, alle andre ble bare statister.

PS! I forbindelse med The Austen Project så har krimforfatteren Val McDermid skrevet Northanger Abbey på nytt. Jeg er nysgjerrig og etter å ha lest et utdrag så tror jeg nok at den kommer til å lest også.
——
Begge lydbøkene som er omtalt her er kjøpt selv.

Reklame