Dance of the Happy Shades av Alice Munro

«Master of the contemporary short story»

Så lød begrunnelsen da kanadiske Alice Munro i år fikk Nobelprisen i litteratur. 14 bøker har hun skrevet så langt, noveller er hennes kjennemerke.  Bjørg bak bloggen mellom linjene arrangerer i dag en mini-samlesning i forbindelse med utdelingen av den gjeve prisen, så der kan du utover dagen finne lenker til flere omtaler av Alice Munros novellesamlinger. Alice Munro er forøvrig den 13. kvinnen som mottar Nobelprisen i litteratur, men når årets priser deles ut i Stockholm i dag er hun eneste kvinne blant prisvinnerne.

alice munro

Grønt er kult.

Dance of the Happy Shades kom ut i 1968 og inneholder 15 noveller. Utgivelsen var Alice Munro sin debut i bokform, men mange av hennes noveller hadde vært publisert ulike steder tidligere.

Med 15 noveller på litt over 220 sider sier det seg selv at novellene er korte. Munro skriver ikke om enkeltvise hendelser, de aller fleste av disse novellene rommer så mye mer. Vi blir kjent med personer, hun tar oss med inn i nye miljøer, hun forteller så mye med så lite.

Munro går rett på, hun tar oss direkte inn i situasjoner og miljø. Et eksempel er åpningen på novellen The Time of Death:

Afterwards the mother, Leona Perry, lay on the couch, with a quilt around her, and the women kept putting more wood on the fire although the kitchen was very hot, and no one turned the light on. Leona drank som tea and refused to eat, and talked, beginning like this, in a voice that was ragged and insistent but not yet hysterical: I wasn’t hardly out of the house, I wasn’t out of the house twenty minutes —

Stemningen er satt, som lesere kjenner vi allerede i det første avsnittet på ubehaget i det altfor varme, men mørke rommet. Ved å bruke benevnelsen moren blir skjønner vi at barn kan være involvert, hva har skjedd spør vi oss selv? Nysgjerrigheten er pirret, stemningen satt, vi lesere er allerede tilstede der det skjer.

Novellene i samlingen er egentlig ganske udramatisk, vi møter blant annet en far som tar med seg barna sine på besøk til fortiden, en jente som drikker seg full når hun er barnevakt, en mor som leier seg et kontor for å skrive, en søster som er  på besøk i barndomshjemmet og en ung mor som blir vitne til hvordan vi mennesker blir enige i (u)sannheter.

It turned out that Kay Stringer, who arrived on this scene only by accident, was exactly the person I needed. She loved a crises, particularly one like this, which had a shady and scandalous aspect and which must be kept secret from the adult world. She became excited, aggressive, efficient, that energy which was termed wildness was simply the overflow of a great female instinct to manage, comfort and control.
(……)
I am afraid – very likely are we both afraid – that the moment comes to goodbye, unless we are quick to kiss, and fervently mockingly squeeze each other’s shoulders, we will have to look into the dessert that is between us and acknowledge that er are not mereley indifferent; at heart we reject each other, and as for that past we make so much of sharing we do not really share it at all, each of us keeping it jealously to herself, thinking privately that the other has turned alien, and forfeited her claim.

Dybden i karakterene og deres relasjoner er novellenes absolutte styrke. Munro er effektiv, men ikke sparsommelig når hun beskriver karakterene sine. Selv en bikarakterer som Kay (se sitat ovenfor) klarer hun å levendegjøre, vi kjenner alle noen som Kay, vi kan se hvordan hun setter seg selv i førersetet og ordner opp.

Mellom to søstre skriver Munro ….. the dessert that is between us….. ørkenen mellom oss. En enkel metafor på avstand og tomhet som ingen av de ønsker å snakke om. I stedet sitter de på verandaen og drikker gin og unngår å snakke om det de tenker på.

Hun skriver om mennesker Munro, dybden hun bygger opp på noen få sider er spesiell. Selv om jeg kun har lest en novellesamling føler jeg at ordene til juryen til Nobelprisen i litteratur stemmer. Mester. Noveller.
——-
Boka er kjøpt selv.