Jeg lurer litt på hva Agatha Christie tenkte på da hun første gang introduserte oss for Miss Marple.
En tørr, eldre dame fra en liten landsby ved navn St. Mary Mead. Jane Marple, til og med navnet er anonymt. Jane. Miss Marple.
Det ble mye krim på meg denne påsken. Agatha Christie ble også lest, etter Den forsvunne domprost fortsatte jeg med Liket i biblioteket. Jeg var så godt i gang.
I Den forsvu
nne domprost har Miss Marple funnet veien til Bertram’s Hotell i London. Hun minnes sine yngre dager da hun var på ferie i storbyen sammen med sin tante og onkel der. Stedet er nesten som før, men Miss Marple føler at noe er galt. Ikke alle utgir seg for å være den de er, kan det være at Betram’s er et midtpunkt for noe som er mye større og alvorlig?
Jeg har ikke alltid vært overbegeistret for Miss Marple i bokform. Hun har lenge vært best på TV. Den forsvunne domprost endret min mening, den har en «schwung» over seg. Jeg liker atmosfæren som Christie klarer å formidle gjennom sine korte romaner. Ta hotellet for eksempel, de har to typer gjester. De som klamrer seg til den-gang-da og de som er på jakt ette den-gang-da. Amerikanere som kommer til London for å finne det britiske som ikke lenger eksisterer, om det noen gang har eksistert.
Innendørs vil De, om det er første gang De gjester stedet oppdage – ikke uten en viss angst kanskje – at de er kommet tilbake til en svunnen verden. Klokken er stilt tilbake. De befinner Dem på ny i salig Edwards England.
Miss Marple selv er ikke bereist. Hun har bodd i St. Mary Mead hele sitt liv. Der har hun studert menneskene, og hun har lært. En kan reise jorden rundt uten å lære noe som helst.For Miss Marple er det hun har sett og det hun ser sammenlignbart, vi mennesker er kanskje mindre unike enn vi tror.
– Det minnet meg om Tommy Bond og vår nye lærerinne. Hun skulle trekke opp klokken og en frosk hoppet ut.
I Liket i biblioteket er Miss Marple tilbake i sin landsby. Hennes vennine, fru Bantry og hennes mann finner et lik i biblioteket. Fru Bantry ringer sin vennine for hjelp, for tross alt er det en anelse spennende å finne et lik i sitt eget hus. Til etterforskningen drøyer vel og merke og det blir sosialt stigmatiserende å ha et uoppklart mord under taket. Miss Marple gjør det hun kan for sin vennine.
Miss Marple redder dagen, som vanlig. Det er ikke lenge siden jeg så en filmatisering av denne, jeg minnes ting etter hvert som jeg leser. Likevel husker jeg ikke hvem morderen er. Med unntak av Mordet på Orientekspressen gjør jeg aldri det. Kanskje begynner jeg å bli like glemsk og distre som domprost Pennyfather?
——
Begge bøkene har jeg kjøpt selv.
Hysj! Lesing pågår 