Mitt liv som pingvin og Tarzans tårer – repeat

Etter å ha  brukt uvanlig lang tid på A Constellation of Vital Phenomena hadde jeg behov for noe som var lett. Og enkelt. Og underholdende. Så jeg rota rundt i bokhyllene og fant to favoritter som ikke har lest på noen år. Katarina Mazetti er best kjent for sin roman Gutten i graven ved siden av og oppfølgeren Familiegraven. Litt mindre kjent, men i mine øyne bedre er romanene Mitt liv som pingvin og Tarzans tårer. Førstnevnte er dessverre ikke oversatt til norsk.

Mitt liv som pingvin
mitt liv som pingvinFor noen år siden skrev jeg at denne boka fikk meg både til å le og gråte. Jeg lo ikke fullt så mye denne gangen, men jeg gråt faktisk på slutten. Her er det jeg skrev i 2010:

Møt Wilma, en gutteaktig, optimistisk jente på 32 år med underbitt og en tendens til å ramle. 

Møt Tomas, to år eldre enn Wilma, skilt familiefar som ikke har noe mer å leve for. Eller som beskrevet i boken… en dyster feltherre som akkurat har innsett at kavaleriet ikke er på vei…

Møt Alba, en ung dame på 72 år som har levd det livet andre drømmer om å leve.

I Mitt liv som pingvin møtes de, samt 47 andre passasjerer, reiseledere og russisk kaptein + besetning på et cruise i Antarktis.

Boka har et lett og ledig språk, men Mazetti er ikke redd for å ta opp alvorlige tema. Tomas for eksempel, han har store planer om å ta sitt eget liv blant pingvinene. Mazettis styrke i de fire romanene jeg har lest av henne er beskrivelsene av karakterene. I denne boka tar hun dette litt lengre med å la Alba kategorisere mennesketypene eller dyreartene ombord på skipet. Historiene vi får servert er gode, kanskje blir det for mange fortellerstemmer gjennom hele boka, jeg hadde gladelig lest mer om Tomas og Wilma, samtidig som jeg har veldig sans for at Mazetti ikke forteller alt.

Tarzans tårer
tarzans tårerTarzans tårer har vokst siden jeg leste den sist, eller kanskje er det meg? Dette skrev jeg sist jeg leste boken:

I Tarzans tårer møter vi Mariana. Alenemor og deltidsarbeidende. Nada penger å rutte med, men godt humør. Og et stabeist, men jeg vet ikke om det er derfor jeg ikke alltid liker Mariana, men la gå. Menneskelig er hun i alle fall. 

På et feriested møter hun Janne, IT-fyr, med som vi sier der jeg kommer fra «pæng trøkt opp i rævva» og lite ansvar. De kræsjer, kommer og går fra hverandre igjen. Men veiene deres krysses igjen. Og igjen.

Jeg antar Mazetti har skrevet Tarzans tårer med et litt ironisk blikk på 1990s store film Pretty woman. I hverdagen er det ofte litt mer snørr, tårer, barneskrik og eks- kjærester (eller kanskje til og med uten prefiksen) med i bildet.

Egentlig er kanskje ikke Janne og Mariana så veldig ulike, egentlig. Men årene etter ungdomstiden har brakt de til forskjellige steder i livet. Og som Janne erfarer, det er ikke enklere å gjøre det rette selv  om man har penger. Og hvem bestemmer hva som riktig er?

Men Mariana, hun var virkelig. Virkeligheten sjøl. Med unger og pisseflekker og hele dritten.

Både Janne og Mariana er utstyrt med en gode dose selvironi noe som gjør denne boka morsom. Heldigvis, den kunne fort ha blitt en klagesang. Marianas situasjon er egentlig et godt innlegg i dagens evige debatt i tidsklemma, man har et valg og det er en selv som må velge å tro på hvordan man organiserer sin familie. Jeg likte denne romanen veldig godt, selv om slutten, ja, den irriterer meg litt altså.
——–
Begge bøkene er kjøpt selv.