Emma

emmaJeg fikk meg en liten overraskelse da jeg hørte Emma . Jeg trodde jeg likte Jane Austens roman Emma. Jeg har lest den to ganger tidligere og har sett filmen fra nitti-tallet med Gwyneth Paltrow, en film jeg synes gnistrer. Lydboka varer i over 16 timer og jeg var godt over halvveis før jeg følte at historien virkelig satte seg.

Historien er velkjent, Emma er en privilegert jente som bor sammen sin far som for sin del er mest opptatt av sitt eget ve og vel. Hennes søster er gift og bor i London, men søsterens svoger, den kjekke Mr. Knightley er ofte på besøk. Han og Emma har kjent hverandre siden hun var lita jente, han er en god del eldre.

Emmas favorittsyssel er å blande seg i andres forhold. Hennes tidligere guvernante har nylig giftet seg med Weston og både Emma og faren er lei seg for at hun ikke lenger bor hos dem, selv om de ser henne daglig. Mrs. Westons stesønn Frank Churchill dukker opp og skaper litt liv i Emmas krets av venner og bekjente.

Hva er det så med denne karakteren Emma?

Alle er enige om at hun er bortskjemt. Hun gjør som hun vil og det kan virker som hun ikke ser at hennes evner ikke strekker til å når hun skal leke Kirsten Giftekniv.

Er Emma så ille?

Jeg synes ikke det. Jeg må innrømme at jeg liker Emma bedre enn Emma. Emma er egenrådig, ja eller kanskje selvstendig? Hun har også vokst opp uten mor. Etter at søsteren har giftet seg har hun styrt husholdningen i hjemmet. Hennes far er krevende, han minner meg faktisk litt om Annes far i Persuasion. En viss grad av selvinnsikt har hun da også, på et sted kommer det frem at hun tenker at hun ikke trenger å gifte seg for å ha sitt eget hjem og sin egen husholdning, hun har allerede det hos faren. Sannsynligvis har hun det friere der også, spesielt med en sånn hengiven far som ikke ser hennes feil.

Emma vil ikke gifte seg, men når hun tror hun holder på å miste Mr. Knightley så skjønner hun hva hun føler for denne stødige karen. Likevel er utgangspunktet at de ikke kan gifte seg før faren er død. Hennes omsorg for faren er rørende.

Emma har en lojal krets rundt seg, med blant guvernanten og mannen hennes, vennen Harriet Smith som hun prøver å gifte bort, og Miss Bates og hennes mor. Hun er ikke alltid snill mot disse, hun skyffler Harriet hit og dit og på en utflukt er hun direkte ufin mot Bates. Likevel, hun godtar at de er der, og hun blir lei seg og opprørt når hun skjønner at hun har tråkket over streken.

Emma er annerledes enn den «typiske» romanen av Jane Austen. Emma må ikke gifte seg, hun har heller aldri opplevd de store, brusende følelsene. Romanen er nesten (befriende) fri fra pengesnakk og Emma blir fornærmet når noen foreslår at hun skal dra til Bath.

Emma er også en annerledes heltinne. Jeg vet ikke om det er fordi Emma er trygg på sin status på de rundt seg eller fordi hun ikke har sosiale ambisjoner, men Emma gir litt mer blaffen i hva andre mener. Det er morsomt å høre hvordan hun flørter med Frank Churchill. I mange av Jane Austen sine romaner er mange av karakterene enkelt sagt gode eller slemme. I Emma er ikke det nødvendig alltid så klart og det synes jeg gir en ekstra dybde i romanen.

Neste bok ute i prosjektet med å høre meg gjennom alle Jane Austen sine romaner på nytt tror jeg vil bli Sense and Sensibility.
—–
Lydboka er kjøpt selv.