Prosjekt: Klassisk barnelitteratur

For tiden hører jeg på den amerikanske klassikeren Pollyanna på lydbok. Boken handler om den unge jenta Pollyanna, som blir foreldreløs og må flytte til sin strenge tante.. Pollyanna besitter en optimisme og glede på livet slik at stedets doktor begynner å anbefale henne til noen av sine eldre og ikke særlige positive pasienter, det er få som klarer å unngå hennes spesielle, men positive lek. Leken startet hun sammen med sin far som svært unge pike. Faren, som var prest, hadde lite penger og var prisgitt de pakkene som kom fra misjonsselskapet. Pollyanna ønsket seg en dukke, de fikk et par krykker. Men tenk, hun skulle nå ialle fall være glad for at hun ikke har behov for krykkene. Det er alltid noe å være glad for og Pollyanna sitt humør er smittsomt. Boken om Pollyanna kom ut første gang i 1913 og er skrevet av Eleanor H. Porter.

Det begynte i bloggepausen min hvor jeg leste den tyske boka Momo – eller kampen om tiden av Micheal Ende. Boken kom ut første gang i 1973. Etter å ha lest den så jeg referanser til den overalt. Teaterstykker, referanser om tidstyver…. Hvor mange klassiske barnebøker her jeg gått glipp av spurte jeg meg selv. Løsningen ble en liste på wikipedia, nysgjerrig prøver jeg nå å komme meg gjennom listen. Den unge jenta Pollyanna forresten, hun har fått sitt eget -ism.

Momo handler også om en unge jente, som en dag dukker opp utenfor en by. Der bor hun i noen ruiner og hun har en merkelig tiltrekning på folk. Snart begynner byen å bli belemret med grå menn i dress, de skal få innbyggerne til å spare tid. Momo er en god bok, men samtidig litt ekkel. For som småbarnsmor i tidsklemma har Momo en bismak, og en bok man som tilbyr ettertanke om man ønsker det. Forøvrig synes jeg originaltittelen er mer dekkende Momo: oder die seltsame Geschichte von den Zeit-Dieben und von dem Kind: das den Menschen die gestohlene Zeit zurückbrachte.

Listen fra wikipedia over klassiske barnebøker har jeg kopiert inn og du finner den oppe til høyre på bloggen min. På sikt har jeg tenkt å lage en liste selv, om nordisk barnelitteratur, om jeg ikke finner en tilsvarende et sted. Definisjonen av barnelitteratur er generøs, den omfatter naturligvis også ungdomslitteratur.

En bok som ikke står på listen, men som burde det er Madeleine L’Engle sin roman A Wrinkle in Time. Boken er, som så mange andre klassikere, den første i en serie. Den kom ut i 1962 og er en fantastisk science fiction historie. Meg savner faren som har forsvunnet, han jobber med noe hemmeligstemplet. Meg er utilpass på skolen, selv om hun egentlig er smart. Hun bor nå sammen med sin pene og smarte mor, lillebroren Charles Wallace, og to tvillingbrødre som er helt normalt utrustet i hjernen og ikke spiller noen større rolle for historien. Sammen med en nabogutt drar Meg og Charles Wallace ut i universet for å finne faren. Først må de bekjempe en stat hvor alle blir kontrollert av IT.

Det er en IT i Edith Nesbit sin klassiker Five Children and It også. It er derimot ikke noe som kontrollerer andre, det er derimot en sandfe. De fem barna Robert, Anthea, Cyril, Jane og deres lillebror the Lamb, er på landet sammen med tjenerne. De finner altså en sandfe og det viser seg at feen kan innvilge barna ett ønske hver dag. Urutinerte, de husket nok ikke på at man skal være forsiktig med hva de ønsker seg, er det første ønsket at de skal være «beautiful as the day». Og det blir de, så pene at hverken babybroren eller tjenerskapet kjenner de igjen. Heldigvis forsvinner ønsket og de blir reddet når solen går ned. Uansett hva de ønsker seg, så går det galt. En ganske så sjarmerende bok, ganske så enkel, men helt grei underholdning.

Underveis i denne reisen som jeg akkurat har startet på, prøvde jeg meg på en samtidsroman for ungdommer. En spionroman. Superagent Dawn og agenten som som forsvant av Anna Dale plukket jeg meg med fra biblioteket. Dawn er en ung jente som ingen legger merke til, ikke hennes egen familie engang. Hun blir derfor plukket av et spionbyrå som trenger hjelp til å finne en farlig mann. Handlingen var bra, jeg liker veldig godt spionromaner, men tendens til å forklare og forklare ødela litt av lesingen. Dessverre blir nok ikke Anna Dale sin roman fra 2006 noen fremtidig klassiker.

Jeg koser meg med mitt nye prosjekt, det er mange gode historier der ute. Mange historier som ikke fortjener å gå i glemmeboken.
——-
De fire første bøkene omtalt i innlegget har jeg kjøpt selv, men den siste lånte jeg på biblioteket.

Reklamer