Billie av Anna Gavalda

Jeg gleder meg alltid til å lese Anna Gavaldas romaner. Hun skriver så inderlig sårt om de menneskene som står litt bortenfor oss andre. Billie er en slik roman. Vi møter Billie, oppvokst i ett hjem hvor vold og misbruk av alkohol var hverdagskost. På skolen er hun usynlig, men så må hun øve på et skuespill sammen med Franck. Franck er en homofil gutt som heller ikke er blant skolens populære. De blir venner, ikke sånn med en gang, det skal renne vann gjennom elven. Over ti år senere er de på fjelltur sammen der Franck har et uhell. For å holde han våken forteller Billie historien om deres vennskap – og seg selv.

billie

Ein dag, hugser eg, hadde eg smuglese i en brosjyre frå Folkehelsa noko om alkohol der det stod, ja, at ein ikkje måtte drikke, sjølsagt, men at viss du drakk deg skikkelig dritings ein kveld, var det som å tømme vatn rettpå tregolvet, ikkje det smarteste du kunne gjere, men sant, du vrir opp golvkluten eit par gonger og ferdig med det, gulvet er tørt, nok snakka, en alkoholisme, til og med skjult og under kontroll, til og med, det var som samanhengande drypp frå taket, og litt etter litt, drope for drope, stod der med hòl golvet. Same kor solid plankane var…

Og akkurat slik var det same med dei små slaga og dei små flekkene eg hadde hausta non stop frå eg var berre lita…. Det var ikke så ille at jeg hamna i avsinotisane eller i saksmappa på sosialen, men det boka hòl i hovedet på meg, og det det som gjorde meg så engstelig av meg: Kvart minste vindkast gjekk rett inn og sende meg langt uti kålåkeren, meir skulle ikkje til.

Billie forteller historien med korte avsnitt i ett muntlig og rått språk. Definitivt ironisk og med flere år på baken kan hun se oppveksten sin fra en annen side. Hun er brutalt ærlig, både med seg selv og andre – og etter hvert skjønner vi også at hun bærer på en stor dose med bitterhet. Uroen Billie har etter oppveksten er veldig tydelig, hun balanserer ofte hårfint for å holde seg oppe men faller av og til ned. Det er ingen lettvinte løsninger for å snu livet, det er en evig trøblete vei for Billie og som leser er vi med som følge på den veien.

For Billies historie er vond og det stikker, og av alle Gavaldas skakkjørte karakterer så er Billie i en egen liga. Problemet er selv om Billie er aldri så tøff og historien aldri så sår, så har jeg lest dette før. Den snerte, men såre muntlige fortellerstemmen kjenner jeg blant annet så altfor godt fra boka Saman er ein mindre aleine. Jeg synes bare det er vondt å sette merkelappen uorginalt på historien om Billie….

Vold i hjemmet, alkohol, prostitusjon og psykiatri, kulturelle og materielle klasseforskjeller, Bille har mange tema. Men Gavalda glemmer aldri karakterene og deres historier, de blir aldri «offer» for en forfatter som tydelig ønsker å peke på mange av utfordringene i dagens samfunn, hun lar karakterene fortelle sine historier.

Jeg skrev på min forrige blogg at Gavalda sin skrivestil gjør at man ser så mye mer mellom linjene, hun kan kunsten å beskrive et stort bilde med få ord. De ordene står jeg fortsatt ved.
——–
Boka har jeg fått i privat gave.

 

Reklamer