Barnemandag: Jeg! og Lars sier hei

Barnemandag er tilbake! Jeg har vært litt i tenkeboksen de siste ukene. Jeg ønsker egentlig å sette litt fokus på barnebøker, gjerne norske og gjerne billedbøker. Utover våren kommer jeg derfor til å presentere en del av de nye bøkene som kommer, samtidig som jeg skriver om de bøkene vi allerede har i bokhylla, som vi finner på biblioteket og i butikken.

Jeg!
Vårt første møte med illustratøren og forfatteren Svein Nyhus her i huset var billedboken Jeg! Den kom ut første gang i 2004, mens utgaven vi har er fra 2010. Jeg er en liten gutt som funderer på livets små og store spørsmål. Selv om boka passer best for barn fra 3-4 år og oppover har den lenge vært en schläger her i huset på grunn av illustrasjonene. Nyhus har en formidabel evne til å formidle kroppens mange undre og rariteter, jeg er spesielt begeistret for ett av bildene hvor gutten sitter og ser på navlen sin. Også teksten tar for seg mange av hverdagens rariteter, et eksempel er hvordan gutten sammenligner seg med en datamaskin. I stedet for å fortelle hva datamaskinen kan og han ikke kan, forteller gutten om hvordan han kan krabbe, klatre, lengte og ønske seg noe. Alt sammen er ting en datamaskin ikke kan. Jeg! er ikke en bok som man trenger å lese fra perm til perm, denne kan man bla opp på en vilkårlig side og lese tekst og studere bilder.

Er jeg stor? Eller er jeg liten?

Favorittillustrasjonen til lile frøken Hysj. Lang gutt!

Veldig lang gutt fakisk. Legg forøvrig merke til fargebruken, få farger men likevel virkningsfullt.

Lars sier hei

Sier du hei eller ha det?

Jeg ble nesten flau da jeg oppdaget på biblioteket at Svein Nyhus de siste årene har gitt ut en serie billedbøker for veldig småbarn. Hjelp – her har vi gått glipp av noen små perler! Vi snakker her om små, praktiske billedbøker og pekebøker beregnet på veldig små barn, ja kanskje allerede fra ett-årsalderen. Bøkene er trykket på vanlig papir og er altså ikke kartonerte, det vil si at de ikke har stive sider slik som pekebøker oftest har. Vi møter gutten Lars, som er herlig tegnet. Igjen bruker Nyhus kun noen få enkle farger, men klarer likevel å fange oppmerksomheten. I Lars sier hei (2013) følger vi Lars fra da han står opp og etter hvert som han sier hei til det han møter, alt fra sokker til steiner. Men så dukker en hund opp og den er veldig interessert i Lars sin lue. Lars må derfor snu og nå må han plutselig så ha det til alt han har sagt hei til. Det er aldri for tidlig å dra inn litt filosofi til barna! Så langt er det kommet ut fem bøker om Lars, her er noen utdrag fra Lars sier hei:

  Ypperlig lesning for de aller minste, de elsker repetisjoner og de ofte opptatt av å si hei og ha det i de riktige situasjonene. Bildene er veldig oversiktlige for små nysgjerrige barneøyne, samtidig som de har noen overraskelser for de som er ekstra oppmerksomme.
————
Jeg!-boka er kjøpt selv, mens Larsboka er lånt på biblioteket.

 

Reklame

Pop-up-uke: Alice i Eventyrland av Lewis Carroll – gjenfortalt og illustrert av Robert Sabuda

Når vi tar frem denne boka fra hylla og viser den til gjester så er det nesten som de mister pusten. Alice i Eventyrland er en magisk pop-up-bok, med små detaljer og papir som er brettet alle veier. Papirkunst kan det kanskje også kalles.

Boka er basert på Lewis Carrolls kjente roman. Robert Sabuda har latt seg inspirere av John Tenniel, mannen som lagde de originale tegningene til romanen. Disney har også laget en versjon og om jeg ikke husker helt feil så er vel den også inspirert av Tenniel sitt arbeid. Den norske utgaven er oversatt av Marte Lindstad Næss og er utgitt på forlaget Filiokus.Visste du forøvrig at Lewis Carroll egentlig het Charles Lutwidge Dodgson? Eller at den første norske oversettelsen kom i 1946 og het Else i Eventyrland?

Historien om Alice som havner i Eventyrland når hun springer etter kanin er velkjent. I Eventyrland blir hun utsatt for en masse prøvelse,r noen mer absurde enn andre. For mange er dette en favorittroman og kanskje har du en favorittscene fra boka også?

Her er noen smakebiter:

«Åpne meg» står det og vi åpner og får se Alice som faller ned i kaninhullet. Fantastisk!

På hver side er det smale klaffer på siden hvor all teksten står, der er det også små pop-up-bilder.

Ser du Alice?

«Alice tok barnet, men det var ikke så lett ettersom det var en merkelig liten skapning».

Se, se, ser dere papirkunsten?!

Tenniel lagde 92 illustrasjoner til Alice i Eventyrland og oppfølgeren.

Slutten – kortkunst?

Detaljer…. Sa jeg at dyrene har pels. På liksom altså. På papiret.

Jeg må innrømme at jeg ikke er særlig begeistret for hverken Alice eller historien. Egentlig liker jeg heller ikke illustrasjonene selv om jeg synes det er moro at personene ikke er polert og pene. Disneyfilmen kan jeg lett sovne til. Likevel er dette en bok jeg er glad jeg har i bokhylla. For dette er papirkunst og det er en engasjerende måte å fortelle en historie.

Utbrettene er store, rik på detaljer og for meg virker de å være av god kvalitet. Selv om det er en forkortet utgave så er det en god del tekst i små bøker/klaffer gjennom hele boka.

Etter å presentert seks pop-up-bøker er det kanskje denne den som virkelig gjør mest ut av pop-up-effektene. Et must for alle bokelskere!

Andre pop-up-bøker jeg har skrevet om finner du her. Dette var den siste boken i min temauke om pop-up-bøker. I morgen kommer en kort oppsummering og lenker til flere som i løpet av uken har skrevet om pop-up-bøker. Ha en aldeles strålende lørdag!
——–
Boka er kjøpt selv.

Pop-up-uke: Charlie og sjokoladefabrikken av Roald Dahl og med illustrasjoner av Quentin Blake

Første bok ute i min pop-up-uke er Charlie og sjokoladefabrikken, en velkjent historie fra Roald Dahl. Jeg vil tro at mange av mine lesere hadde Dahl som en favoritt opp gjennom barneårene, selv må jeg innrømme at jeg ikke var en veldig stor fan.

Historien er en forkortet utgave av boka om Charlie og kom ut i 2011. Den norske versjonen er basert på en oversettelse av Oddmund Ljones. Historien er kjenner kanskje de fleste, men vi møter altså unge Charlie som bor sammen med sine foreldre og to par besteforeldre i en by hvor Willy Wonka har en sjokoladefabrikk. De har veldig lite penger og ingenting til overs for det som Charlie liker aller best – sjokolade.Willy Wonka bestemmer seg for å holde en konkurranse og putter gullbilletter i  fem sjokoladeplater og de som finner disse får lov å til å komme på besøk til fabrikken. Tilsutt klarer Charlie å få tak i den siste gullbilletten og dermed blir det en tur til den magiske sjokoladefabrikken for Charlie og de andre vinnerne.

Boka er illustrert av Quentin Blake, en mann som jeg tror alle som har lest Roald Dahl kjenner. For meg er hans illustrasjoner Dahl sine historier om dere skjønner hva jeg mener. Jeg synes at han klarer å fange Dahls sine absurde, magiske og litt rare historier veldig godt.

Boka består av flere overraskelser, den har pop-up-tegninger, men også klaffer man kan dra i, klaffer man kan åpne for lese mer og hjul man kan spinne rundt. Her må man passe på for å ikke gå glipp av noe!

Her er noen smakebiter fra boka:

Møt Charlie og hans familie!

Gullbilletten til Charlie, endelig fikk han også en billett…

Og dagen er kommet for et besøk hos den fantastiske sjokoladefabrikken til Willy Wonka!

Med et (pedagogisk) fingerspråk vil illustrasjonene bevege seg.

Umulig å yte disse bøkene rettferdighet når man skal ta bilde. Glassheisen er i alle fall høy!

Klaffer som kan åpnes.

Jeg merker jeg blir mer fenget av historien av å lese en slik pop-up utgave enn å lese den ordinære boken. Jeg synes alle de små detaljene er ett pluss. Minuset med boka er naturligvis at den er basert på en forkortet versjon av originalen. I utgangspunktet er jeg skeptisk til slike forkortelser, men om jeg er realistisk så ser jeg jo at i slike settinger kan det ha noe for seg. Hva tenker du om forkortete utgaver?
——
Boka er kjøpt selv.
PS: Min ukentlige spalte Barnemandag utgår denne uken, tilbake neste uke!

Barnemandag: Balthazar, Jakob og Neikob og BabyLit

Forrige uke startet jeg en ny ukentlig spalte her på bloggen – Barnemandag. Denne uken blir det kort om Balthazar, Jakob og Neikob og kvalitetslitteratur for de aller, aller yngste.

Ingen burde være redd for å bruke farger!

Balt, Balt, Balthazar
Om du ikke fikk med deg professor Balthazar sist det gikk på TV så dukker det opp av og til i disse dager. Jeg må innrømme at når professor Balthazar entrer scenen så tuner jeg litt ut altså, for mye farger og historier som tar overhånd. Det var inntil jeg prøvde han i bokform. Juritzen Forlag har i det siste gitt ut flere bøker om den eksentriske professoren og vi plukket med oss Professor Balthazar og Koko Snabeltrompet fra biblioteket. Tegneseriene og bøkene er laget av Zlatko Grigc, kroatisk, men utgitt da nasjonalitet var jugoslavisk. I denne boka møter vi elefanten Koko som har en snabeltrompet, i stedet for en helt ordinær snabel. Hans beste venn er iskremmakeren Filip, og når Filip lager is så spiller Koko ekstra godt. Så blir Koko syk og mister evnen til å spille på trompeten sin og han drar avgårde. Filip må hente inn professor Balthazar for å få hjelp til å finne han. Jeg synes historien er mye enklere å i bokform og man får litt tid til å studere disse fantastiske, nesten psykadelliske tegningene.

Jakob og Neikob
To favoritter her i heimen for lille frøken Hysj på tre år er de to bøkene om Jakob og Neikob. De er skrevet og illustrert av Kari Stai og utgitt på Samlaget. Så langt er det altså kommet to bøker, men jeg innrømme at vi hadde blitt glad om det kom flere. Første bok heter Jakob og Neikob og handler om to karakterer, hvorav den ene er positiv og svarer alltid ja og den andre sier alltid nei. Jakobs ja’er gjør at Neikob flytter ut, men en dag klarer Jakob å få med seg Neikob på biltur hvor de møter tyven. I bok nummer to som heter Tjuven slår tilbake dukker tyven opp igjen og det blir dramatisk før de to vennene kan være sammen igjen. Boka står godt på egne bein, men jeg vil nok tro at de som har lest den første får ekstra mye igjen i den.

Stilen i boka er særegen, fargene er tydelige og i den første boka minner de meg om disse fargearkene vi hadde som yngre. Selv om jeg liker fargebruken liker jeg ekstra godt hvordan forfatteren formidler til småbarn hvor komplekst språket er. Dette synes jeg spesielt godt kommer frem i den første boken hvor Jakob må tenke hvordan han skal spørre Neikob om å dra på biltur uten å få negativt svar. Hurra for forfattere som tør å leke med språket for småbarn!

BabyLit
Jeg har nevnt disse før, men fine ting kan man aldri snakke nok om. For ei stund siden kom Gibbs Smith med nydelig pekebøker for de aller yngste. Pekebøkene er «baserte» på kjente klassiske verk. Da jeg først oppdaget disse bestilte jeg en haug, noen har vi selv mens andre har jeg gitt i gave. Det må vel være verdens fineste gave for en liten baby? Klær får de jo nok av uansett! Jeg ser at utvalget er utvidet nå og jeg tror jeg må få kjøpt noen av de nyeste til lille herr Hysj, han kan jo ikke arve alt heller.

Aldri for tidlig for håpløs kjærlighet? Bildet er hentet herfra http://www.babylit.com/

Tidlig krøkes om en god krimelsker skal bli? Bildet er hentet herfra: http://www.babylit.com/

Informasjon om disse bøkene finner du her. De kan vanligvis kjøpes i alle store engelske nettbokhandlere.

Neste mandag er jeg tilbake med mer om barnebøker. Forrige ukes innlegg finner dere her.

70-tallet: Det røde eplet

I sommer fikk mine barn en bok som jeg falt helt for. Det røde eplet kom første gang ut på svensk i 1974 og ble ganske kjapt oversatt til norsk også. Utgaven jeg sitter med kom ut i 2006. Jeg hadde ikke denne boka som barn, men da jeg leste i sommer var det mer som et gjensyn mer enn et nytt møte så kanskje har jeg lest eller bladd i den en gang.

Forfatteren av boka heter Jan Lööf og han har skrevet ¨flere barnebøker i tillegg å ha laget tegneserien Felix. Han er også i følge wikipedia jazzmusiker.

Det røde eplet handler om nettopp ett rødt eple. En eldre herre i stripete dress bestemmer seg for å kjøpe et eple, men blir lurt av frukthandleren og får med seg et grønt plastikkeple i stedet. Når den eldre mannen kommer hjem legger han eplet i vinduskarmen slik at det kan modne – og da starter eplet sitt reise rundt i byen. Det vil si det grønne eplet blir egentlig liggende i hagen utenfor mannen sitt hus, men det røde, gode eplet som frukthandleren hadde i sin bakgård tar en runde rundt byen før det havner i vinduskarmen der det grønne eplet lå.

Tegningene er enkle, en tre-åring kan enkelt følge historien ut fra bildene. De fleste sidene i boka har en tegning per side og man får en følelse av å lese en tegneserie. Vi møter en rekke mennesker, fra den naive eldre herremannen som kjøper eple til en tyv som tar det han kommer over, til brannmennene. Lööf formidler ansiktsuttrykkene til de forskjellige karakterene veldig godt uten å gjøre for mye ut av det.

Hver gang jeg leser denne historien fascineres jeg over hvor enkel og naiv den er, samtidig som jeg spør meg selv om den virkelig er så naiv? Kan ikke tilfeldigheter skje, er historien så utrolig? Trenger vi å vite alt som skjer? Hva er en tilfeldig? Det er morsomt når en tilsynelatende enkel historie kan få meg til å stille slike spørsmål!