Agatha Christie og Poirot

Jeg har foretrukket Agatha Christies Poirot enten på TV eller i lydbokformat. Poirot og jeg har liksom aldri vært helt venner i tekstformat. I det siste har jeg derimot begynt å få (enda mer) sansen for Christie sine bøker. Hun hadde en helt utrolig evne til å få sagt veldig mye selv om hun aldri aldri skrev langt. Humoren, kjærlighetshistoriene og noen av de karikerte karakterene er fornøyelig lesestoff. Og så er det det faktum at jeg nesten aldri skjønner hvem som har gjort det. Myrdet noen altså.

Jeg hadde bestemt meg for å lese Christie i påska, så jeg stod der svett på Ark avgang på Gardemoen med en unge på hånden, en annen som jaktet på prinsesser* og syk mann. Valget ble derfor noe tilfeldig. Death in the Clouds ble min påskelektyre.

Poirot er på vei fra Frankrike til England – i fly, bak han sitter en død passasjer. Hvem av passasjerene har myrdet damen? Poirot må selv etterforske saken når han selv står i fare for å bli tatt for å være morderen.

Plottet utvikler seg i kjent Agatha Christie stil. Det er derimot ett par andre sider ved boka som gjør boka lesverdig. Passasjerene er både engelske og franske og Christie nesten harselerer med fordommene til de respektive statsborgerne, det topper seg når Poirot blir anklaget for mord – fordi han er utlending! Innpåslitne og sensasjonslystne journalister er også med, ekslusive intervjuer er ikke ett nytt fenomen.

Både Poirot og Miss Marple er forkjempere for ung kjærlighet og Death in the Clouds er intet unntak. Begge to er jo vanligvis lysår foran alle andre med å forstå hva som skjer, også de som er forelsket.

Vel hjemme i påska ble jeg tilfeldig sittende og så på programmet Mitt liv som Poirot med David Suchet. Programmet gikk på NRK i anledning av de sendte de fire siste Poirot-filmene med Suchet i hovedrollen. Jeg har sett flere programmer med Suchet hvor han snakker om Poirot, men dette programmet var uvanlig interessant. Suchet fortalte flere ting om bøkene og hvordan han fant sin måte å være Poirot på. Vi fikk også høre hvordan Poirot oppstod. Christie hadde en dag sett en gruppe med belgiske flyktninger og der så hun en liten, mørkhåret mann og sannelig – der startet historien om Poirot. Programmet finnes på nett-tv frem til 19.mai – anbefales!

Jeg må innrømme at jeg ble litt ivrig etter å ha sett programmet. Jeg fikk lyst til å lese alle bøkene om Poirot i kronologisk rekkefølge. Ja, og så fikk jeg lyst til å kjøpe de alle sammen da. Naturligvis. Så får vi se om det blir mitt nye prosjekt. Må bare (kremt, host, hark) bli ferdig med noen av de andre leseprosjektene mine først.

God helg!
—————–
Boka nevnt i innlegget er altså kjøpt selv.
*Ark avgang visste seg å være ganske så herlig prinsessefri så det ble en lang jakt. Vi endte opp med en bok om livet på bondegården.

Reklame

The Big Book of Christmas Mysteries

Julestemningen er ikke særlig stor på disse kanter av landet i dag. Det blåser friskt og vi blir anbefalt å holde oss innendørs. Det er uansett ikke så mye å trakte etter der ute. Da jeg var yngre likte jeg alltid stormer, men som voksen (!) bekymrer man seg fortere for uthustak, takstein fra naboer og strømbrudd.

Nissejenta ble forøvrig innkjøpt for å matche Persephonebøkene mine i bokhylla.

Storm eller ikke, i dag fikk jeg årets julebok i posten. The Big Book of Christmas Mysteries datt ned i min elektroniske handlekurv ene og alene på grunn av retro-omslaget. Det var ikke før den kom i hus i dag at jeg oppdaget at den inneholder en rekke noveller av mine krimfavoritter, her er blant annet både Agatha Christie og Colin Dexter representert.

Boka er på 650 sider og har to kolonner på hver side, det gjør den litt magasinaktig, samtidig som jeg synes den virker enklere å lese.

Smakebit fra innholdet – jeg vil tro det er noe for enhver smak her.

Det ville ikke være helt sant å si at dette er den eneste juleboken jeg har kjøpt i år, men de fleste andre er beregnet på et yngre publikum. Nå kan i alle fall jula komme, jeg er klar! For hvem trenger vel syv sorter når man har klassiske mysterier til underholdning?

Agatha Christie og Miss Marple

Jeg lurer litt på hva Agatha Christie tenkte på da hun første gang introduserte oss for Miss Marple.

En tørr, eldre dame fra en liten landsby ved navn St. Mary Mead. Jane Marple, til og med navnet er anonymt. Jane. Miss Marple.

Det ble mye krim på meg denne påsken. Agatha Christie ble også lest, etter Den forsvunne domprost fortsatte jeg med Liket i biblioteket. Jeg var så godt i gang.

I Den forsvunne domprost har Miss Marple funnet veien til Bertram’s Hotell i London. Hun minnes sine yngre dager da hun var på ferie i storbyen sammen med sin tante og onkel der. Stedet er nesten som før, men Miss Marple føler at noe er galt. Ikke alle utgir seg for å være den de er, kan det være at Betram’s er et midtpunkt for noe som er mye større og alvorlig?

Jeg har ikke alltid vært overbegeistret for Miss Marple i bokform. Hun har lenge vært best på TV. Den forsvunne domprost endret min mening, den har en «schwung» over seg. Jeg liker atmosfæren som Christie klarer å formidle gjennom sine korte romaner. Ta hotellet for eksempel, de har to typer gjester. De som klamrer seg til den-gang-da og de som er på jakt ette den-gang-da. Amerikanere som kommer til London for å finne det britiske som ikke lenger eksisterer, om det noen gang har eksistert.

Innendørs vil De, om det er første gang De gjester stedet oppdage – ikke uten en viss angst kanskje – at de er kommet tilbake til en svunnen verden. Klokken er stilt tilbake. De befinner Dem på ny i salig Edwards England.

Miss Marple selv er ikke bereist. Hun har bodd i St. Mary Mead hele sitt liv. Der har hun studert menneskene, og hun har lært. En kan reise jorden rundt uten å lære noe som helst.For Miss Marple er det hun har sett og det hun ser sammenlignbart, vi mennesker er kanskje mindre unike enn vi tror.

– Det minnet meg om Tommy Bond og vår nye lærerinne. Hun skulle trekke opp klokken og en frosk hoppet ut.

I Liket i biblioteket er Miss Marple tilbake i sin landsby. Hennes vennine, fru Bantry og hennes mann finner et lik i biblioteket. Fru Bantry ringer sin vennine for hjelp, for tross alt er det en anelse spennende å finne et lik i sitt eget hus. Til etterforskningen drøyer vel og merke og det blir sosialt stigmatiserende å ha et uoppklart mord under taket. Miss Marple gjør det hun kan for sin vennine.

Miss Marple redder dagen, som vanlig. Det er ikke lenge siden jeg så en filmatisering av denne, jeg minnes ting etter hvert som jeg leser. Likevel husker jeg ikke hvem morderen er. Med unntak av Mordet på Orientekspressen gjør jeg aldri det. Kanskje begynner jeg å bli like glemsk og distre som domprost Pennyfather?
——
Begge bøkene har jeg kjøpt selv.