Spiondrama fra 70-tallet: The Labyrinth Makers og The Alamuth Ambush

Anthony Price skrev i løpet av 20 år 19 bøker om doktor David Audley og noen av hans kollegaer i det de kaller for The Ministry of Defence, men som er en litterær kopi av MI5. Jeg har hørt de to første bøkene i serien som lydbøker. Bøkene kom ut første gang i henholdsvis 1970 og 1971.

the labyrinth makers

Inspirerende omslag—- eh

The Labyrinth Makers
Doktor David Audley er en skrivebordsanalytiker med Midtøsten som spesialitet. Han er tørr, arrogant og lite interessert i andre mennesker.  Sjefene hans er hverken begeistret for hans omfattende nettverk eller hans væremåte og en dag setter de han på en mer praktisk jobb enn de analysene han skriver til vanlig. En flyvrak fra 2. verdenskrig har kommet til overflaten og noen personer i Sovjet er særdeles interessert i lasten til dette flyet. Audley får med seg Colonel Butler og Squadron Leader Roskill, menn som har langt mer praktisk erfaring enn han.

Ha, det tok ikke mange minuttene før husarbeid var gøy med denne boka på øret og jeg var langt inne i spiondramaet fra 70-tallet. Jeg var usikker på hva jeg kunne forvente meg, men jeg fikk et solid stykke med spionering. Audley er en ypperlig karakter, han er tørr, veldig sikker på seg selv og gir seg ikke før han vet svaret på det han lurer på. Ikke nødvendigvis alltid like sjarmerende trekk, men jeg må innrømme at jeg nesten ble litt forelska. Den store overraskelsen var humoren, Audley får ganske snart besøk av en lærerinne og det tar ikke lang tid før også hun er involvert i dramaet. Audley er på alle måter en pragmatiker og hans holdning til kvinner er i beste fall bakstreversk, men også kilde til en del morsomme episoder som gjorde at jeg titt og ofte fikk fniseanfall.

The Alamuth Ambush

the alamuth ambush

Hmm


Ei stund etter handlingen i The Labyrinth Makers er Audley sin ekspertise nok en gang etterspurt. En tekniker i seksjonen for Midtøstenaffærer blir drept, bilbomben som dreper han var tiltenkt hans sjef. Squadron Leader Roskill må få med seg Colonel Butler og Audley for å løse saken, Audley blir med for å vise at han er flinkest uansett hvem motstanderen er.

Hvem som er motstandere er egentlig noe av kjernen i disse to bøkene. Ikke bare finnes det ikke-britiske elementer som anses å være fiendtlige, men motsetningene innad i The Ministry of Defence gjør at man stadig blir usikker på hvem som er den egentlig fienden. Squadron Leader (ja, som engelskmenn bruker de titlene sine i de mest underlige situasjoner) Roskill er en helt annen type enn Audley og denne boka er også ganske annerledes enn den første. Fortelleren er mye kjedeligere, tidvis bitter og har langt fra Audley sin sjarm. Jeg klarer ikke å bli komfortabel med fortellerstemmen og deler av plottet blir for abstrakt.

Noe av tankegangen til forfatteren er at man fra de forskjellige romanene skal følge de forskjellige. Vi får derfor et veldig godt innblikk i hvordan de enkelte tenker om hverandre, Roskill for eksempel er ikke særlig begeistret for Audley. Audley derimot er ikke en person som gidder å bruke mye tid på de andres privatliv eller tanker.

Jeg forventa meg litt stereotypiske karakterer og handlingsmettede romaner. Jeg synes det er karakterene som driver bøkene fremover og overraskende nok kom selve plottene i bakgrunn.Jeg hadde ikke tenkt å rote meg borti enda en serie og hadde i utgangspunktet bare tenkt å høre den første boka. Nå er sjansen stor for at bok nummer tre også blir fortært, den fortelles av Colonel Butler og Roskill har slengt noen interessante hint om hans liv så nysgjerrige meg henger på.

Begge lydbøkene er lest av Simon Schatzberger.
——–
Begge lydbøkene er kjøpt selv.

70-tallet: Det røde eplet

detrødeepletI sommer fikk mine barn en bok som jeg falt helt for. Det røde eplet kom første gang ut på svensk i 1974 og ble ganske kjapt oversatt til norsk også. Utgaven jeg sitter med kom ut i 2006. Jeg hadde ikke denne boka som barn, men da jeg leste i sommer var det mer som et gjensyn mer enn et nytt møte så kanskje har jeg lest eller bladd i den en gang.

Forfatteren av boka heter Jan Lööf og han har skrevet ¨flere barnebøker i tillegg å ha laget tegneserien Felix. Han er også i følge wikipedia jazzmusiker.

Det røde eplet handler om nettopp ett rødt eple. En eldre herre i stripete dress bestemmer seg for å kjøpe et eple, men blir lurt av frukthandleren og får med seg et grønt plastikkeple i stedet. Når den eldre mannen kommer hjem legger han eplet i vinduskarmen slik at det kan modne – og da starter eplet sitt reise rundt i byen. Det vil si det grønne eplet blir egentlig liggende i hagen utenfor mannen sitt hus, men det røde, gode eplet som frukthandleren hadde i sin bakgård tar en runde rundt byen før det havner i vinduskarmen der det grønne eplet lå.

Tegningene er enkle, en tre-åring kan enkelt følge historien ut fra bildene. De fleste sidene i boka har en tegning per side og man får en følelse av å lese en tegneserie. Vi møter en rekke mennesker, fra den naive eldre herremannen som kjøper eple til en tyv som tar det han kommer over, til brannmennene. Lööf formidler ansiktsuttrykkene til de forskjellige karakterene veldig godt uten å gjøre for mye ut av det.

2013-09-02 21.02.50Hver gang jeg leser denne historien fascineres jeg over hvor enkel og naiv den er, samtidig som jeg spør meg selv om den virkelig er så naiv? Kan ikke tilfeldigheter skje, er historien så utrolig? Trenger vi å vite alt som skjer? Hva er en tilfeldig? Det er morsomt når en tilsynelatende enkel historie kan få meg til å stille slike spørsmål!