Klassisk krim og spenning – lovende, nye bekjentskaper i bokhylla

I det siste har jeg vært i krim-og spenningsmodus, samtidig som jeg gjerne vil lese noe annet enn det som ligger på bestselgerlisten for tiden. Derfor ble jeg litt nysgjerrig på forfatteren Elisabeth Sanxay Holding og hennes roman The Blank Wall. Romanen kom ut i 1947 og har vært filmatisert to ganger, sist med tittelen The Deep End og Tilda Swinton i 2001.

tbw

En tidligere utgave av romanen, selv har jeg finfin Persephoneutgave.

Elisabeth Sanxay Holding er kanskje ikke et veldig kjent navn i dag, men under sin forfatterkarriere var hun godt kjent, og var spesielt godt likt av krimforfatteren Raymond Chandler.

Lucia Holley har flyttet på landet sammen med sine to barn, som ikke lenger er barn, sin far og hushjelp. Mannen er i marinen, et sted «in the pacific», 2.verdenskrig er i gang og det er Lucia som må ta alle beslutningene hjemme. Problemet oppstår når datteren begynner å henge med en heller tvilsom type. Han dukker opp hjemme hos familien Holley, og neste dag så finner Lucia han død nede i båthuset (beklager, naustet) når hun tar seg sin daglige svømmetur.

Lucia er en rådsnar dame – og tenker at dette må være farens verk. For å skjerme både faren og datteren bestemmer hun seg for å gjemme liket. Naturligvis tar det ikke lang tid før både politiet og utpressere står på døren.

Innsiden av min finfine Persephoneutgave!

Innsiden av min finfine Persephoneutgave!

Jeg likte veldig godt settingen i denne boka, atmosfæren og handlingen. Lucia som er heltinnen er langt unna dagens heltinner, som gjerne har doktorgrad i et eller annet sært og tilfeldigvis har svart belte i karate og kan springe i høyhælte pumps. Lucia sin jobb er å passe «heimen» og det er nettopp dette som fører henne i dette trøblet.

This is my life, going on just the same. I haven’t hurt the children, or Tom, or Father. I haven’t shocked people like Mrs. Loyd. The man is here to fix the icebox, at last. This is how I’ll go on.

Det er sjelden jeg har lest en spenningsroman som har vært plassert i så daglige omgivelser. Det gjør den mer spennende når verden kommer innenfor dørstokken og man ikke lenger har kontroll. Lucia må som sagt håndtere både politi og utpressere, samtidig som lunsjer og middager skal organiseres og planlegges. Samtidig viser det seg at hushjelpen de har hatt i mange år også har en del overraskende sider…

Graham Greene er et navn jeg har hørt mye om, men jeg har aldri fått lest noe av han. Den dypeste grunn, The Heart of Matter på engelsk, er ikke en klassisk spenningsroman. Likevel oppleves den som spennende, eller kanskje mer beskrivende, som dirrende. Også denne romanen er satt til krigen. Vi er i Vest-Afrika og møter Major Henry Scobie som er politimann. Han prøver å være en rettferdig mann, men feiler egentlig i alles øyne, kanskje også sine egne.dendypestegrunn

Hans kone er også i Afrika, men hun klager og er ikke fornøyd med mannens karriere. Det topper seg litt igjen når han blir forbigått når det skal ansattes ny politimester.

Det er et ganske desillusjonert expat-miljø vi møter i en hete som virker helt forferdelig. Miljøbeskrivelsene er ganske gode, det er alltid interessant å se hvordan britene tok med seg sitt klassesystem til alle verdens kanter. Beskrivelsene av forholdene mellom britene og de innbyggerne i kolonien minner meg litt om Doris Lessing sin beskrivelser, de er så avhengige av hverandre, så nære i hverdagen, samtidig som så fjerne.

Major Henry Scobie sin kamp mellom det gode og det onde – og alle valgene som skal tas ble ikke for meg noen høydare. Jeg fikk mer sans for Graham Greene sin skarpe penn, hans observasjon av relasjoner. Jeg kommer definitivt til å lese mer av denne mannen. Den dypeste grunn kom ut første gang i 1948.
———-
Begge romanene er kjøpt selv.

Reklamer

Fine ord, et fint gjensyn og et gjensyn jeg kunne ha vært foruten….

For litt siden fikk jeg en award på bloggen Les! Lue! Nå er jeg skikkelig kjip sånn, jeg viderefører aldri disse awardene, men det er alltid hyggelig at noen setter pris på bloggen min. Dessuten ønsker jeg benytte muligheten til å reklamere for bloggen Les! Lue! Den er skrevet av ei finsk dame, som skriver om norsk litteratur på finsk og finsk litteratur på norsk!

Januar kan være både en mørk og dyster måned, men lesemessig skal jeg i år ikke klage. Jeg har fortsatt med samme leselyst- og tempo som jeg fant i desember. Hvor kommer alle disse gode bøkene fra? De siste ukene har jeg hatt et gjensyn med to forfattere som jeg har lest som ung. Jeg starter med boka som ikke fallt i smak.

Hjerte og sinn av Mabinchyeve Binchy var en roman som egentlig bare var langdryg. Som ung (yngre) leste jeg flere romaner av Bincy og jeg har alltid likt den avslappede, irske atmosfæren som vi finner i flere av bøkene hennes. Jeg trodde Hjerte og sinn ville bli en kosebok, i stedet ble det en frustrasjonsbok. Jeg klagde så mye at på et tidspunkt tok samboeren min boka fra meg, men sta som jeg er ville jeg lese ferdig. Hva klagde jeg over? Boken kretser rundt en kvinnelig lege som skal bygge opp en ny hjerteklinikk, klinikkens ansatte og pasienter. Etter å ha lest noen kapitler måtte jeg faktisk sjekke at handlingen tok plass i Irland og ikke i USA, atmosfæren føltes like overfladisk som i en dårlig amerikansk sitcom. Romanen har et vell av karakterer, og problemet er at de alle er fine folk. Selv de som håpløse i begynnelsen skjerper seg på slutte, og vel, det hele ble veldig påtatt. Mulig jeg prøver meg på Binchy igjen, men jeg tror dette kanskje satte punktum for forholdet vårt.

Nevil Shute derimot, han har jeg ikke lukket døra for. Jeg har kun lest en bok av Shute tidligere – og det var en av mine ungdomsfavoritter En by shutesom Alice. Jeg leste den mange ganger som ung, og igjen som voksen, uten det helt store begeistringen. Likevel, jeg har lest om Shute på andre blogger og var veldig nysgjerrig så jeg kjøpte to av hans romaner som lydbøker. Landfall er en krysning mellom en spenningsroman og en kjærlighetsroman. Den kom ut første gang i 1940 og handler om flyoffiseren Jerry som møter serveringsjenta Mona. Krigen er i gang og Jerry er flyger og patruljerer kysten av England. En dag bomber han en tysk ubåt, tror han, men når begeistringen har gitt seg så viser det seg at det var en fatal feil. Ubåten var engelsk. Jerry søker seg bort, men Mona har ikke glemt han. Nevil Shute var selv flyingeniør og boken er har masse tekniske detaljer, samtidig som den har en lett og nesten litt flørtende stil. Tross den ledige stilen så er det interessant hvordan Shute klarer å få inn flere problemstillinger. Forholdet mellom RAF og the Royal Navy får stadig gjennomgå, men den mest interessante er skildringene av klassesamfunnet i England. Mona kommer fra arbeiderklassen eller som det ble sagt i romanen, ikke fra den øverste hylla. Jerry er yrkesoffiser med kommisjon. Jane Austen har jo lært oss som er oppvokst i en annen tid og et annet samfunn at det er en helt legitim yrkesvei for menn fra finere familier. Så selv om året er 1940 og Jerry og Mona faller hodestups for hverandre så er det ikke helt selvsagt at det skal bli disse to. Landfall var en super høreopplevelse, jeg var engasjert fra begynnelsen og ble underholdt hele veien. Enkelt, spennende, men likevel litt til ettertanke – av og til blir bussturene til jobb altfor korte!
——–
Både boka og lydboka er kjøpt selv.

En norsk spion av Aslak Nore

Den siste leseopplevelsen i 2012 var ganske forrykende. En norsk spion av Aslak Nore holdt meg med selskap på årets siste dag. Jeg må innrømme at jeg var ganske ambivalent til denne boka, jeg liker godt spionromaner, samtidig har jeg hørt så utrolig mye bra om den. Kunne den virkelig være så bra?

Ja, det kunne den.en norsk spionEller det kan den. Eller hva slags tid jeg nå skal bruke.

Petter Wessel er sendt ut på et nytt oppdrag. I Dubai skal han sammen med sine kollegaer i forsvarets etterretningstjeneste for å få ut et medlem av den iranske revolusjonsgarden. Han skal sitte på informasjon som er viktig for de norske styrkene som er i Afghanistan. Uthentelsen går ikke som planlagt og kort tid etter er Petter og hans kollega Kåre på vei til Afghanistan. Der må de avverge et angrep på de norske styrkene ved å få ødelagt missilene som er smuglet inn i landet med nettopp dette angrepet som mål. Petter og Kåre må gå undercover som journalister og med ingen sikring.

Superspennende! Jeg klarte ikke å legge fra denne boka. Oppbyggingen gjør at det finnes ingen naturlige steder å stoppe, her må man lese i vei til man har vendt om siste side. Forfattere som skriver spenningsromaner bruker ofte å ha korte avsnitt og flere fortellerpersoner. Nore forteller historien kun gjennom Wessel og avsnittene er ikke nødvendigvis korte. Han er heller ikke redd for å spe på historien med informasjon og kunnskap.

Det siste var noe av det jeg var mest spent på. Jeg hadde lest både Lines og Mariannes gode omtaler av denne boka og en ting jeg hengte meg opp i var hvordan forfatteren krydret boken med detaljer. Eller det vil si, jeg var skeptisk til hvordan miljøbeskrivelser og kunnskap om Afghanistan og de norske styrkene ville komme naturlig frem i en slik spenningsroman.

Jeg hadde ikke tenkt å bekymre meg. Petter Wessel er en fyr som liker å dele det han kan, han er genuint interessert i samfunnsforhold og kultur og han formidler dette uten at a) det går utover spenningen eller 2) han blir for belærende. Et eksempel på hvordan kunnskap blir snikende formidlet er dette (de er fortsatt i Dubai):

Vi kjørte fort til Al Bustan Rotana, hotellet der vi visste at Reza var innkvartert. Rotana betydde frukthage på arabisk, men det var ikke særlig mye grøde i mils omkrets.

Og vips, der lærte jeg at Rotana betyr frukthage på arabisk. Ikke at det sitter igjen når jeg er over på neste side, men jeg liker tanken på at jeg lærer, samtidig som jeg blir underholdt.

Både oppbygging og stil minte meg om Tom Bakkeli sin debutroman Terrorjegerne som kom ut i 2010. Jeg er jublende glad for at norske forfattere skriver spenningsromaner, det blir aldri nok av gode historier!

Anbefales!
——–
Boka har jeg fått i privat gave.

Korsbæreren av Tom Kristensen

Det er noen bøker det ikke er så mye å skrive om.

Det betyr ikke at boka er dårlig, det bare betyr at man ikke har så mye å si når siste side er ferdigslukt.

Den nyeste boka av Tom Kristensen er ei slik bok. Korsbæreren heter den.

Kristensen har de siste årene skrevet en rekke spenningsromaner og han har funnet en formel som fungerer. Romanene hans blir aldri kjedelige, handlingen overrasker stadig og karakterene er troverdige.

Som tidligere er denne romanen fra finansmiljøet. Vi møter David Nomura, som tidligere har bodd i Norge, og som nå har bygd opp et firma i California. En dag dukker den japanske mafiaen opp på hans dør, han har ikke lang tid med å betale tilbake en drøss av penger. Problemet er at David ikke har pengene. Han drar til Norge og møter en gammel elskerinne. Elvira Elton Eikenes er nå avdelingssjef i Kredittbanken. Hun sliter med et pillemisbruk som øker i takt med at  flere kunder gjør arbeidssituasjonen hennes vanskelig. Når David står på døra har hun vanskelig for å si nei.

Samtidig hører vi om oppveksten til en gutt som har vokst opp i Japan. Hans foreldre blir tidlig ofre for den japanske mafiaen. Gutten har ingen lett oppvokst, men etter hvert får hans liv en mening.

Denne (siste) innskutte, kursive historien var kilde til bokens eneste irritasjon. Dette var særlig i begynnelsen, da denne historien føltes veldig tenkende i forhold til de andre historiene og at den ikke passet inn. Det gikk seg til og tilslutt så gjorde den at hovedhistorien får flere bein å stå på.

Kristensen skriver godt. Han repeterer aldri, skriver enkelt. Bøkene hans er lettlest. Denne teller over 400 sider i min utgave, men ble likevel lest på en dag. Han skriver «sluke-romaner» som glir ganske motstandsløst ned, gjerne hentet fra miljøer vi ikke møter for ofte i romanens verden. Slik er også Korsbæreren.
——-
Omtalen er basert på et lese-eksemplar som jeg tok med meg fra Bokbloggtreffet under Oslo Bokfestival.

Nostradamus’ testamente av Tom Egeland

Jeg er arkeolog. En undringens fagarbeider. Jeg er en som tilbringer uker under en brennende sol og deretter måneder i et kjølig museumsmagasin. Jeg er en systematiker, en analytiker. Jeg blir lett engstelig. Jeg avskyr frykt og smerte. Hjelpe henne? Svaret var åpenbart et rungende nei. Men i møtet med det bønnfallende blikket og den varme hånden og pusten, som luktet av mentol, var det umulig, beint ut umulig, å avvise henne. Sånn er det bare. Jeg er sta, men ikke viljesterk. Stilt overfor en tryglende kvinne er jeg hjelpeløs.»Klart jeg skal hjelpe deg!» sa jeg. Eplekjekt.

Kvinnen som spør arkeologen Bjørn Beltø om hjelp er den vakre, italienske Angelica Moretti. Hun er gift med professer Lorenzo Moretti som blir kidnappet under et foredrag på en konferanse i Firenze hvor også Beltø befinner seg. Konferansen har omtrent samme tema som romanen, nemlig middelalderen og rensessansens mylder av manuskripter med koder, chifre, rebuser, anagrammer og profetier.

Nostradamus’ testamente er Tom Egelands fjerde roman om Bjørn Beltø, første bok kom ut allerede i 2001 og er en av de beste innen sin sjanger. Sirkelens ende var en leseglede fra perm til perm. Etter den første boken har jeg hatt et litt mer ambivalent forhold til Egelands bøker om Beltø, både Paktens voktere og Lucifers evangelium var spennende bøker, men det ble litt for mye og en litt for overtydig Beltø. For meg ble derimot årets bok et gledelig gjensyn med Bjørn Beltø. Eller Bjorn Belto som han kalles. I utlandet er han nå etter mange sensasjonelle funn godt kjent, selv om han selv ser på seg som en sær liten faen fra Norge. Selv ønsker han aller mest sitt på sitt kontor på Blindern uten å ha kontakt med andre.

Sammen med Angelica Moretti, som han naturligvis ganske så hjelpeløst forelsker seg i, prøver han å finne ut hvem som har kidnappet professoren og etter hvert Morettis sønn. Bakmennene viser seg å være Vicarius Filii Dei, en hemmelig munkeorden med uortodokse metoder som er sterkt knyttet til Vatikanet. De er på jakt etter informasjon som Nostradamus skrev. Informasjon om Djevelens bibliotek, som Cæsar stjal fra biblioteket i Aleksandra før han satte fyr på dette, vil hjelpe de på vei til å finne Paktens ark, som angivelig skal være en kanal til Gud. Før Beltø vet ordet av det er det de som blir jaktet på rundt i det italienske kulturlandskapet.

For en herlig smørje! Egeland har komponert en spennende bok, men en blanding av historiske personer, kilder og verk som kun eksisterer i fantasien. Røverhistorie ja, men fremstilt på en måte som gjør at den slukes! Selve handlingen følger samme lest som de to (tre) foregående romanene og byr ikke på de helt store overraskelsene. Det er derimot historien og alle de små historiene i den store historien som gjør lesingen spennende og interessant. Jeg har så lyst å lese mer om Medici-slekta og Nostradamus. Blant annet. Bakerst i boka finner man flere lister med litteratur man kan videre med og oversikter over hva som er fakta og hva som er fiksjon. Slik liker vi, hurra!

Jeg melder med glede at Bjørn Beltø er tilbake!
——-
Romanen er lånt fra mammas bokhylle!