Audrey Niffenegger er mest kjent for romanene A Time Traveler’s Wife og Her Fearful Symmetry. Hun har også gitt flere illustrerte bøker og i 2013 kom Raven Girl. Utgangspunktet var at Niffenegger ble spurt om å skrive et moderne eventyr for Royal Opera House Ballet – og Raven Girl ble utfallet.
Boka er på underkant av 80 sider og for de som har behov for en kategori så vil kanskje illustrert kortroman være riktig. Jeg må innrømme at jeg liker veldig godt forfattere som uttrykker seg i forskjellige sjangre, en god historie kan fortelles på mange måter.
Once there was a Postman who fell in love with a Raven.
Allerede i den første setningen viser Niffenegger at dette er en historie som kan romme mye. Tid og for så vidt sted er ikke viktig, men omgivelsene blir godt beskrevet. En postmann forelsker seg i en skadet ravn og tar henne med hjem hvor hun trives godt. Selv da hun er frisk nok til å fly velger hun å være hos sin postmann. De får et godt liv sammen og etter hvert får de et barn. Barnet vokser opp som en jente, hun har armer i stedet for vinger, men veier ingenting.
Det er lite tekst på hver side og hver setning rommer like mye det som ikke blir sagt. Raven Girl er en velskreven roman, men jeg synes den mangler det lille ekstra i språket for å være en perle. Det rommer derimot ingen tvil om at Niffenegger er en god forteller, både språklig og visuelt. Illustrasjonene er enkle. Den grå/grønne fargebruken skaper en mørk undertone, understreket av de litt dystre og markerte personene. Ekstra uttrykksfullt blir det når hun bruker en rød strek som bildet på forsiden som er hentet fra boken.
Raven Girl er tematisk veldig lik Lisa Aisatos vakre billedbok Fugl som også kom ut i 2013. Å ikke høre hjemme og lengte etter noe man faktisk ikke er er sentralt i begge disse bøkene. Den store forskjellen er tilnærmingen, Raven Girl er skrevet for et voksent publikum og blander også inn teknologiens bidrag til å kunne gjøre kroppslige endringer. Jeg ble overrasket over nettopp denne endringen i boka, men samtidig var det den delen jeg likte best da den ga rom tanker på hvor grensen går.
Ekteskapet mellom postmannen og ravnen fungerer godt, men deres barn blir hverken eller. Hun vokser opp blant menneskene og arver deres kultur, men føler seg aldri hjemme.
Hva er det med fuglene som gjør at vi mennesker ser på disse skapningene som et symbol for frihet? Fri som fuglen heter det, er det vingene vi så gjerne skulle ha hatt?
——–
Boka er kjøpt selv.
Hysj! Lesing pågår 
Dette er en bok jeg nok hadde gått forbi, men nå kjente jeg at jeg ble nysgjerrig. Tror jeg må se om jeg finner den på biblioteket. Takk for fin omtale og godt boktips 🙂
Ja, den er annerledes og verd å lese.