Kranes Konditori

Meget skal en høre, før ørene faller av.

kranes konditoriKranes konditori av Cora Sandel er historien om en småby og to mennesker, som ikke tilhører byens priviligerte, satt på et konditori i to intense dager i slutten av 1930-tallet. Kranes konditori kom ut i 1946 og er ved siden av Alberte-trilogien Sandels mest kjente roman.

På Kranes konditori møtes byens innbyggere og en dag blir bakværelset på konditoriet, privaten, okkupert av Katinka og Stivhatten. Sistnevnte er en svensk raller. Katinka er alenemor, skilt fra Stordal. Hun tjener penger ved å sy for byens finere damer, hun har et godt lag med syingen, men nå orker hun ikke mer. Hun er sliten, trøtt av å kjempe, trøtt av barna, trøtt av livet.

Men hvad maser du om gamle ytringer for? Sine egne husker en aldrig, og de andres husker en feil?
En husker visst best det som ikke blev sagt, sier Justus Gjør bittert.

Å lese Kranes konditori er som å se et teaterstykke. Som leser observerer jeg det hele utenfra, konditoriets interiør og personer beskrives. Detaljene formidler stemninga; strikkepinnene som klirrer, servitørenes taushet eller prat. Personer kommer innom, drama skjer både i og utenfor privaten.

Det er menneskene rundt oss som forhindrer oss i å lage de altfor store bølgene, vi tilpasser oss samfunnet, vi tilpasser oss de andre. Så gjør også Katinka. Stivhatten er mer en outsider, han er kanskje den som stiller spørsmålene til det man gjør.

Personene som er innom Kranes konditori har alle sitt å bære på. Jeg fant et utdrag fra et foredrag av professor Tone Selboe på NRK (P2-akademiet) hvor hun skriver om menneskene i Sandels bøker:

Cora Sandel er en fremragende personskildrer, og hun lar sine personer framtre både gjennom en omgivelse, et miljø, og gjennom hva vi kan kalle tilstandsbeskrivelser, det vil si via tanker, følelser, sanseinntrykk og erindringer. Hennes personer er – eller føler seg – ofte alene i verden, og ensomheten blir fremhevet ved at personene gjerne inngår i et slags komplisert avstandsfelleskap med andre mennesker.

Denne ensomheten som flere av personene i boka bærer på synes jeg kommer så tydelig frem, graden av ensomhet varier nok, men for Katinka og Stivhatten tar den opp et stort rom.

Kranes konditori frister meg til å lese mer av Cora Sandel, jeg tror det neste naturlig nok vil bli bøkene om Alberte.
——–
Boka har jeg fått i gave av Bjørg på bloggen mellom linjene. Tusen takk for en veldig god leseopplevelse.

Advertisements

4 thoughts on “Kranes Konditori

  1. Fint «gjensyn» ,med boken som står i bokhylla og som jeg leste for mange år siden. Tror jeg bør lese den om igjen. Alberte-trilogien lese jeg for 2-3 år siden og den står også i bokhylla. Jeg syntes bok nr 1 var best. Det kommer nok av at miljøet var Tromsø og det kjenner jeg en del fra før.

    • At disse bøkene er satt i Tromsø gjør meg egentlig mer nysgjerrig (slik som Kranes konditori), føles av og til ut som alt er satt i Oslo. Nå må jeg finne Alberte-trilogien, tror den er et must i bokhylla.

  2. Dette er så langt den eneste Coraboka jeg har lest, bortsett fra noen noveller og biografien selvfølgelig. Jeg synes Kranes var vidunderlig, trist og morsomt og har sverget at jeg engang må se det på teater. Hengte meg spesielt om i Katinka som mor.

    • Jeg er enig i at den dekker et stort spekter av adjektiver, vidunderlig og trist og morsom. Jeg husker at du en gang brukte ordet fornøyelig, kanskje innimellom, men ikke hele romanen. For skulle jeg ha brukt et ord ville det nok vært trist (men ikke uten håp – ok det var fem ord da!). Katinka som mor ja, det er en studie. Hun er litt underlig mot barna sine synes jeg.

Kommentarer?

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s