Om intensjoner og besettelser

Vi har snakket mye om intensjoner her hjemme. Hva er det som ligger bak karakterenes valg, enten det er i romaner eller i tv-serier. Noen ganger er det selvsagt, det kan handle om å overleve. Likevel er det interessant å se valgene en karakter tar for å overleve. Andre ganger handler valgene om helt andre ting. Som leser (eller seer) prøver jeg forstå disse valgene, for gjennom disse valgene blir jeg kjent med karakterene. Jeg prøver å forstå, jeg ønsker å avdekke flere lag i historien. Best er det kanskje om jeg selv tror jeg finner ut av det selv, om hintene er vage og jeg klarer å lese mellom linjene.

Hvorfor gjør karaktene som de gjør?

I romanen Besettelsen som jeg skrev om tidligere denne uken så er persongalleriet mangfoldig og i denne sjangeren er det obligatorisk med en eksentrisk samler. Her er utdrag fra boka der samleren prøver å forklare hvorfor han samler til hovedpersonen Clive Ohre:

«Spille det noen rolle om noe er ekte, så lenge vi tror det er det? Kunstmuseer og arkeologiske museer er fulle av forfalskninger, uten at det reduserer folks opplevelser.»
«Så hvorfor betaler ikke en samler like mye for en perfekt kopi?»
«Godt spørsmål. Det samlerne betaler for når de kjøper, la oss si en original bronsealdervase fra Kreta, er ikke det de får, men det de ikke får.» Han smilte kryptisk før han fortsatte: «Hendene som formet vasen for over tre tusen år siden. Tankene som krukkemakeren tenkte. Drømmene han drømte om natten. Rommet de ble drømt i. Landsbyen som omga rommet, og verdenen som omga landsbyen. Kort sagt, alt det som aldri kan eies. Det er det de betaler for. En nøyaktig kopi er like vakker, men det er altså ikke skjønnheten de er ute etter. Det er tiden.»

Reklamer

9 thoughts on “Om intensjoner og besettelser

  1. Dette med karakterar og intensjon er veldig, veldig spennande. Eg har lese ei veldig god bok om korleis ein skriv god litteratur og korleis ein melder litteratur, og der var det ein del om karakterar, ikkje som forfattaren hadde funne ut sjølv, men som eg trur ho hadde frå Aristoteles. Ein av tinga var at ein skulle kunne forstå motivet til karakterane. Okay, ein mann har kone og fem born han skal forsørge og trenger penger. Han har ikkje nokon god jobb og vel difor og bruke noko han veit om nokon andre (negativt) og presse dei for pengar, for å forsørge familien. Her forstår ein motivet. Ein for står at mannen vil forsørge sine, og alle er einige om at det å leve i relativ fattigdom ikkje er bra. Likevel forstår me ikkje framgangsmåtane. Det er ikkje alltid ein må forstå vala til karakterane, men intensjonane. Av og til kan ein tenkje at karakterane er urealistiske/stereotypiske, men somme gonger forstår ein motivet, og då kan ein gå inn på diskusjonen: Er denne karakteren stereotypisk eller er motivet hans forståeleg nok.

    Eg trur eg kunne ha skrive om det i timevis og side opp og side ned, men det å forstå intensjonane til ein karakter er heilt klart med på å hjelpe på truverdet 🙂 Takk for nok eit godt innlegg!!

    • «Det er ikkje alltid ein må forstå vala til karakterane, men intensjonane.» Ja, det er så sant så sant. Og dette handler tilslutt om troverdigheten til karakterene.

      Jeg måtte gå i bokhylla og finne Aristoteles og boka Om diktekunsten. Der skriver han i kapittel XV og under avsnittet om Karakterene:
      «I karakterene såvel som i sammenkjedningen av begivenhetene bør man alltid søke det nødvendige eller det sannsynlige slik at det blir nødvendig eller sannsynlig at en person som er slik og slik gjør de og de ting, og slik at den ene begivenhet nødvendigvis eller sannsynligvis avføder den neste.»

      Innledningsvis skriver han om at karakterene bør etterstrebe fire ting. En av disse tingene er at de skal være edle. «Som før sagt får en tale eller en handling karakter hvis den åpenbarer en hensikt, karakteren er edel hvis hensikten er edel».

      Takk, dette var spennende, må tenke litt mer på dette. Takk for kommentaren:-)

    • Ja, når jeg tenker på dette avsnittet sier det kanskje noe om hvorfor mange av oss liker å å lese historiske romaner, vi ønsker jo å bli tatt med dit, tilbake til rommet alle drømmene ble drømt i.

  2. Jeg likte det sitatet. Minnet meg om Kunzelmann. Original versus kopi satt i system. Jeg elsket den. Sundstøl har jeg aldri lest. Karakter og intensjon tenker jeg sjeldent over, men det er som dere sier det sniker seg inn og man merker når ting skurrer, og man må ta en ekstra runde.
    , og det er ingenting som er så irriterende som sloppy karakterer og ugjennomtenkte intensjoner, når man først har lagt merke til det -)

    • Nå ble jeg nysgjerrig på Kunzelmann:-) Er det den boka av Vallgren du mener?

      Om ei bok er god (og man ikke skriver en inngående anmeldelse av den) så tenker man egentlig ikke så mye på alt dette. Jeg har snakket opp og ned i mente om troverdigheten til karakterer, uten å egentlig tenke på hva som ligger bak denne troverdigheten. Intensjonene og hensikten er definitivt en av disse tingene som har med troverdigheten å gjøre.

Kommentarer?

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s