En tigermammas kampsang av Amy Chua

Jeg fant denne boka i en tilbudskasse og ble litt nysgjerrig. Jeg husker jeg leste om denne ekstreme oppdragelsesmetoden da boka kom ut i 2011 og jeg tenkte at det kan være ganske fint å lese om hvordan man ikke skal oppdra barna sine.

Amy Chua er født i USA av kinesiske foreldre. Hun gifter seg med en amerikansk jøde, men de bestemmer seg for at de skal bruke en kinesisk tilnærmingsmetode til oppdragelsen av sine barn.

Dette er en historie om en mor, to døtre og to hunder. Den handler om Mozart og Mendelsshon, piano og fiolin, og hvordan vi klarte å komme oss til Carnegie Hall.

Det skulle egentlig vært en historie om at kinesiske foreldre er flinkere til å oppdra barn enn vestlige foreldre.

I steden ble det en bok om en bitter kulturkollisjon, om kortvarig heder og ære og om at jeg ble ydmyket av en trettenåring.

Hmm. En tigermammas kampsang viste seg å være hakket mer interessant enn jeg trodde. Chua ønsker å være en kinesisk mor og jeg synes hennes egen definisjon av hva en kinesisk mor viser essensen i boka så her er filsofien til kinesiske mødre

1) skolearbeidet alltid kommer først, 2) at karakteren A minus er en dårlig karakter, 3) at barna må ligge minst tå år foran klassen i matte, 4) at man aldri må gi barna kompliment i offentligheten, 5) at om barnet ditt er uenig med en lærer eller en trener, må du alltid ta part med læreren eller treneren, 6) at de eneste aktivtetene barna bør få lov til å være med på er de som til sist kan fære til en medalje og 7) at den medaljen må være gull.

Chua og mannen får to døtre og Chua satser ganske mye på å oppdra de to barna til å være veloppdragne og flinke. Det er ikke så mye Chuas holdning til skolearbeidet som er forstyrrende lesing, det er mer det som skjer etter skolen og i helgene. Eller i fritiden som vi andre kaller denne tiden. Chua bestemmer seg ganske fort at hennes døtre må ha hobbyer og hun ender opp piano til den eldste og fiolin for den yngste. Barna må fra ganske ung alder øve opp til fem timer om dagen, dette er naturligvis i tillegg til skolearbeid. Chua har et ekstremt engasjement i denne øvingen, til tider vil jeg si at det tar faktisk helt av.

Chua selv er ingen hjemmeværende fru. Hun har sin egen karriere som vi forøvrig får høre om, i dag er hun jusprofessor ved Yale Law School. Hennes egen stemme i boka er ganske tydelig. I begynnelsen synes jeg boka var litt stakkato og kanskje litt masende. Etter hvert skjønte jeg at skrivestilen speiler nok Chua sin egen stil, litt anmasende, ja, men ikke minst også ekstremt besluttsomt. Hvis hun ikke får det hun ønsker i første omgang jobber hun hardere for å få det ved neste runde.

Denne kinesiske tilnærmingsmetoden fungerte godt på hennes første datter, utfordringen kom med nummer to. Hun opponerte fra dag en. Bønn og trusler, alt som måtte til for at datteren skulle øve på fiolinen. Chua kunne bruke timesvis på  få datteren til å øve på fiolinen hver dag. Timesvis. Det er ganske mange minutter av dagen som går bort til krangling. Chua brukte også enorme ressurser på organisering av barnas hverdag og organisering av undervisning og privattimer. Når de er på reisefot krever krevde hun at døtrene skulle øve flere timer om dagen. En fiolin kunne man ha med seg i bagasjen, værre var det med å finne et tilgjengelig piano. Men Chua klarte dette uansett hvor de befant seg.

Jeg sa innledningsvis at boka var interessant og det var av flere grunner. En av grunnene var at jeg ble fascinert over innsatsviljen til Chua, ekstremt eller ikke, ingen skal si at hun ikke var dedikert til sine døtre. En rød tråd gjennom boka er også at hardt arbeid lønner seg, en kan komme langt selv om man ikke er noe naturtalent. Hardt arbeid bør man jo uansett noe man ikke bør kimse av uansett hvorfan man velger å oppdra barna sine.

Hun forteller  i boka om hvorfor hun gjør dette. Med bakgrunn i en teori om generasjonenes forfall ønsker hun at døtrene og dermed hennes egen familie ikke skal forfalle. Om et slikt argument er gyldig nok til å pushe barna dine så mye er et annet poeng som ligger i bakhodet gjennom hele boka.

Er alt tillatt når det gjøres for barna? Hvor går grensen? Hvor privat er egentlig en oppdragelse?

En bismak av utlevering kjenner man også, familien er på ingen måte anonymisert. På slutten av boka kommer det frem at boka ble et slags familieprosjekt, og at den yngste funderer høyt på hvordan boka kom til å ende. Nå er det forøvrig seg selv Chua utleverer og kanskje gjennom sin historie en mann/en far som jeg oppfatter som tidvis veldig fraværende. Et av mantraene til de kinesiske mødrene er at barna kan klare dette, altså de pusher barna til å få A fordi de mener at barna kan klare dette. Chua selv har en utrolig tillit til sine barn, at barna ikke skal kunne takle det presset de blir utsatt for streifer henne ikke slik som jeg oppfatter det i boken.

Tulleruska har også skrevet om boka.

Reklame