Dan Brown tilbake i god form?
Definitivt!
Årets bok fra suksessforfatteren heter Inferno og har som hans sist
e bøker ikonografen Robert Langdon i hovedrollen. Jeg var skeptisk, jeg var det. Etter at boka kom ut i medio mai har det vært mange omtaler, noen positive,samtidig som ikke alle lesere har vært overbevist. Ville jeg bli det?
Jeg var skeptisk til å høre den som lydbok også, jeg hadde lest at de første hundre sidene var kjedelige. Treige. Og er det noe jeg har erfart er at om det er kjedelig på papir kan det være utrolig kjedelig på øret.
Ingenting er som å ta feil! Det er faktisk ganske fint å ta helt feil. Godt over 17 timer med Inferno på øret gikk ned på litt over ei uke. Og det beste, jeg kjedet meg aldri!
Når jeg plukker opp romaner som Inferno forventer jeg en god historie. Jeg forventer en historie som jeg ikke kan legge fra meg, som tar meg med ut på eventyr som en seniorrådgiver i staten bare kan glemme å oppleve.
I Inferno fikk jeg en eventyrlig reise. En reise i byer som Firenze, Venezia og Istanbul, og da Langdon med sine konspiratører var i sistnevnte by var jeg der med han. Altså i hodet, for han skriver så levende om de stedene de farter rundt i at man føler man er tilbake selv også.
Robert Langdon våkner opp på et sykehus uten at han husker hvordan han havnet der. Til sin store forbauselse oppdager han at han er i Firenze! Det siste han husker var at han gikk fra sine forelesninger på Harvard. På sykehuset dukker også opp en kvinne som er ute etter Langdon og før vi vet ordet av det er han på flukt med en ung, kvinnelig lege.
Malen kjenner lesere av Brown sine bøker igjen, Langdon blir mer eller mindre ufrivillig del av et drama som bare han og hans medhjelpere (oftest unge, vakre og smarte kvinner) kan løse. Plusser man på historiske artifacts, gåter gjemt i kjente verk og konspirasjonsteorier som vil endre verdenssyn har man Brown sine bøker i ett nøtteskall.
Jeg skal ikke skrive så mye om handlingen her, dette er en type bok man nettopp leser for spenningen og tvistene, men jeg likte veldig godt det overhengende temaet. Holder jorden på å bli overbefolket? Det er stadig snakk om dette, men aldri fra seriøst hold og det er vel noe av det som gjør boka ekstra spennende.
Spennende er det, den vekker nysgjerrigheten og er engasjerende. Jeg skulle ønske Brown kunne pakke inn informasjonen han kommer med på en bedre måte, da ville bøkene hans hatt en bedre flyt. Historien er langt fra perfekt, den har hull store nok til å romme Mjøsa. Men det er kanskje alt dette som gjør historien bra, for de beste historiene er av og til de som er ganske usannsynlige? Jeg har forøvrig hørt den engelske lydbokversjonen.
Konspirerer gjør de også i Simon Toyne sin bok The Key. Romanen er bok nummer to i Sanctus-trilogien. Jeg hørte den første boka som har tittelen Sanctus for to år siden og digget den. Bok nummer begynner 12 dager etter at nummer en sluttet og det skapte en utfordring for meg. To år og over 200 bøker senere husket jeg ikke hvem som var hvem. Jeg brukte derfor unødvendig mye tid på å komme inn i historien.
Jeg synes historien denne gangen var litt kronglete, og det er passasjer der som er så overdrevne at jeg nok en gang må kvele et fnis eller to. Jeg må innrømme at jeg ikke ble helt overbevist før på slutten og den var vel mer en teaser for bok nummer tre enn en god slutt. Historien til Toyne er også ganske usannsynlig. Der Brown tar utgangspunkt i teorier, verker og steder som eksisterer, har Toyne diktet opp en by i Tyrkia som er utgangspunkt for hele trilogien. Det gjør historien mindre troverdig, samtidig som den gir historien fantasifulle muligheter.
Jeg kommer nok til å høre den siste boken også når den kommer som lydbok.
——-
Inferno er kjøpt av min samboer, men jeg har selv kjøpt The Key. Begge bøkene har jeg altså slukt som lydbøker på engelsk. Inferno er også oversatt til norsk og finnes også i lydbokversjon.
Hysj! Lesing pågår 
For min del er Inferno årets beste bok så langt. Elsket den! Og jeg syns ikke den hadde noen treg start i det hele tatt, men fikk følelsen av å bli kastet rett inn i det så det var umulig å stoppe 🙂
Jeg hadde heller ikke noen problemer med starten, jeg synes handlingen kom fort. Samtidig, det skjedde jo ikke så mye den første delen så jeg kan til en viss grad forstå at folk blir utålmodig. Men jeg synes det var en veldig god lese (høre) opplevelse:–)
Jeg må tilstå at jeg ikke helt lot meg rive med av «Inferno». Visst var den spennende, og visst var den umulig å legge fra seg før jeg hadde lest siste side, men jeg leste likevel med en viss distanse. Jeg klarte ikke la være å tenke «jaha, nå skal Brown fortelle oss litt om Firenze» eller «joda, her kommer det mer om Dante». Boken har en fortellerstemme med mye på hjertet når det gjelder fakta- og stedsopplysninger, så det føltes til tider som en reiseguide til Firenze. Det kan imidlertid hende min tvil stammer fra det faktum at dette er fjerde bok etter omtrent samme formel. Opplevelsen av «Det tapte symbol» tilsvarte den jeg hadde nå, men når jeg første gang leste «Egler og demoner» hadde jeg slett ingen reservasjoner 🙂
Må’kke være så kritisk vettu! Jeg synes boka var mye bedre enn Det tapte symbol, og jeg likte alle disse detaljene selv om jeg fortsatt synes han kan pakke de bedre inn. Kanskje er lydbokformatet også bedre for sånne bøker med masse informasjon? Synes forøvrig han var litt mer nøktern når de kom til Venezia og Istanbul og ble nesten helt nostalgisk (er jo hele seks år siden jeg var i Istanbul, omg, hvor har tiden gått og holder vi på å bli gamle). Forøvrig er kanskje Engler og demoner en av de beste av Brown, men er tror nesten jeg vil rangere denne (altså Inferno) høyest.
Hørte Lost Symbol på engelsk lydbok og jeg vet ikke om det var boka eller oppleseren som puffet Dan Brown ned av pageturnertronen. Det var så montont og messende, på en måte som jeg har opplevd at flere eng/am lydbøker kan være. Akkurat som det har brukt noen år på å finne ut at de også må bruke spesialister/skuespillerer. (Franzens Freedom er det beste jeg noengang har hørt, etterfulgt av Lincoln Lawyer), men ofte synes jeg det er traurige, ugengasjerete mannlige opplesere. Nuvel, du skal ikke se bort ifra at jeg tar den med hjem fra biblioteket, men jeg har det ikke travelt. Godt dog at du likte den da jeg i det siste har lest flere lunkne omtaler.
Lost Symbol var ikke toppers. Jeg leste den på norsk (tror jeg) og var ikke helt imponert, jeg var mer på besøk i Washington DC enn på tur med Langdon if you get me.
Forøvrig er jeg helt med når det gjelder uengasjoerte mannlige oppleseren. Han som leste denne var helt grei, han gjorde ikke så særllig mye ut av seg. En oppleser som jeg har hørt tre ganger nå på engelsk (Jonathan Keeble eller noe sånt) sliter jeg litt mer med. Han skal liksom gjøre damestemmer og det FUNGERER IKKE i det hele tatt. Sukk. Men nå hører jeg en lettbeint krim på engelsk med kvinnelig oppleser og det er også rart når hun skal gjøre man stemmer og hun har veldig slepen stemme. Vanskelig å bli fornøyd altså….
Fin omtale av Inferno! Morsomt å høre om opplevelsen som lydbok. 🙂
Jeg syns boken var herlig, og hadde stor glede av rundturen i Firenze, Venezia og Istanbul. Helt enig i at boken har en del gapende hull, men det gjorde ikke så mye, for jeg syns den var utrolig underholdende likevel! Som deg ble jeg «tatt tilbake» til noen steder jeg besøkt tidligere, og gjensynsgleden var stor!
Takk:-)
Underholdende er ordet. Jeg klarer egentlig ikke å ta slike romaner helt alvorlig, jeg tenker at de er skrevet først og fremst for å underholde og det ble jeg:-)