Subject: Hjemme med sykt barn

Karianne Gamkinn, alias Mammadamen, kom tidligere i år ut med en bok hvor hun forteller om livet med småbarn og hvordan dette fikk henne til å ta en del valg som hun kanskje ikke ville ha drømt om før hun fikk barn. Boka er en ærlig bekjennelse om tid som ikke strekker til og den evige dårlige samvittigheten, som ser ut til å være mange småbarnsmødre kompanjong i disse tider. beklagerDette er en type bok som for meg blir litt utfordrende å skrive om. Grunnen til det er at jeg kan «henge meg opp» i det som er gjenkjennende – og la dette bli (enda) et innlegg i debatten om hvordan småbarnsforeldrene skal organisere sine liv eller om jeg kan skrive en mer tradisjonell bokomtale. Men jeg er begge deler, mest småbarnsmor, mens også bokblogger, og det er vanskelig å skille disse rollene her.

Boka er velskrevet, alle som har lest Gamkinn sin blogg vet at hun kan å skrive. Raust forteller hun sin historie, om livet før hun ble gravid, til hun startet eget selskap etter å ha fått sønn nummer to. Vi får også høre om Gamkinn sin oppvekst, en oppvekst som nok har stor betydning når hun selv blir mor. Gamkinn går ikke i fellen med forklare, hun forteller og vi lesere kan selv stå for tenkinga.

Den røde tråden gjennom boka er den dårlige samvittigheten og mangelen på tid. Uansett hva man gjør og hvor man er så det ender det opp med dårlig samvittighet for der man ikke er. Tiden strekker ikke til som småbarnsmor og sekken med samvittigheten blir bare større og større.

Som tidligere nevnt er gjenkjennelsesfaktoren ganske stor og det er kanskje den sterkeste siden med boka. For alle som har opplevd mangel på tid, brystspreng og dårlig samvittighet blir det aldri feil å lese om lignende opplevelser. I tillegg så blir man jo irritert på Gamkinn sin håpløse sjef som ikke har forståelse for hennes nye familiesituasjon.

Spørsmålet er om boka gir meg som leser noe mer enn gjenkjennende våkenetter og for mye melkeproduksjon?

Det har den siste tiden vært en debatt om uproduktive hjemmeværende mødre og ett-åringer som blir stuet sammen i barnehagen, for å sette det litt på spissen. I denne debatten blir Gamkinn sin stødige og troverdige stemme viktig for å vise at man kan ta egne valg, eller viktigere – at man som småbarnsforeldre MÅ ta egne valg. Ingen familier er lik, alle må selv finne ut hva som fungerer best for sine store og små.

Samtidig, for at boka skulle ha en større relevans i debatten savner jeg «noe mer». Et eksempel er hvordan Gamkinn skriver at det er vanlig at man har lengre permisjon med nummer to, noe jeg ikke betviler (samboeren min og jeg følger det samme mønsteret), men her hadde det gjort seg med en undersøkelse som bygger oppom nettopp dette.

Likevel, det er en bok som godt kan leses, av småbarnsforeldre, besteforeldre, politikere og ut fra det som skrives her i denne boken, bør kanskje en og annen leder ha denne på nattbordet også. Men, bare for å ha sagt det – den dårlige samvittigheten får man også ved å gode ledere. Selv venter jeg på selvhjelpsboken som skal hjelpe oss småbarnsmødre med den denne evinnelige samvittigheten, den boka hadde nok blitt en bestselger antar jeg!

——
Omtalen er basert på et leseeksemplar som jeg selv etterspurte hos forlaget.

Reklamer

4 thoughts on “Subject: Hjemme med sykt barn

  1. Eg har ikkje lese boka, – og kjem heller ikkje til å gjera det. For småbarnsperiodane og det tilhøyrande dårlege samvitet er eg forlengst ferdig med.
    Eg kan oppsummera den perioden av livet no når ungane mine er blitt vaksne og sjølvstendige: Fulltid i barnehagen var bra for mine barn, og fulltidsjobb var bra for både mor og far. Men som du seier: Ingen familiar er like, kvar enkelt må finna ut kva som fungerer best.

    • Må være litt deilig å være ferdig med det også (sier hun som sov tre timer i natt), det er vel slik at alle aldre har sin sjarm. Ja, jeg tror nok mye på modellen din, men dette må man jo finne litt av også når man går den veien.

  2. En veldig god omtale. Jeg skulle gjerne hatt den selvhjelpsboken også;-) Den dårlige samvittigheten er nok der uansett og den blir ikke bedre av alle skriveriene om farlige barnehager, stressede barn og ulønnsomme småbarnsforeldre. Debatten blir som mange andre debatter i mediene veldig polarisert og lite nyansert synes jeg og denne handler ofte også mye om antagelser og egne erfaringer. Det er godt denne boken kan si noe om at man faktisk kan og må ta egne valg, for jeg vil påstå at vi er så privilegerte i dette landet at de fleste faktisk har muligheten til det, selv om det ikke kommer helt gratis. Jeg synes forøvrig du klarte å balansere innlegget fint til å handle om både debatten og boken.

    • Jeg er så enig i at debatten er blitt veldig polarisert. Å sende barn i barnehagen har blitt det samme som at man antar at barna er der fra sju til fem, noe jeg tror få barn er. Da lille frk Hysj var ett år var hun den første tiden i bhg fra ni til tre, og da sov hun to timer midt på dagen, så i realiteten var hun der i våken tilstand i fire timer…. Det er langt fra en hel dag.

      Jeg er også enig i at vi har det veldig bra her, jeg husker da jeg fødte for tre år siden fikk ei vennine i Holland barn samtidig, hun var tilbake på jobb etter tre måneder! Jeg var da fortsatt sånn i ammetåka at jeg forstod ikke hvordan hun klarte det…. Valg kommer sjeldent gratis, men jeg er enig i mange har et valg i hvordan de ska organisere hverdagen.

Kommentarer?

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s