Den unge Amalie Skram – Et portrett fra det nittende århundre av Liv Køltzow

Amalie Skram ble født i 1846 i Bergen og i 1884 giftet hun seg med danske Erik Skram. Det er denne perioden Køltzow har konsentrert seg om i biografien Den unge Amalie Skram – Et portrett fra det det nittende århundre, som kom ut i 1993.

Det er en hårfin grense mellom personlig og privat. Eller for å stille spørsmålet jeg har tenkt på siden jeg leste ferdig denne biografien i forrige uke – trenger jeg å vite alt for å (prøve å) forstå Amalie Skram sine bøker?

Noen av de beste biografiene jeg har lest er skrevet av  skjønnlitterære forfattere, på stående fot nevner jeg Carole Shields sin biografi om Jane Austen og Hilde Hagerup sin biografi om Virginia Woolf. Selv om jeg antar at alle skriveprosesser er individuelle føler jeg at de har beskrevet det å leve med skriving på en god måte.

Liv Køltzow er en erfaren forfatter, og som både Shields og Hagerup trer hun inn i boka. Hun sammenligner sitt liv med Skram sitt liv, hun diskuterer kulturforskjellene og endringene fra midten av 1800-talet til midten av 1900-tallet. I tillegg så gjør ikke Køltzow skam på tittelen på boken, hun portretterer det samfunnet Skram levde i.

Først er er det Bergen, videre er blir jorda rundt som kapteinsfrue, senere havner hun på Østlandet. Hun blir født inn i en familie som jobber for å komme seg opp, det ender med at faren tilslutt går konkurs. Bergen på 40- og 50-tallet blir godt beskrevet, vi får en god forståelse av hvordan Amalie Skram sitt liv. Utfordringen blir at der Køltzow mangler grunnlag, for eksempel er det et år av Skram sitt liv man ikke har særlig dokumentasjon på. Disse delene blir fort omstendige, ved bruk av sekundære kilder og en del hypotetiske spørsmål og funderinger. Generelle beskrivelser etterfølges av antagelser av hva Skram gjorde. Det blir for mye, for mye tekst og for mye informasjon. I tillegg så er ikke nødvendigvis biografien lesevennlig når det gjelder lay-outen, det er mye tekst på hver side. Samtidig så er kapitteloverskriftene små oppsummering og gir et godt inntrykk av hva vi kan forvente oss.

Teksten levner ingen tvil om at Køltzow har gjort et utrolig bra forarbeide til denne boka. Ikke bare har hun inngående kjennskap til hennes romaner, men kildematerialet hun bruker er stort. Etter hvert som Amalie Skram (ironisk nok avsluttes boken i det hun tar navnet Skram), blir eldre er flere og flere av hennes brev bevart.

Dette gjør at  deler av brevvekslingen mellom henne og Erik Skram er gjengitt. For meg blir dette litt for personlig, litt for nært. Amalie Skram hadde mange tanker, hun hadde vært gift før og var bekymret for Skram sine damehistorier, kanskje ikke helt ukjent menneskelig trekk. Flere av Skram sine romaner omhandler ekteskapet som institusjon så jeg forstår at dette kan være viktig for forståelsen av hennes romaner, men samtidig så blir det av og til litt for mange detaljer. Det er langt fra nødvendig for meg å vite alt.

Nå høres jeg negativ ut, det er alltid enklere å være kritisk enn positiv. Lesingen av denne biografien var en mektig leseopplevelse. Jeg har dessverre lest altfor lite av Skram og jeg kunne også ha tenkt meg å ha lest mer om livet hennes etter at hun giftet seg. I 1884 hadde hun kun utgitt debutromanen Madam Høiers Lejefolk. Det er etter giftemålet at hun begynner å få utgitt sine verk. Samtidig er det perioden frem til giftemålet som legger grunnlaget for hennes skriving. Jeg er veldig glad for at jeg har tatt meg tid til å lese denne biografien selv om det har tatt tid. Både Køltzow og Skram er forfattere jeg definitivt skal lese mer av.
———-
Boka er kjøpt selv på loppemarked.

Reklame