Amalie, Liv, William og meg: En oppdatering

I over to uker nå har jeg lest en bok. Det er uvanlig for meg. Egentlig har jeg flere ganger tenkt at jeg skal legge boka jeg leser vekk, men samtidig så har jeg vært imponert.

Jeg leser Den unge Amalie Skram – et portrett fra det nittende århundre av Liv Køltzow. Biografien er på 400 sider og er utfordrende å lese. Det er masse tekst på hver side, lite luft og Køltzow har en særegen skrivestil. Biografien er veldig personlig, både om Køltzow selv og Amalie, i tillegg til at den til tider er uvanlig hypotetisk. Det er deler av Amalie sitt liv vi ikke har så mye informasjon og Køltzow har funnet en metode å dekke dette opp på. Det er mye informasjon, både om samfunnet, omgangskretsen til Amalie, familien og om hennes verk. Jeg har ikke lest så mye av Skram enda – det gjør også lesingen litt utfordrende. Det er mye å ta inn, men jeg liker det. Jeg tror nesten jeg kommer til å bli litt lei meg når jeg ikke skal ta med den røde, litt klossete boka hverken i senga eller i veska.

I august startet jeg på en lydbok, en fremtidig favoritt tenkte jeg. Any Human Heart av William Boyd var navnet. Jeg hører først og fremst lydbok på vei til jobben og av til på vei hjem, men de to siste månedene har jeg vært så uvel at jeg har ikke orket å konsentrere meg om å høre historier. Med barn i magen har jeg rett og slett hatt nok med å bare komme meg gjennom bussturene. Nå er kvalmen forhåpentligvis historie og formen er stigende, og jeg har tatt opp igjen Any Human Heart igjen. Romanen er på ingen måter en favoritt, likevel viser Boyd hvorfor han er forfatter jeg stadig kommer tilbake til.

Reklame