Kjøkenbenkrealisme – ærlege historier om tidsklemma (med bonus track)

Forfatter Olaug Nilssen er i disse dager ute med boka Kjøkenbenkrealisme – ærlege historier om tidsklemma. Boka er en samling av intervjuer om mødre (og en far) om hvordan de har lagt opp hverdagen med småbarn, korte Facebook-oppdateringer og Nilssen sine egne dagboknotater. Boka avsluttes med et intervju med en kulturforsker som hvis doktorgradsavhendlig het «Barn i byen. Om foreldreskap, plass og identitet».

Det var en gang en tid der jeg trodde at å være hjemme med sykt barn var ensartet med en fridag. Det var en gang en tid jeg ikke skjønte at det kunne bli en kamp med klokka når man skulle rekke et møte klokken ni og det var en gang en tid jeg ikke kunne se for en natt uten åtte rake timer med søvn.

Det var også en gang og en tid der jeg trodde at likestilling i Norge gjorde at det var mulig å kombinere jobb og barn. At deltid var en sagablott da våre mødre ikke lenger hadde småbarn og tidsklemma var et hypermoderne og tomt ord.

Det var før jeg møtte min dårlige samvittighet i døra.

Nilssen har intervjuet ti mødre og en far om hverdagslivet. Boka starter med den ultrakule Cathrine Sandnes som jeg synes har bein i nesen og er supereffektiv. Det er hun som mor også. Som de andre intervjuobjektene er hun åpen om hva slags løsninger familien har lagt seg på. Og løsningene er mange – vi møter en kvinne fra Bergen som valgte å være hjemme med barna da de var unge, vi møter en lege som arbeider mye, vi møter en far som er hjemme mens mor arbeider ute og vi møter Olaug Nilssen.

Dessverre blir det altfor lite Olaug Nilssen, vi kunne gjerne har hørt mer. Hennes historie fungerer som en rød tråd gjennom boken. Hun er nysgjerrig på hvordan andre løser tidsklemma og hun spør. Ikke særlig inngående, hennes spørsmål fungerer mer stikkord for å at samtalen skal fortsette.

Vi hører om mangel på søvn og dager hvor ingenting fungerer, og den som får lov til å gå på jobb er den privilegerte. Styrken til denne boka er nettopp denne ærligheten. I dag flommer det over med supermammaer i glossy magasiner, mammaer som takler livet barn på en vidunderlig måte og som har så ryddige hjem at man skulle tro at de bor i en interiørkatalog. Da blir det en motvekt når noen lurer på om de har valgt det riktige. Ikke med tanke på å få barn, men om man har valgt riktig måte å organisere hverdagen på.

Jeg har stadig angst for å komme forsent til barnehagen, faktisk så mye at jeg hver dag tropper opp en og en halv time før stengetid for å være sikker på at vi kommer oss ut gjennom portene før senvakta skal hjem. Jeg leser skriv fra barnehagen og kommenterer til samboeren min at om man henter barna forsent så blir man meldt til barnevernet. Arvingens far sier pragmatisk at det nok skjer etter en helhetsvurdering. Jeg kjenner jeg blir svett og lurer på om det i denne helhetsvurderingen inngår at jeg (vi) aldri har oversikt over når det blir tomt for bleier og at det stadig henger søte lapper om manglende bleier på garderobeskapet til lille frøken Hysj.

Olaug Nilssen er stadig på farten. Hjemme venter de på «dommen» fra BUP om sønnens diagnose. Nilssen har dårlig samvittighet, fordi hun ikke er hjemme, fordi når hun reiser så kan ikke mannen jobbe full uke og fordi av og til er det faktisk fint å få sove en helt natt alene. Jeg kjenner til den dårlige samvittigheten. Det eneste som er sikkert med den er at den dukker opp uansett. Dårlig samvittighet fordi uansett hvordan man snur og vender på det så er man (eller tror at man er) en dårlig mor, dårlig arbeidstaker, dårlig kjæreste, dårlig datter, dårlig vennine og dårlig husmor.

Selv kunne tenkt meg å ha lest mer om forventninger. Hvorfor vi alle kjenner på den der dårlige samvittigheten. Jeg har en fleksibel arbeidsgiver, jeg har en mann som ikke blir skremt av kjøkkenarbeid, jeg har vaskehjelp annen hver uke og ingen illusjoner om et prikkfritt hjem. Likevel, et sted forventes det noe.

Etter trekvarters maktkamp tar eg han opp i senga. Han vil ikkje sove. Eg vekkjer mannen, og seier eg har vore vaken siden fire, endå det ikkje er heilt sant. Han står opp. Eg somner ikkje, trur eg, men når jeg blir vekt igjen kvart over seks har jeg drøymt at den tidligare barnehagen har meldt oss til barnevernet fordi guten ikkje hadde innarbeidd rutinar for handvask i løpet av tida han var i barnehagen.

Kjøkenbenkrealisme er kanskje først og fremst for oss som er i denne tidsklemma. Kanskje likeså er den et viktig dokument over familiestrukterer-og roller som er i endring. Mens min mormor hadde egen leilighet i kjelleren bor min mor på andre siden av landet. Besteforeldre i dag er travle og langt unna. Færre gifter seg og samboerskap er vanlig, unge kvinner i dag må tenke på pensjonspoeng- og ordninger. Verden endrer seg og det gjør også kvinnens rolle(r).
——
Boka er kjøpt selv.