Partisanens datter av Louis de Bernières

Chris bestemmer seg i et svakt øyeblikk å finne en prostituert. Han prøver å plukke opp Roza. Roza setter seg i bilen og ber han kjøre henne hjem. Hun inviterer han tilbake – på kaffe. Chris føler en intens dragning mot Roza og drar derfor på besøk til henne. Slik blir han tilskuer til Rozas historie.

Både Roza og Chris er to ensomme mennesker, kanskje bitre for hvordan livene deres har utfoldet seg. Likheten stopper der. Chris har vært en passiv deltaker i sitt liv, mens Roza har prøvd å ta grep.

Chris er oppvokst i England, har en datter og en kone. Sistnevnte benevner han som Den store hvite loffen. Ekteskapet er dødt, men han er ikke særlig interessert i finne ut hvorfor det har skjedd. Etter at han møter Roza er han mest interessert i henne.

Det første møtet med Roza blir starten på et vennskapet, hvor Chris fascineres og Roza broderer. Ut. Hun er født ei stund etter 2. verdenskrigen i Jugoslavia. Faren var en av Titos partisaner, som giftet seg med ung kvinne han tilfeldigvis kysset i frihetens euforia. Chris og Roza bytter på å fortelles Roza sin historie. Chris sluker alt rått. Han stiller ingen kontrollspørsmål, han tar i mot. Roza trives i sin rolle, hun vil holde på Chris. Som leser vet jeg ikke hvor grensen mellom sannhet og fiksjon går.

Romanen er på knappe 180 sider, og den er skrevet i en muntlig, fortellende stil. Slike historier kan ofte være ensidige. Med det mener jeg at de konsentrer seg om hovedhistoriene, som her er Rozas historie og relasjonen mellom de to. Forfatteren Louis de Bernières beskriver to  samfunn om i aller høyeste grad har vært reell. Gjennom Rozas historie får vi høre om Jugaslovia, Titos sammensatte land. Et land som består av mange ulike folkegrupper, og som har en stor bjørn i vest. Eller hest.

Roza hadde ikke lyst til å gå hjem igjen og fikk den gamle kona til å love at hun skulle få ri igjen. Den hadde fått navnet «Russland» fordi den var så svær, helt uberegnelig og alltid gikk hvor den ikke var ønsket.

 

Roza og Chris møtes i et England som er i en økonomisk krise. Kanskje hadde jeg ikke lagt merke til det hvis jeg ikke akkurat hadde lest to av Colin Dexter sine romaner om Morse som også utspiller seg på 70-tallet. For meg øker leseopplevelsen når forfatteren klarer å formidle noe om den verden som karakterene lever i.

Louis de Bernières er egentlig ikke et nytt bekjentskap for meg. En gang har jeg lest Kaptein Corellis mandolin, men for å være helt ærlig så husker jeg ikke noe fra den leseopplevelsen. Flere bloggere, som Line og Labben, har snakket varmt om Louis de Bernières og dette var ingen dårlig (re)start!

Andre omtaler av Partisanens datter:
Lines bibliotek
Solgunn sitt———–
Boka er kjøpt selv.

Advertisements

10 thoughts on “Partisanens datter av Louis de Bernières

  1. Dette høyrest ut som ei bok det kan vere verdt å lese! Eg er einig med deg i at det er eit kvalitetsteikn at bøker får formidla litt om samfunnet rundt seg. Eg har ikkje lese Bernières ennå, men eg liker jo ofte bøker du, Line og Labben anbefaler, så eg noterer meg denne.

    • Jeg gleder meg til å lese mer av denne forfatteren, spesielt den triologien som Labben nevner i kommentaren under denne. Jeg tror det er et høydepunkt i forfatterskapet. Ellers så har jeg noen av de andre bøkene hans i butikkene, av de som er oversatt til norsk, men jeg har alltid synes at omslagene og tittlene nesten høres triste ut. Slik sett er det fint å ha anbefalinger i bakhodet:-)

  2. Jeg likte Partisanens Datter godt, men min første bok av Louis de Bernières var Nothwitstanding og den elsket jeg. Sammen med The War of Don Emmanuel’s Nether Parts er den fremdeles min favoritt av de Bernières. Nothwitstanding er lettlest, men strålende. Don Emmanuel er ikke like lettlest, men minst like strålende.

    • Jeg har trodd at Notwithstanding var en del av den trilogien han kom med først, men der tok jeg feil. Jeg ser at det er en relativ ny bok. Takk for tipset, det er alltid enklere å legge til en bok på leselisten enn tre. Jeg liker veldig fortellermåten hans, han skriver gode historier. Jeg gleder meg til å fortsette å lese mer av han. Jeg må forøvrig si at jeg har alltid trodd at han ikke var britisk. Jeg tror jeg har hengt meg litt opp i navnet og at han skriver fra andre land og områder og ikke bare England.

  3. Alle skryter av denne forfatteren, noe som gjør at jeg har anskaffet flere bøker uten at jeg kommer noe videre med lesingen. Tenkte å starte med mandolinen, men, , du vet hvordan det er. Kanskje er denne en bedre inngangsport. Korte bøker gjør med alltid begeistret.

    Og: Så var det veldig veldig hyggelig å hilse på deg.
    Synd jeg ikke fant deg igjen på middagen.

    • I min enfoldige verden så er det alltid greiest å starte med de tynneste bøkene først. Selv om jeg tror de som virkelig har lest denne forfatteren nok anbefaler andre romaner, se forøvrig (der kom byråkraten i meg frem) Labben sin kommentar.

      Det var veldig hyggelig å hilse på deg også:-) Jeg kom meg aldri til middagen. Barn i magen gjør at jeg sover klokken åtte hver kveld og jeg var derfor bare klar for å dra hjem da paneldebatten var ferdig.

  4. Har du barn i magen?? Jøss, det visste jeg ikke! Der ser du hvor mye jeg får med meg, sukk. Så spennende, gratulerer så mye!

    Bernières er en flott forfatter, og Partisanens datter er ikke hans beste. Det sier egentlig veldig lite i min verden, for de andre bøkene hans elsker jeg i en eller annen grad av dypt. «Fugler uten vinger» er kanskje den jeg har likt minst. Ikke fordi den ikke var god, men fordi den var så forferdelig trist for så altfor mange karakterer. Jeg vil ha happy ending hos Bernières! Notwithstanding har jeg ennå ikke lest, men den er behørig notert allerede. Sparer litt på favorittene. Først skal jeg lese tredjeboka i trilogien.

    • Jeg har ikke kringkastet det så høyt enda, så det er ikke så rart at du ikke har fått det med deg. Men ja, spennende, men jeg savner litt å være oppe etter klokken åtte om kvelden (jeg har allerede tatt kvelden!).

      Jeg synes Fugler uten vinger virker så trist. Og den følelsen er kun basert på omslaget. Jeg har sett den flere ganger, men har aldri tatt opp og lest bak på den fordi den virket bare så usigelig trist. Så da har de som har laget omslaget klart å formidle noe av stemningen i boken i alle fall.

      Kjenner til det der med å spare på favorittene. Noen forfatterskap skal ikke slukes!

Kommentarer?

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s