Akk, som jeg elsker gode historier.
For å fylle et «William Boyd-void» (mer om ham kommer om et par dager) fant jeg veien til Simon Mawer. Hans nyeste roman The Girl Who Fell From the Sky fikk meg nysgjerrig på The Glass Room, eller Glassrommet, som kom for noen år siden.
Liesel og Viktor er nygift og på sin bryllupsreise møter den en tysk arkitekt. Han bygger et fantastisk hus til paret i deres hjemby, et liten tsjekkisk landsby. Tiden spiller ikke helt på lag med Liesel og Viktor og de må etter hvert forlate huset som på kort tid ble kjent langt utenfor byens grenser. Viktor er jøde og med nazistene på fremmarsj går flukten først til Sveits. Vi følger Liesel og Viktor over grensen, men så går historien tilbake til huset med den berømte glassrommet.
Tyskerne brukte huset til måling og undersøkelser av mennesker for å finne forskjeller hos de forskjellige «rasene», som vi vet de var så opptatt av. Tyskerne blir erstattet med russerne, som bruker huset til opptrening av barn og ungdom med fysiske skader. Vi blir kjent med flere av personene hvor huset spiller en rolle i deres liv, som en forsker med stor bagasje og en ung, kvinnelig fysioterapeut.
Forfatteren klarer ikke helt å la Liesel og Viktor sin historie ligge og romanen avsluttes i en fin følelsesmessig scene, men som for meg blir i overkant tilfeldig. Det er omtrent det eneste negative jeg har å si om historien.
Det er en ganske gripende historie Mawer har skrevet. Rammen rundt historien, dette arkitektoniske mesterverket av et privathus, er kanskje ikke den mest originale men den fungerer veldig godt. Dette gir forfatteren mulighet for å skrive inn enkeltpersoner for å så forlate de ganske kjapt igjen.
Mawer har noen finurlige beskrivelser. Jeg husker spesielt godt Viktors sjåfør som ligger i et russisk (sovjetisk) favntak etter at de røde har inntatt byen og han skjønner at nå er tyskerne erstattet med noe nytt, hva de erstattet med skjønner han ikke enda, men han forstår det er opptakten til noe stort.
De mellommenneskelige relasjonene er også godt beskrevet. Selv om slutten ble litt for «tilfeldig», måtte jeg tørke noen tårer i øyenkroken. Og ikke minst da Liesel står ved en sveitsisk innsjø og skjønner at hun må ta noen grep for i det minste bevare illusjonen om at hun selv har regi over sitt eget liv blir jeg kvalm, kvalm fordi hva kan man egentlig gjøre?
——
Lydboken er kjøpt selv.
Hysj! Lesing pågår 
Endelig kom det et blogginnlegg om denne fantastiske boken, det har jeg ventet på. For meg var dette en helt fantastisk leseopplevelse. Jeg forstår ikke helt at ikke flere har kastet seg på denne, nå finnes den både i pocket, på norsk og i lydbok 🙂
Ja, denne kommer jeg til å gi i gave. Jeg likte den veldig godt og det er også litt uforståelig at ikke flere har skrevet og snakket om denne siden den kom ut. Jeg husker da den kom at den fikk en del spalteplass men så har det vært tyst.
Jeg lot meg nesten overtale, men den kvalmen gjør meg meget skeptisk. Flott omtale, Karin 🙂
Ikke bry deg med den kvalmen, det var bare at Mawer hadde en utrolig bra del hvor han beskriver de mellomenneskelige relasjonene. Ikke alt er svart-hvitt, og selv om jeg tenker at jeg tror jeg vet hvordan jeg ville ha reagert, så var det det fine med situasjonen at ikke alt er så enkelt. Dette ble litt knotete, for jeg har ikke lyst til å ødelegge, men les boken i alle fall!
Jeg har vært litt nysgjerrig på denne men det er noe som stopper meg – kanskje dette med et hus/rom og de som flytter inn og ut – det er som du sier litt oppbrukt og forsterkere i tillegg følelsen av – verden som består mens vi mennesker forgår
, men hvis nå lydboka er kommet er terskelen litt lavere.
(hører nå som besatt for å bli ferdig med Koch sitt sommerhus før ferien)
Det er naturligvis en roman som «bikke» begge veier, men prøv den i alle fall. Jeg unngikk den lenge fordi jeg stadig blandet den med Glass & aske, eller noe sånt, som kom på samme tid, og som jeg ikke likte i det hele tatt. Glad for å ryddet vekk den misforståelsen. Nei denne her var bedre, selv om William Boyd som jeg skal skrive om senere denne uken er kongen av gode historier så er denne også bra.
Glassrommet var den eneste boken jeg leste i 2010 som jeg ikke blogget om (annet enn de jeg leste før jeg begynte å blogge). Jeg husker ikke hvorfor. Boken likte jeg godt. Rose-Marie leste den i samme tidsrommet som meg, tror jeg.
Det er noen bøker det er vanskeligere å skrive om enn andre, eller som man rett og slett ikke har inspirasjon å skrive om. Uansett, bra bok!
Likte veldig godt denne boken, og gleder meg til The Girl Who Fell From the Sky 🙂
Jeg gleder meg til å høre hva du synes hans nyeste bok!
Jeg ble solgt av omtalen din, denne boken er notert ned og skal anskaffes på en eller annen måte og leses:) Flott anmeldelse og jeg ble super nysgjerrig på boken:) Ha en flott dag:)
Bør leses av alle som er interessert i gode historier-)