«Hjemstavn», om Erlendur og boken som måtte komme

Akk, du Erlendur.

Inni meg, et sted der fornuften min holder til, skjønner jeg at denne boken måtte komme. Jeg forstår at det var på tide å grave i ditt fravær. Jeg skjønner det. Om jeg skal være grei.

I de to siste romanene fra Arnaldur Indridason har du vært savnet. Elinborg og Sigurdur har prøvd hver sin gang sittet i førsetet. Jeg likte det. Samtidig har du alltid svevet der ute, hvor ble det av Erlendur?

Jo, du Erlendur er naturligvis ute og graver i fortiden.Selv om det irriterer meg og i begynnelsen av boka nesten kjeder meg, så blir man jo nysgjerrig. Og man forstår jo hvorfor, savnet av Bergur har jo ligget tjukt utenpå i de andre historiene om deg.

Din kløkthet og ro som etterforsker gjør at vi nok en gang blir overrasket. En gammel forsvinningssak om Matthildur som du ikke kan la være å nøste i. En annerledes krimhistorie, som bakteppe for din egen historie.En roman fra at et dystert Island, fra landsbygda. Ikke fordi du liker det, men fordi forsvinningssaker ufrivillig har blitt en del av deg.

Hjemstavn var nødvendig for deg, det skjønner jeg. Men av og til, av og til kunne jeg ønsket at du hadde sett fremover i stedet for bakover. Det er ikke så lett å like deg alltid, ei heller valgene du tar. Tålmodighet må man ha når man ferdes med deg, det har jeg merket flere ganger.

Likevel skremmer slutten meg. Erlendur, hvor er du nå?

PS! Siden dette kanskje ikke var den mest informative omtalen gir jeg ordet til  andre bloggere som har skrevet litt mer vettugt om romanen:

Anita har skrevet om boka og er mer positiv. Hun skriver blant noe veldig fint og interessant….. «Kanskje det er kontrastene som er mest fremtredende i boka; den kjølige politietterforskeren som jobber på dagtid, satt opp mot den samme politietterforskerens personlige demoner og drømmer om natta.«

Krimbiblioteket er også positiv og skriver følgende: Mange spekulerer i om dette er siste bok om Erlendur, sidan han ikkje var med i den forrige, og ikkje har vore i Reykjavik på lenge. Men i fjor kom det ei ny bok ut på islandsk, som heiter noko slik som “duellen” på norsk, om sjakkampen mellom Spassky og Bobby Fischer i 1972. Og Marion Briem er i alle fall med i den boka.

Tone på Tones bokside har nok også kjent litt på utålmodigheten under lesingen….Nå er jeg ikke av det mest utålmodige slaget selv, men jeg kjenner at det kan rykke utålmodig i lesefoten innimellom. Likevel, gleden over at Erlendur endelig er tilbake og at man i denne boka graver dypere i hans egen fortid og indre liv, ved siden av de nevnte stemningsmessige og karaktermessige kvaliteter, gjør at leseopplevelsen kan sies å ha vært tilfredsstillende når man lunter i mål.
——-
Boka er lånt på biblioteket.

Reklamer

8 thoughts on “«Hjemstavn», om Erlendur og boken som måtte komme

  1. Skriver under på utålmodigheten, og det var småkjedelig innimellom, selv om Nørve nesten var tilbake til mesterlesining under tolkningen av Jakob. Nesten like bra som skurken i Gravstille.

  2. Jeg likte godt de første romanene om Erlendur, men den siste jeg leste (eller hørte på lydbok er mer riktig) – Fjellet – syntes jeg var skikkelig treg. Nå orket jeg ikke høre den ferdig, så det er godt mulig at siste del var skikkelig spennende…

    • Det er litt trekk ved Indridason sine bøker at de er ofte litt kjedelige i begynnelsen. Jeg er nok en utålmodig leser, men samtidig har jeg nå lært at på slutten overrasker han alltid. Samtidig, det er litt begrenset hvor man kan lese bøker fordi man vet de blir bedre etter hvert….

Kommentarer?

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s