Norsk fantasy

I min bloggpause kom jeg over en norsk fantasyserie fra slutten av 80-tallet. Serien er skrevet av Ingar Knudtsen, en forfatter fra Nordmøre som jeg aldri har hørt om. Shame on me, fordi Knudtsen klarte med Amasone-serien sin å finne den lesegleden som forsvant utpå nyåret i 2012.

Serien består også av to frittgående romaner; Amasoner og Gudinnas døtre. Sistnevnte hadde de ikke på biblioteket, så det ble med den orginale serien.

Wikipedia kategoriserer serien som feministisk historisk fantasi og jeg er ikke helt uenig med i det. Vi møter kvinnelige krigere, medisinere (her skulle jeg til å skrive medisinmenn) og geistlige. Vi møter et kvinnesamfunn, hvor kvinner jakter og bestemmer. Bare de som gir liv kan ta liv. Vi møter kvinner som har mistet dette kvinnesamfunnet og som nå kjemper for det og kvinner som rømmer fra slavesamfunn til disse kvinnesamfunnene.

Våpensøstrene, Rød måne og Løvinnens sjel er tre lettleste bøker. Historiene er gode og man blir ganske fort slukt inn i de. Jeg kan godt forstå at disse bøkene skapte en viss grad av furore da de kom ut, å snu samfunnet opp ned får frem strukturer som ikke kommer så godt frem ellers.

Samtidig som jeg koste meg med lesingen, de tre bøkene ble slukt i løpet i helg, var det to tanker som dukket opp i dukket mitt. Jeg er utrolig stedsbunden. Jeg ble fasinert over hvordan noen kan forlate sitt hjemsted og vite at man kanskje aldri kommer tilbake til hverken stedet eller menneskene. Hvor skal man adressere posten sin? De kvinnelige hovedpersonene i trilogien levde i en tid lenge for Postens sin funksjonalitet for adresseendring kom på plass og magi over avstand er usikkert. Det er også interessant å se, at uansett hva slags kjønn vi er og hva slags samfunn man bor i, så er det ting man tror at det motsatte kjønnet ikke kan/klarer å gjøre.

Takk til biblioteket som skaffet meg de tre bøkene og til Elin, det var på hennes blogg jeg første gang leste om serien.